Jesus alene?

I en fersk amerikansk fjernsynsserie begynner episodene med to menn som kommer ut fra Slottet i Oslo. Den ene hilser på noen barn utenfor. «Hvem er du?», spør barna. «Jeg er en venn som elsker Jesus», svarer han - men noe mer vil han ikke fortelle.

Men jeg vet hvem han er. Han var min venn og het Doug Coe. Men visste jeg hvem han 
var?

The family

The familiy heter serien som går på Netflix. Den framstiller et skummelt hemmelig nettverk, som sprer sine fangarmer ut over hele verden, som sikter mot verdensherredømme, en ytterliggående høyreorientert kristen bevegelse med antidemokratiske og fascistiske trekk.

LES OGSÅ: Svarte og hvite evangelikale splittes av Trump

Det er mye jeg kjenner meg igjen i. Det er mennesker jeg kjenner, steder jeg har vært, bruddstykker av taler jeg har hørt. Samtidig kjenner jeg meg ikke igjen. Det var ikke slik jeg opplevde det i de årene jeg var involvert i nettverket.

Bønnefrokost

Det begynte i Stortingskantina en travel dag i 1986. KrF-politikeren Per Høybråten spør om jeg kan ta en prat med noen amerikanske besøkende. Jeg er vant med folk som ønsker å oppnå noe i Stortinget. Derfor blir jeg overrasket da de spør: Hva kan vi gjøre for deg?

Noen måneder senere satt jeg et par bord bortenfor president Reagan på den nasjonale bønnefrokosten i Washington DC. Jeg deltok på bønnemøte med kongressmedlemmer og folk fra regjeringen. Som del av dette merkelige nettverket fikk jeg kontakter en journalist i en liten norsk avis ellers neppe kunne fått.

Bare Jesus

På den tiden hadde jeg også blitt kjent med det kristne høyre som var i ferd med å vokse fram, i bevegelser som Moral Majority og Christian Coalition. Jeg likte ikke det de sto for. Men dette fellesskapet var annerledes. De var ikke opptatt av abort, bønn i skolen, homofili eller amerikansk militærmakt. Det var alltid både demokrater og republikanere med.

LES OGSÅ: Den glemte kristenfløyen

De var ikke så veldig kristelige, heller. Jeg var på gruppe med en muslim og en jøde, jeg ba sammen med en buddhist. Muslimer ledet i bønn. Hva var ideologien?

«Jesus, og ingenting annet», svarte Doug Coe, inspiratoren og lederskikkelsen som trakk i trådene bak kulissene.

Utad skulle fellesskapet være usynlig. Det var slik vi kunne oppnå mest, og det var slik vi kunne oppnå tillit hos samfunnets ledere.

Agenda

Men når du ikke har en agenda, vil mange se etter en skjult agenda. Det er hva fjernsynsserien The family gjør. Den har mange løsrevne sitater fra dokumenter der det snakkes om å vinne verden for Jesus. Om at det viktigste er å nå verdens ledere dersom man skal vinne verden. Løsrevne sitater om Hitler og Stalin skaper inntrykk av at de var idealer for fellesskapet. Slik tegnes bildet av en mektig sammensvergelse for å fremme høyreorientert kristendom og støtte de rike og mektige mot de svake og fattige.

Men selv om fellesskapet ikke hadde noen slik agenda, så kunne de enkelte medlemmene ha sin agenda. Fellesskapet hadde for eksempel ingen mening om homofili. Men noen av medlemmene støttet og samarbeidet med politikere som ville ta fra homofile rettigheter i Afrika og Romania. Da ble det i praksis fellesskapets agenda.

Washingtons makt

Jeg deltok i en bønnegruppe i det amerikanske utenriksdepartementet. En av deltakerne skulle på oppdrag i Nicaragua. Hva han skulle, var hemmelig. Men jeg fikk en følelse av at han skulle hjelpe opprørerne i Contras med å styrte den lovlig valgte presidenten. Når vi ba for ham, støttet jeg da amerikansk utenrikspolitikk? Slike opplevelser bidro til at jeg fant det best å trekke meg ut.

LES OGSÅ: Familielobbyen

Den nære forbindelsen til sentrale amerikanske politikere gjorde at mange var interessert i få kontakt med fellesskapet. De så muligheter til å få kontakter og gjennomslag i Washington. Fellesskapet nådde inn i den politiske eliten i mange land, også her i Norge. Det ga mulighet for makt og innflytelse. Hva ble den brukt til?

Diktatorer

Vi vet at fellesskapet spilte en rolle for fredsavtalen mellom Israel og Egypt under Jimmy Carter, og for avviklingen av det hvite kolonistyret i det som den gang het Rhodesia – nå Zimbabwe.

Men også diktatorer var velkomne i fellesskapet. Selv kong David syndet – det var håp for selv de verste syndere. Gaddafi, Arafat, Saddam Hussein, Omar Bashir - jo verre de var, jo viktigere var det for fellesskapet å nå dem med budskapet om Jesus.

Å etablere slike kontakter kan være positivt. Men det kunne også bidra til at diktatoriske regimer fikk innpass og forståelse i Washington.

Brorskap

Det er mye vi ikke vet om hva fellesskapet har utrettet, fordi det skulle være så hemmelig. Jeg konkluderte med at jeg som journalist ikke kunne være del av et hemmelig brorskap.

Et varig resultat fikk det likevel for meg: I 33 år har jeg vært sammen med en liten gruppe menn hver uke. Vi er ikke hemmelige. Vi forsøker ikke å vinne verden. Vi er ikke del av noe mektig nettverk. Men vi står sammen i å dele alt livet har å by på og å bringe det til Jesus. Det har vært til stor hjelp for meg.

Lærdom.

«Bare Jesus» høres fint ut. Men det kristne fellesskapet må være mer. Det må være et åpent fellesskap som har en klar agenda og som er åpen om den, og det må bygge på hele det bibelske budskapet og kirkens tradisjon, ikke bare evangeliene. Det er lærdommen min fra The family.