Forrige uke skapte det oppsikt da Islamsk Råd Norge laget en bønneveileder for muslimske familier. Samtlige av de seks illustrasjonene viser at kvinner er plassert på bønnematta bak både mann og sønner. Veilederen åpner ikke for ­at kvinner kan lede bønn i sin egen familie. Linda Noor som er muslim og leder av Minotenk, sier til Vårt Land at hun mener illustrasjonen er som tatt ut av en lærebok i patriarki.

Stolt kvinnetradisjon

Naturlig nok frykter flere at denne innsnevringen i kvinners religiøse deltagelse skal skape presedens og påvirke mulighetene for mer kvinnelig deltagelse i moskeene i framtiden.

Den store majoriteten av muslimer i Norge stiller seg derimot bak en sterk begrensning av kvinners deltagelse i moskeene. Det er et fravær av etablerte feministiske stemmene i det norske muslimske miljøet og kvinner som vil lede både kvinner og menn i bønn. Derimot finnes slike kvinner i land som Indonesia, Malaysia, USA, England og Tyskland. En av de mest kjente kvinnelige imamene er amerikanske Amina Wadud, som har ledet begge kjønn i bønn i flere land.

LES OGSÅ: Hadia Tajik: Jeg er ikke muslim-light

Kanskje mangler et etablert, muslimsk feministmiljø i Norge fordi religionen kun har levd her i få generasjoner. Men heldigvis er det bare et spørsmål om tid. Vi er i ferd med å få flere unge muslimske kvinner med teologiske kompetanse som nå gjøre seg gjeldene. En av dem er islamforsker Amina Selimovic, som tar til orde for inkluderende moskeer i Norge. En annen er student på teologisk fakultet, Rania Al-Nahi, som ønsker å bli den første kvinnelige forstander i en norsk moské.

En tradisjon som er lite kjent

Disse kvinnene kan bygge videre på en omfattende muslimsk tradisjon med sterke, kvinnelige ledere. Mange av dem fra førmoderne tid og er lite kjent i dag.

Mirjam Künkler, professor ved instituttet for humaniora og samfunnsvitenskap ved Universitetet i Göttingen, har forsket på kvinnelige muslimske autoriteter. I 2018 skrev hun artikkelen: «Kvinner som religiøse autoriteter: Hva en glemt historie betyr for det moderne Midtøsten». Her legger hun fram en omfattende liste med kvinner i islamsk lederskap.

De fleste vet at det fantes en rekke lærde kvinner i den tidlige fasen av Islam. Men de finnes også i mange århundrer etterpå. På 1100-1300-tallet dokumenterte flere mannlige lærde at de hadde studert under kvinnelige religiøse overhoder og lærere, forkynnere og lovtolkere.

Lærde kvinner

Et av flere eksempler er den sunnimuslimske forskeren fra Damaskus, Ibn ‘Asākir. I hans notater fra 1100-tallet viser han til 80 forskjellige kvinnelige lærde, som han høstet lærdom av. En av de mest profilerte muslimske forfatterne i middelalderen, Al-Suyuti fra Kairo, levde på 1400-tallet. Han listet opp 33 kvinner blant 130 lærde muslimene med autoritet.

Men det skjedde åpenbart noe med kvinnelig deltagelse i islam. En kjent forklaring blant muslimske feminister er at i møte med europeisk kolonialisme, kultur og rettstenkning forsvant muslimske kvinners autoritet. Krünkler sier det slik i sin artikkel: «Forskjellen mellom perioden fra det syvende til det 16. århundre på den ene siden, og det 17. til 20. århundre på den andre, er fremdeles ekstraordinær. På en måte en kan man snakke om en moderne avgrunn for kvinnelig religiøs myndighet».

Kvinners deltagelse i kristne sammenhenger

I dette perspektivet er det interessant at Islamsk Råds bønnveileder får flere i kristne miljøer til å riste på hodet. Noen mener sågar at islam er en religion som i sitt vesen er både voldelig og kvinneundertrykkende.

I beste fall er det kunnskapsløshet og historieløshet. I verste fall overser man aktivt at liknende holdninger til å begrense kvinners religiøse deltagelse finnes i en rekke kristne miljøer, organisasjoner og kirker verden over. Også i Norge. Til tross for at det finnes en rekke eksempler på kvinnelig deltagelse fra urkirken og fram til i dag, kryr det av eksempler på hvordan kvinner blir begrenset i kristne miljøer. Også i nyere tid.

Ingunn Folkestad Breistein, rektor på Ansgar ­teologiske høgskole, skrev i Vårt Land i 2017: «Det kan synes som om de pinsekarismatiske menighetene holder seg til underordningsteologi, og at det er begrunnelsen for at de ikke slipper kvinner til som øverste pastor i en menighet. Dette gjelder også menighetene til flere av de store lavkirkelige misjonsorganisasjonene i Norge».

Breistein og flere andre peker på at kvinner hadde en sentral plass i tidlig norsk lekmannsbevegelse. De var både misjonærer og forkynnere. Da pinsebevegelsen ble etablert tidlig 1900-tallet, var grunnlegger Thomas Barratt svært opptatt av å ha med kvinner i ledelse og forkynnelse. Etter at han døde i 1940, økte motstanden mot kvinner i slike posisjoner. Utover 60-70-tallet ble kvinner stadig mer marginalisert. I 1996 utarbeidet et sentralt utvalg en anbefaling om at pinsemenigheter burde si nei til kvinnelige pastorer og som eldste. Heldigvis har pinsebevegelsen gått i en annen retning. Likevel viser dette at kvinnelig lederskap raskt kan forvitre hvis den motarbeides.

Flere fellestrekk

Det synes som om det er et viktig fellestrekk i kristendommen og islam at kvinner får delta i etableringsfasen. Men etter hvert som den religiøse praksisen blir institusjonalisert, blir de dyttet ut og til dels marginalisert.

I dagens moderne samfunn finnes det også et annet sentralt likhetstrekk i islam og kristendom: Kvinner som kjemper for å delta i religiøs praksis og ledelse blir ofte møtt med påstander om at deres kamp er en del av «sekularismen» og «tidsånden». Slik blir kvinner umyndiggjort og deres krav om deltagelse delegitimert.

I skapelsesberetningene i både Bibelen og Koranen blir det på ulikt vis slått fast at kvinner og menn er skapt likeverdige. I Koranen finnes det ingen forbud mot kvinnelige bønneledere. Jesus selv løftet fram kvinner i sin samtid. Likevel er det lagt betydelig arbeid og tankekraft i å begrense kvinner i religiøst lederskap og forkynnelse. Et legitimt spørsmål er om dette engasjementet handler mest om hellige tekster eller at menn ivaretar sine egne interesser.

LES OGSÅ: Norge svikter muslimske kvinner som vil skille seg

LES OGSÅ: Vårt Land: Innvandrergutter trenger ikke flere utredninger, men flere rollemodeller

LES OGSÅ: Rania Jalal Al-Nahi: Frps ord er makt. Jeg føler meg ikke trygg