Hareides amerikanske drøm

– Jeg (...) er åpen på at jeg er personlig kristen, uttalte Frp-leder Siv Jensen i Vårt Land (31. august 2013).

«... jeg oppfatter meg som kristen...» (Høyre-leder Erna Solberg, Vårt Land 31. august 2013)

«Jeg forstår ikke alltid Gud, jeg. For noen år tilbake var jeg veldig opptatt av å forstå, men nå hviler jeg mer og mer i at jeg ikke kommer til å forstå.» (Nåværende Sp-leder Trygve Slagsvold Vedum, Vårt Land 7. juli 2012)

«... ser ikke på 'Kristen-Jonas' som et skjellsord. Det er greit for meg.» (Ap-leder Jonas Gahr Støre, Vårt Land 1. desember 2014)

«Selvfølgelig er han det.» (Venstre-leder Trine Skei Grande på spørsmål om Jesus er frelseren hennes, Vårt Land 24. januar 2015)

KrFs Knut Arild Hareide har selv levert en lang rekke frimodige Jesus-sitater. Altså er det kun SVs Audun Lysbakken av partilederne på Stortinget som ikke har bekjent kristen tro offentlig.

LES OGSÅ: Hareide ønsker mer amerikanske tilstander

«Berøringsangst»

Med dette bakteppet er det rart å lese KrF-lederens innlegg på NRK Ytring der han hevder at norske politikere har «en nesten parodisk berøringsangst ovenfor religion» – i motsetning til Barack Obama, som avsluttet med salmesang under sin minnetale etter kirkemassakren i Charleston.

«Får vi se Jonas Gahr Støre ­eller Erna Solberg synge ‘Amazing Grace’ i en lignende norsk sammenheng i fremtiden?» spør Hareide, som er redd for «at ­religion skal feies bort fra det offentlige rom».

«Politikere som er åpne om sin tro får den ofte brukt mot seg når andre er uenige med dem i sak. Det ligger nesten straks en mistanke om at en kristen eller muslimsk politiker automatisk vil misbruke religionen i politikken», skriver KrF-lederen.

LES VÅRT SOMMERINTERVJU MED ERNA SOLBERG: – Vi har stått opp for KrF

Mangler eksempler

Imidlertid sliter både han og KrFU-leder Emil André Erstad (som debatterte saken i Dagsnytt Atten på tirsdag) med å komme opp med eksempler på troens trange kår i det politiske Norge. I tillegg til den generelle påstanden koker det ned til følgende:

• Sissel Benneche Osvolds tvitring om å stoppe «Kristen-Jonas» da Ap-lederen flørtet med KrF ved å tenke høyt om kontantstøtten i fjor.

• At Hadia Tajik fikk motstand i nettavisenes kommentarfelt da hun ble utnevnt til kulturminister.

• Per Sandbergs kronikk i mars, der han tok til orde mot Tajiks forslag om å «gi ungdommen en koran før islamismen tar dem» og der han samtidig benyttet anledningen til å snakke nedsettende om Koranen og Bibelen.

Ikke-troende statsminister

Norge er ikke USA. Her hjemme er vi kulturelt belastet med en ­religiøs sjenanse som for eksempel gjør at statsminister, nattverdsgjenger og tidligere speiderleder (og dermed andaktsholder) Erna Solberg ikke er mer frimodig enn at hun «oppfatter [seg] som kristen».

Men at religion i så stor grad regnes som en privatsak, er også en fordel i politikken. I Norge kan en ikke-troende mann som Jens Stoltenberg være stats
minister med tillit på tvers av trostilhørighet og partipreferanser. I USA hadde han neppe nådd langt dersom han hadde fortalt at han ikke tror på den Gud som dollarsedlene forkynner at «vi» stoler på.

Når Hareide omtaler Obamas salmesang som «Et historisk øyeblikk, men likevel ingen sensasjon i et livssynsåpent samfunn som USA», kan man nesten forledes til å tro at presidenten brøt ut i et kristent vitnesbyrd midt i en politisk tale. Det ville han – i likhet med Hareide, Solberg og Støre – ikke gjort.

Følg oss på Facebook og Twitter!

Sarons dal

Hareides ønske om å høre Solberg og Støre lede an i salmesang, fremstår som et skudd fra hofta i forsøket på å fylle ferietomme spalter og sendeflater. Det kan også tolkes som et hint til Støre, som førstkommende torsdag kommer til sommerstevnet i Sarons dal.

Sammen med Hareide skal Ap-lederen snakke «om hva troen betyr». Dersom de to stemmer i «Navnet Jesus», kommer misjonsfolkets applaus til å høres helt til Flekkefjord, samtidig som Støre vil støte fra seg store velgermasser fra andre segmenter.

Både han og Hareide vet at man ikke bygger tillit blant nordmenn flest ved å dele private, 
religiøse opplevelser. Det er ikke det samme som at det ikke er rom for å snakke om religion eller være religiøs i norsk politikk.