Nattverdsgjesten

Av og til ber Erna Solberg. For å helgardere seg.

Min tro

– OK, meisemor. Få høre speiderløftet.

– Å, gud, hvordan var det igjen? Nei, jeg har glemt det. Helt -forferdelig.

– Jeg kan begynne, og så fullfører du.

– Ja vel. Alltid beredt, vet du.

– I tro på Guds hjelp…

– …lover jeg å gjøre mitt beste for mine andre… nei.

– …lover jeg å tjene Gud…

– …tjene Gud, hjelpe andre og… hva er det siste?

– …leve etter…

– Guds ord!

– …speiderloven.

Tidlig krøkes. Erna Solberg -vokste opp ved siden av Bergens nest største rododendron. I huset bodde også en mormor som ble 103 år gammel. Solberg danset ballett fra hun var to og et halvt år, og var kylling på Den -Nationale Scene før hun fylte seks. På en skolemodenhetstest på Landås Lærerhøgskole tegnet hun border og viste at hun kunne sitte i ro, og sikret seg skoleplass ett år før tiden. Althornet la hun fra seg da hun ikke fikk spille melodilinjen, bare bap-baa, bap-baa.

Men så var det speidingen, da. KFUK-speiderne, der hun som leder for de små speiderjentene ble kalt meisemor. Og akkurat nå er hun lei seg for at hun ikke klarte å levere speiderløftet.

– Vet du, dette hadde jeg glemt. Vi drev mest med knuter, tur i marken, så på blomster og lærte å lage bål. Det siste er litt vanskelig når man er speider i Bergen, for veden er alltid våt.

– Du holdt andakter?

– Ja. Vi hadde en andaktsbok. Det gikk mest i undrene til Jesus og den barmhjertige samaritan.

– Speiderløftet er et løfte om å tjene Gud. Står du fortsatt ved det løftet?

– Jeg tror jeg lever etter de -verdiene kristendommen har. Men at jeg lever etter Guds ord… det hender jeg bryter lover og bud.

– Vil du kalle deg kristen?

– Hvis du med det definerer at Jesus Kristus døde på korset for mine synder, så er jeg ikke helt…

Hun svarer kort og kutter setningene før de er helt ferdige. Det virker som om hun kjeder seg litt. Dette intervjuet handler jo ikke om petroleumsrelatert næringsliv eller tettheten av pedagoger i barnehagen. Lenge sitter hun bakoverlent med armene i kors over den blå kjolen. Trå meg ikke for nære.

– Men jeg oppfatter meg som kristen, siden jeg er opptatt av de verdiene som kristendommen står for. Og jeg tror det finnes noe som er større enn oss, en guddommelighet eller makt eller hva du vil kalle det. Kristendommen er vår kulturs svar på det. For meg handler det kanskje om håpet om at det er noe mer enn dette livet vi har på jorden. Men når man ber om personlig bekjennelse, da kan ikke jeg kalle meg kristen.

– Du snakker om noe større. Si litt mer om dette.

– Det er troen på at det er en orden som er større enn det vi skaper av kaos. Og at det er en mening som er større enn de årene du har på jorden. Men det er kanskje bare et behov for et håp. Jeg er klar over at det er den irrasjonelle Erna som prater.

Presten. Noe skjedde med meisemor da hun fløy ut av redet og begynte å studere. Fra å holde andakter og kalle seg kristen, ble hun mer og mer skeptisk. Hennes homofile venner var noe av -grunnen. Hun synes kirken var lite åpen, og gled lengre og lengre ifra.

Et radioprogram med Per Lønning fikk henne til å stoppe opp. Her må det skytes inn at for Erna- Solberg er Per Lønning rett og slett Presten. Han var domprost i kirken da hun vokste opp, og fortsatt mener hun at alle -prester burde snakke høytidelig- bergensk. Hun fnyser av flanellograf og flipover og andre «moderne påfunn».

Lønning, som på den tiden var mellom to bispeperioder, ble spurt om sneversyntheten i kristne miljøer gjorde veien for smal. Han svarte at siden han trodde at Gud var allmektig, ville han aldri lage spillereglene så smale at han tapte. Så Lønning var helt sikker på at veien var bredere og at Gud var mer forståelsesfull enn mange kristne vil ha det til.

– Det betydde mye for meg. Og Lønning var ikke kjent for å være en liberaler, akkurat, sier hun.

Men hun giftet seg ikke i kirken. Det skjedde på ambassaden i Paris, en grå februardag, med hver sin forlover til stede.

– Jeg er jo et barn av 70-tallet og har aldri drømt om stort kirkebryllup og å være brud i hvit kakekjole. Dessuten hadde jeg ikke -behov for at mitt samliv med Sindre skulle velsignes av noen. Kirken var aldri aktuell.

Håp om noe mer. På veggen henger et stort bilde av mannen Sindre Finnes i 17. mai-tog på Finse. I sunnmørsbunad. Han har også speiderbakgrunn. Det kan da ikke være tilfeldig at de møttes?

– Hehe, det er mange som helgarderer seg ved å lese horoskopet hver dag. Alle har et element av å tro på skjebnen eller noe sånt. Det ligger i oss, tror jeg.

– Hva er meningen med at vi er her på jorden?

– 42, er det ikke det?

Hun referer til det absurde poenget i boken Haikerens guide til galaksen.

– Nei, jeg vet ikke.

– Men du har vel noen tanker?

– Nja… For meg handler det om håpet, at vi tilhører noe mer. At vi ikke bare ender opp som jord.

– Holder ikke det?

– Jeg er i alle fall ikke der nå at jeg synes det er godt nok. Det er vanskelig å tenke seg at alt skal være slutt en gang.

– Hvorfor?

– Fordi du er sentrum i ditt eget liv. Å tenke at det sentrumet forsvinner, er vanskelig.

– Fordi andre mister deg?

– Nei, nå tenker jeg pur egoistisk. Forhåpentligvis betyr jeg noe for andre mennesker også. Men dette handler om at jeg er redd for at det ikke er noe mer.

– Handler dette litt om at du vil møte noen igjen?

– Ja, kanskje.

Da Solberg var 29 år, døde faren. Det var lille julaften. Han hadde vært syk lenge, men sykehuset hadde sagt at han skulle skrives ut til jul. Sengen skulle trilles bort til bordet med all julematen. Så langt kom de ikke. Hjertet sviktet.

Bare Solberg var til stede i rommet da han døde. De visste han skulle dø, men ikke så snart. Hun hadde nettopp kommet hjem, etter sin første høst på Stortinget.

– Jeg savner ham fortsatt, selv om jeg var voksen da han døde. Også i dag hender det, ikke så ofte nå, riktignok, at jeg tenker at dette burde faren min sett. Jeg tror han hadde vært stolt. Men moren min er stolt nok for to, så det holder.

Velge selv. Familien som hadde Bergens nest største rododendron, var ikke en spesielt religiøs familie. Nå leder datteren i huset et parti som vil «føre en konservativ fremskrittspolitikk, bygget på det kristne kulturgrunnlag, rettsstaten og folkestyret». Og i fjor høst valgte datteren hennes å bli konfirmert i Skøyen kirke.

– Som mor, er du glad for at hun valgte konfirmasjon?

– Ja, det er jeg. Jeg husker jeg var litt nerdete da jeg konfirmerte meg, det var i min mest moralske periode, og jeg var veldig forarget over alle som snakket om pengene. Jeg var så puritansk og nøktern at jeg ikke ville ha noe selskap. Jeg ser jo nå at konfirmasjonen er en stor pengetransaksjon for mange ungdommer.

– Hva slags arv vil du gi til dine barn?

– At de selv må ta valget om de tror eller ikke tror.

– Det er god Høyre-politikk.

– Sant. Men jeg håper at vi gir dem noen etiske verdier som -kommer ut av det jeg kaller vår kristne kulturtradisjon. Tilgivelse, for eksempel! Det er et viktig kjernebudskap i kristendommen. Det var en av grunnene til at jeg engasjerte meg ganske hardt da vi holdt på med ny formålsparagraf til barnehager og skoler. Tilgivelse burde inn som tema, for det -henger sammen med toleranse. Det er en av de mest siviliserte og vanskelige verdiene vi har.

– Jeg har hørt at det var et stort nederlag for deg at kristendommen gikk ut som fag i skolen?

– Jeg synes det var dumt. Man skal lære om alle andre religioner, men det kan organiseres på en annen måte. Det kan godt tenkes at… heter det RLE ennå?

– Tror det.

– Jeg må alltid tenke meg om. Men altså, jeg ser at barna mine lærer mer om fremmede religioner enn det jeg gjorde. Det er fundamentalt viktig å kunne noe om kristendommen for å skjønne hvordan vi organiserer samfunnet og forstå norske litteraturklassikere. For konservative har det noe med de lange linjene i et samfunn å gjøre. Kjenner du ikke røttene dine, vil du få problemer med å bevare dem.

Bønn. – Er kristendommen en eksklusiv vei til religiøs opplysning?

– Jeg tror enhver religion er et kulturuttrykk for det som er hellig- og det som er større enn meg selv. Og at det kan komme i ulike -varianter. For meg er det naturlig å delta i min kulturs uttrykk for det.

– Mange snakker om personlig en gud som man henvender seg til og snakker med. Er det noe du savner?

– Jeg henvender meg også innimellom. Det hender, ikke ofte, at jeg… ja, hva er det jeg pleier å si med mitt kyniske blikk… helgarderer meg. Sant? Hvis det skulle være en gud, så…

– Kaller du det bønn?

– Ja, eller samtale.

– Når ber du?

– Det kan være situasjoner som jeg synes er vanskelig, helst -knyttet til familien. Aldri politikk.

– Søker du råd?

– Vel… Kanskje jeg snakker meg gjennom problemene for meg selv, men egentlig henvender jeg meg til noen andre også. Skjønner du? Litt sånn… håper noen hører hva jeg sier. Hans Børli sa det på en god måte: Du spør om jeg tror på Gud, men det viktigste er om Gud tror på meg.

Nattverd. – Alt pratet om deg som statsminister skaper vel stor fallhøyde?

Politikk! Endelig! Solberg legger i vei. Snakker om at vårens målinger selvfølgelig inviterte til spekulasjoner, at hun ikke tar noe på forskudd. Hun snakker om velgernes tillit, at de ikke må bli lei henne, at det verste som finnes er kjepphøye politikere. Vi drar henne på nytt mot kjernen i intervjuet.

– Vil vi på noen måte merke troen din som statsminister?

– Det norske folk kommer igjen til å få en statsminister som går til nattverd.

Solberg var til stede på sørgegudstjenesten i Oslo domkirke 24. juli 2011. Hun synes det er «interessant at SVs ledelse gikk til nattverd, men ikke store deler av ledelsen i Ap».

– Men du går. Hvorfor?

– For meg er det en bekreftelse på konfirmasjonen og det jeg definerer som min tro. Som kanskje er litt annerledes enn… ja.

– Er nattverden det stedet du er nærmest å oppleve et gudsnærvær?

– Ja, egentlig. På den tiden var jeg flere ganger i kirken for å be.

– Hva ba du om?

– Trøst for hele det norske samfunnet.

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Min tro