Første gang jeg ble klar over at jeg har hvit hud, var da jeg for førti år siden tok undergrunnsbanen nordover Manhattan. Plutselig ble jeg klar over at jeg var den eneste hvite i vogna. Og da jeg gikk av i Harlem, følte jeg at folk stirret på meg.

Men jeg var ikke utsatt for rasisme. Alle behandlet meg vennlig. Ingen kom med nedsettende bemerkninger eller foreslo at jeg skulle komme meg tilbake dit jeg hørte til.

Det er ikke rasisme å være bevisst på at vi er forskjellige. Rasisme er det når hudfargen brukes til å redusere menneskers verdi eller til å utøve makt over dem.

Slaveri

Nordmenn tok slaver i England, og norske sjømenn ble tatt til slaver i Nord-Afrika. Arabere tok slaver i Afrika, og noen afrikanere holdt andre afrikanere som slaver.

Men dette var ikke rasisitisk slaveri, slik som i Amerika. Der følte man det nødvendig å begrunne behandlingen av slaver fra Afrika med at deres hudfarge gjorde dem til mindreverdige mennesker. Noe lignende skjedde da kolonimaktene skulle begrunne at de hadde rett til å herske over andre.

I strid med kristendommen

Kanskje behovet for en ideologisk begrunnelse oppsto nettopp fordi man visste at det var i strid med kristendommen. Det var også i strid med de vakre ordene i den amerikanske uavhengighetserklæringen. Denne konflikten kunne man bare leve med om man hevdet de svarte var annerledes mennesker.

Slaveriet gjorde det også nødvendig å finne opp den hvite rase, hevder den amerikanske historikeren Theodore W. Allen. For å hindre at svarte og hvite underpriveligerte skulle gjøres felles sak, måtte det skapes en myte om at hvite sto over svarte fra naturens side.

Hvit overlegenhet

Denne ideologien overlevde slaveriet. Ja, nettopp da slavene ble frie, følte mange hvite det nødvendig å fastholde rasenes forskjellige verdi fordi de følte sin posisjon truet. Da lovene ga alle like borgerrettigheter på 60-tallet, ble også rasismen forsterket. Da 
Barack Obama ble president, følte mange hvite sin posisjon truet, og rasismen ble igjen en faktor i amerikansk politikk.

Det er denne lange tradisjonen som gjør rasespørsmålet så betent i USA. Ideologien om hvit overlegenhet dyrkes i noen kretser, og har fått en viss oppmuntring under Donald Trump. Men de er tross alt marginale. Dypere stikker den uutalte forutsetningen: Det normale er å være hvit. Hvite er mennesker, svarte tilhører en rase.

Det er derfor deler av den anti-rasistiske bevegelsen har lansert «hvithet» og «hvitt privilegium» som begrep. Hvite trenger å bevisstgjøres om den uutalte rasismen som ligger under i samfunnet. Først da kan man få bukt med den.

Fargeblind

Selv om jeg følte på min hudfarge i Harlem i 1980, opplevde jeg ikke min hvithet. Jeg forsto ikke at jeg som hvit mann i det som den gang var en rent svart bydel var en representant for makten. Jeg ante ikke hvor lite selvsagt det var at den lille svarte menigheten ønsket meg varmt velkommen.

Som nordmenn flest har jeg regnet meg som fargeblind. Og var det ikke nettopp dette Martin Luther King drømte om: «At mine fire barn en dag vil leve i en nasjon hvor de ikke vil bli dømt på fargen på huden deres, men på bakgrunn av karakteren 
deres.»

Jo, men for å komme dit, må vi først bli bevisst om hva det er som står i veien for denne drømmen. Fargeblindhet kan bli en form for blindhet, som gjør at vi ikke ser hva som hindrer drømmen å bli realitet.

Svartes liv

Noen mener «Black Lives Matter» er rasistisk, fordi det framhever svartes verdi. De lanserer «All Lives Matter» som et mer inkluderende og antirasistisk alternativ.

Men det er nettopp for at alle skal tillegges samme verdi at det er nødvendig nå å sette søkelyset mot nedvurderingen av svarte liv. Det er en lang tradisjon i USA for at svarte liv har mindre beskyttelse, helt tilbake til den gang slavene ikke hadde noen verdi ut over den økonomiske.

Black Lives Matter betyr at alle liv skal ha like stor verdi. Derfor blir «All Lives Matter» i praksis et forsøk på å kvele den protesten som må til for å forandre situasjonen.

Hvithet

Det skaper aggresjon hos hvite nordmenn når noen prøver å gjøre oss oppmerksomme på vår hvithet. Noen hevder at antirasismen har sporet av til å drive rasisme mot hvite.

Noen blir også støtt av at Norge kalles et rasistisk land. Det er sant at likeverdstanken står sterkt i Norge. Like fullt finnes det rasisme i Norge. De siste ukene har vi fått mange vitnesbyrd om at rasisme kommer direkte til uttrykk her i landet.

De fleste tar avstand fra det. Dypere stikker imidlertid den ubevisste rasismen: At det er normalt å være hvit, mens det å ha en annen hudfarge gjør deg spesiell - og ikke helt norsk.

Ingen skam

Det er dette vi trenger å forstå, vi som er hvite. Derfor trenger vi nå mer å lytte enn å argumentere eller unnskylde oss.

Men også dette kan misforstås og misbrukes. Vi skal ikke begynne å skamme oss over å være hvite. Det er ikke meningen at det skal være mindreverdig å være hvit. Vi skal ikke ta på oss skylden for det tidligere generasjoner har gjort.

Målet er som Paulus sier at vi alle skal være ett, også på tvers av hudfarge - som tross alt egentlig ikke skulle bety noe som helst. Men som all synd begynner forsoningen med at man erkjenner.

 

LES OGSÅ:

Mener kirkens støtte til Black Lives Matters er hyklersk: Adresserer ikke egen rasisme

- Debatten om rasisme blir kuppa av folk utan skoa på

Vårt Land mener: Rasismen er dypt ukristelig