Det pregløse menneskets verdi

På en varm innfartsåre utenfor Oslo, på vei hjem sammen med tusener av andre, kjørte en bil sakte forbi oss, og blikket mitt festet seg ved bakhodet til sjåføren: En mann på rundt 40, med halmgult, slett hår, langt i nakken, en overgrodd bollesveis.

Og plutselig var tankene mine et helt annet sted, i klasserommet på ungdomsskolen for 25 år siden. Jeg tenkte på guttene der, gutter jeg bare minnes vagt. Navnene flyter over i hverandre, kropper og ansikter likeså. Sjåføren ved siden av meg ble alle de guttene. Litt lave, fortsatt med runde kjaker, pregløse ansikter. De utmerket seg ikke på noe vis, verken ved å være flinke eller dårlige til noe. De var sønner av gjennomsnittlige familier, de kom til å få seg et arbeid, men kom de noen gang til å bryte gjennom sin ikke-identitet? Får noen noen gang vite hvem de er?

Annie Ernaux 

Jeg falt i dype tanker om denne gutten uten særpreg, alle disse guttene, siden jeg var i ferd med å lese ferdig Annie Ernaux’ bok Årene. Det er en kollektiv selvbiografi: Ernaux beskriver sitt liv fra 1940 og fram til vår tid, men ikke fra jeg-ets ståsted. I stedet veksler Ernaux mellom et «vi» og et «hun». Den uttalte hensikten er å skrive fram en tid, forutsetninger og strømninger som er bestemmende for selvet, for alle selv som levde da. Ernaux vil ha tak på det usagte og speile det.

Mens enkeltpersonen er omtalt i tredjeperson (hun), er kollektivet i førsteperson (vi). For å komme­ nær må vi altså zoome ut, se de mange og ikke kun den ene.

Viljeløs

Når «hun» blir gravid­, litt vel tidlig, er det fordi «vi» så at par hadde høyere status enn single og at «vi» glemte å tenke­ på de sikre ukene. Og det er jo sant! Før p-pillens inntog var ubetenksomhet årsaken til de fleste unge graviditeter. Men hva så med «hun»? Hadde hun ingen valg?

Mennesket i Årene driver av gårde som en ubetydelig dupp på massenes overflate. Ernaux’ hoved­person framstår som viljeløs, en som ikke drømmer, handler. Resultatet er en roman som forteller oss resignert om livet. Det er bare å drive med.

Et stabilt selv

Hvordan blir et menneske til den det er? Hvordan trer vi ut av kollektivet, ut av tida vi er underlagt, og blir et individ for oss selv og hverandre? Ifølge historikeren Richard­ ­­Sorabji oppstod tanken om et stabilt selv først på 800-tallet f.Kr. Før dette hadde man i mindre­ grad tenkt om menneskene som særegne. Ingen undret seg over den enkeltes unike fingeravtrykk.

Enten vi liker det eller ikke, henger individualitet sammen med verdi. Når mennesket bare er én av milliarder utbyttbare ­eksemplarer av en art, er også et menneskeliv mindre verdt enn når vi ser det som særegent. Tanken om menneskeverdet har vokst sakte fram, og går hånd i hånd med tanken om individualitet. Hvor grensen mellom meg og de andre går, er med ­andre ord ikke bare et eksistensielt spørsmål, men også dypt etisk.

Det unike

Vi skaper hverandre og skapes av hverandre. Mennesket er Guds hender i skap­elsen, skriver Luther, når bonden gir meg løk og bakeren gir meg brød er det livet selv de gir meg. Det er i relasjonene vi blir til. Alt som skjer oss setter sine spor.

Men hvordan skal vi da forstå det unike? Det at vi kan velge, handle selvstendig, at det er noe ved oss som oppleves konstant, uforanderlig, som et jeg?

Årene igjen: Som ung er «hun (...) overbevist om at hun ikke har noen personlighet», og samtidig skriver hun i dagboka: «Jeg er en vilje og et begjær.» Spenningen mellom disse to selvforståelsene tilhører ikke bare boka, men hele kulturen og tilværelsen.

Helt nær

Finnes en større ­erindring? En sjel? Bøker som Årene får meg til å tvile på grunnen vi bygger vår livsforståelse­ på. Det eneste menneskene i Årene kan gjøre, er å speile sin samtid, enten ved å leve den ut, eller ved å iaktta og beskrive. Og her finnes det eneste tegnet til individualitet hos Ernaux: Hun griper pennen og fanger det som er rundt henne, hun gir oss sin fortolkning.

Guttene i klassen min har nok ikke skrevet bøker. De speiler sin tid ved å leve, slik vi alle speiler vår tid i våre liv. Men skal man oppdage deres individualitet, må man gjøre det motsatte av ­Ernaux, ikke zoome ut, men inn. Grunnen til at jeg ikke ser dem som individer, ikke ser mennesket, men bare bakhodet, er ­avstanden i mitt eget blikk. Vil vi opprettholde tanken om et menneskes umistelige verdi, er det vi selv som må se den andre, lære navnet, komme nær.

LES MER:

• I disse dager er det 52 år siden Robert Kennedy døde: – Sårene har ikke grodd

• Åste Dokka om koronaviruset: – La ikke verden bli som før 

• Bli med bak kulissene til KrFs dramatiske jakt på bioseieren