Nyheter

Åste Dokka: La ikke verden bli som før

Når krisa er over håper jeg flyselskaper har blitt lagt ned og at vi fortsetter å leve mer begrenset.

Jeg har ikke sendt en eneste SMS til mannen min siden 9. april. Grunnen er ikke at vi ikke kommuniserer lenger, men at vi har vært i samme leilighet – og stort sett samme rom – tilnærmet 24 timer i døgnet i over en måned. Jeg har sluttet å følge med på klokka, jeg har lest mange bøker for barna og jeg har ikke reist hjemmefra for å jakte store opplevelser.

Alle sier at de gleder seg til ting blir som før igjen. Jeg er ikke enig.

Tap

Mediene melder at idrettsledere er bekymret for om korona-
krisa vil føre til at barn slutter med sport. Men som mor til tre barn synes jeg det høres ut som en god idé om det blir færre­ ­aktivtiter. For nå vet vi hva et liv uten tidsklemme betyr: Et roligere liv, ja, et bedre liv.

Det er mange som har tapt ting av betydning de siste ukene: De har tapt en kjær til viruset, de har tapt inntekt og den hverdagen som gjorde at de klarte å holde ut én dag til. Jeg anerkjenner at livene deres er dårligere nå.

Men for min del, og mange ­andres, er det ikke slik. Bevares, jeg er lei for at jeg har gått glipp av fester og gjøremål og ­arbeidstimer. Men jeg har gått ut i pluss. Jeg har festet røttene mine enda dypere der jeg bor, og jeg lever timene mine sammen med de menneskene som betyr aller mest for meg. Jeg har ikke kjøpt unødvendige ting, jeg har laget mer mat, jogga oftere og dagene har fått en organisk rytme som ikke er eksternt styrt.

Som vanlig

På noen måter likner dette livet på et gårdsliv i det grisgrendte Norge for 200 år siden: En familie utlevert til seg selv, med arbeid, fritid og opplæring flettet i hverandre under samme tak. Når distraksjonene­ er borte, åpenbarer det seg en egen ro i tilværelsen. Derfor har noe av det mest slitsomme i denne­ perioden vært alle som ikke vil la oss være i fred.

Så mange stemmer insisterer på å gjøre alt så likt det vanlige som mulig. Skolen, barnehagen, fritidsaktivitetene: De sender ­invitasjoner til konkurranser, challenges og aktiviteter. Litteraturhusene og ­kirkene streamer, artistene holder ­Facebook-konserter. E-poster om hvordan vi kan tegne ­Donald Duck og så karse hagler. Vi fikk til og med et opplegg for ­hjemme-SFO ­(paradoksalt, når SFO finnes fordi barna ikke kan være hjemme).

Vi har fått en retreat, hvorfor ikke ta den imot?

For dette er ikke tida for å lukke ørene, krumme nakken og gå trøstig i det samme sporet som før. Tvert imot er det tida for ­
å tenke gjennom hvordan vi ­lever.

Ny økonomi

Økonomien har fått en bråbrems. Mange bedrifter sier opp ansatte, flere har gått konkurs. Jeg unner alle en jobb, men likevel spør jeg: Har vi ikke nok klær og dingser? Har vi ikke plaget luftrommet nok? Byen Amsterdam har benyttet sjansen til å legge om til en ny økonomisk modell. Den har først og fremst som mål å dekke alle innbyggeres grunnleggende ­behov, og ikke å sikre fornyet vekst. Myndighetene har latt seg vekke.

Vår regjerings krisepakker er rettet mot å stimulere det ­eksisterende økonomiske systemet. Jeg skulle ønske vi heller får flere grønne arbeidsplasser, og at arbeidstimene vi yter blir jevnere fordelt i befolkninga. For nå vet jeg at det ikke er et tap om jeg går ned til seks ­timers dag og 80 prosent lønn. Det er en 
gevinst.

Nye kriser

Mange peker mot Kina og krever at dyremarkedene­ bør stenges, slik at ikke stadig nye epidemier rammer oss. Det er sikkert lurt. Men ved å feste blikket på denne ene risikoen, glemmer vi at vi med hele vår livsførsel truer nettopp vår egen livsførsel. Det er tilfeldig at denne krisa kom fra Kina – andre kriser er like om hjørnet, og de kommer fra vår egen stue.

Jeg håper planene om å bygge ut Tromsø lufthavn blir skrinlagt. Jeg håper hele utvidelsen av E18 blir unødvendig. Jeg håper ­flyselskaper går konkurs, for aldri å tilby billige flyreiser igjen, og at etterspørselen etter olje synker kraftig. Vi har historisk lav matsikkerhet i Norge, der kan det åpne seg et større arbeidsmarked. Vi kan satse tyngre på yrkesfagene, slik at vi kan bygge jernbane. Det er mulig å organisere samfunnet annerledes.

Slik vi til nå har organisert ­arbeidsliv og økonomi, har vekstparadigmet ikke bare ødelagt kloden i ekspressfart, men også gitt noen rammer for ­familie- og fritidslivet jeg ikke tror vi egentlig ønsker oss.

Nye knopper

For jeg ville ha mer tid, og nå har jeg fått det. Det har gjort vondt, av mange grunner, men nye knopper har sprunget ut. Når vi nå forbereder oss til å ta opp igjen der vi slapp: La oss dvele lenge ved om det er det riktige valget.

LES OGSÅ:

• Gir grønt lys til fritidsaktiviteter for barn

• Dugnaden bråstopper ved grensen til Europa

• «Kontrolleret genåbning» i Danmark

---

Fakta:

---

Les mer om mer disse temaene:

Åste Dokka

Åste Dokka

Åste Dokka er kommentator i Vårt Land. Hun er utdannet prest og har en ph.d. i teologi. Hun kom til Vårt Land i 2017

Vårt Land anbefaler

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Nyheter