Den «umulige» høytiden

Kanskje alle har litt av frykten i seg, noen vil sikkert si vi skal ha det, bør ha det. Da sier jeg: Ærefrykt ja, men frykt nei. Kanskje var det der Bjørnson var, også, da han skrev skuespillet Over ævne I – sannelig også II – om at hvis vi tar kristendommen på alvor, er den utenfor rekkevidde, den er over vår menneske­lige mulighet og evne.

Det kommer gjerne i påsken, sol ute, korsfestelse inne. Vi kan nok vippe litt forsiktig over leppene at påske er kjærlighet, men å skjønne det med et logisk sinn – som vi tross alt har fått mest av – er umulig, det gjelder i hvert fall meg. Vi er ved den dårlige samvittighetens rot. Vår lutfattige forestillingsevne klarer ikke koblingen bestialsk mord, nagler og kors, blodsvette – og kjærlighet. Da kommer skammen og mindreverdighetsfølelsen, sant som natten: Dårlig selvbilde, fordi­ jeg ikke har klart å ordne opp i disse syndene selv. Underbevisstheten tar logikkens parti. Hvorfor tror innvollene mine at påske er for machomennesker, som har trent veldig mye? Ærlig talt, jeg vet ikke.

Kilde til ensomhet

Jeg hører psykologen hviske over skulderen – du er disponert for å ta alt i verste mening. Det kan saktens hende. Vi bærer på så mangt, og det er vanskelig å etterrøkte. Men slutningen ligger egentlig i luften­, den er logisk. Jeg tenker også på en annen ting, jeg vet at mye «forkynnelse» ikke har gjort meg godt, på samme måte som det ikke har gjort andre godt. Hvor mange ganger har jeg ikke fått kontante svar på spørsmål jeg ­aldri har stilt og som jeg sannsynligvis aldri kommer til å stille­. For det er nok andre ­deler av hjernen som skal ta seg av ­påsken: Forundringsstedet. Noe annet er mat for ­ensomheten.

Biskopen og symbolene

Jeg syns for noen dager siden det var fint da tidligere biskop Ole Christian Kvarme fortalte om påskesymbolene i hans egen stue – det helt seriøse påskemål­tidet, maten som symbol for påskens hendelser, små handlinger som forteller store historier, det er kroppslig, alt sammen. Vi får det på en måte ned i magen som det nødvendige, derfra inn i sjelen. Uten store ord. Det skal være en gledens fest, som han sa med bra smil: Soningen er gjort, korset står der, vi sitter igjen med takken­. Det man ikke skjønner, lar man være å skjønne – det er symbolenes språk og har vært det siden menneskenes begynnelse. Vi er bare blitt så fattige på det.

Sitteunderlag

Jeg var tenåring, intenst glødende, verden skulle frelses, om ikke av andre, så av meg. Laget hadde trykt opp ei avis i store mengder, den skulle­ vi dele ut i påskefjellet mellom forvillede sjeler på ski. Jeg husker­ rimelig godt jeg sto der med en bunke «omvendelses­aviser» i hardt svart trykk på hvitt ­papir og en tornekronet­ Jesus med kranium­øyne på forsiden, vi forkynte det glade budskap. Folk tok i mot, maken hadde de neppe sett. Etterpå fant vi avisene som velbrukt sitteunderlag og ellers henslengt i knistrende, levende snø.

Gjør ikke godt

Det var ikke vellykket, ikke i det hele tatt. Fordi vi/jeg «svarte» på spørsmål ingen hadde stilt. Hvis noen ble «omvendt», var det ikke min skyld, da var det Gud som hadde grepet inn, godt uten min hjelp. Jeg tviler på det. Siden jeg holder meg på fjelltoppene rundt påske, melder disse minnene seg fort, de gjør ikke godt. Hva hadde jeg med å ta fra allerede glade mennesker gleden? Nå tok de ikke imot «budskapet», så det er greit. Siden har jeg tenkt, ­murer du deg inne med «ordet» eller forklaringene og spørsmålene om Gud er god eller sint, så søk viddene – der er det ikke plass til slike spørsmål, tusen meter over hverdagen.

Kryp inn

Det finnes en ­jødisk fortelling om rabbi Moshe fra ­Kobryn, som sa til noen som hørte­ på: «Når du sier et ord foran Guds ansikt, så gå inn i ordet med alle dine lemmer». Da spurte en av tilhørerne: «Hvordan er det mulig at et velvoksent menneske kan krype inn i et lite ord?». ­Zaddiken svarte: «Jeg snakker ikke om slike mennesker som tror de er større enn et ord.»

En mulig oppgave

For å ta misforståelsen på forskudd – viddene ligger der, men «bekymre­ eder ikke», det ­finnes kirker oppover i dalsøkkene, også. Og til motløse prester som føler de går inn i kirkens største høytid med avmakt – det er en umulig oppgave, men mulig om vi setter oss ned og leter etter de spørsmålene som virkelig stilles – i frykt, redsel, glede eller ren nysgjerrighet.

Vidunderlig god påske, med trykk på underlig!