Da Norges nøytralitet falt

Timene i grålysningen 9. april 1940 var av det høydramatiske slaget, da to fulltreffere fra kanonene «Moses» og «Aron» på Oscarsborg festning rammet det mektige tyske slagskipet Blücher på vei mot hovedstaden. Det skulle gi en overrumplet konge og regjering noen helt avgjørende timers forsprang til å flykte nordover og unna invasjonsmakten.

Men samtidig som Blücher sank og 830 tyske soldater omkom i en iskald Oslofjord, fikk også Norges nøytralitetspolitikk nådestøtet. Ni år senere, 4. april 1949, var Norge derfor blant ti vesteuropeiske land som sammen med USA og Canada undertegnet Atlanterhavspakten som er grunnlaget for Nato.

LES MER: Ambisjonen Norge gav opp

Populær nabo

I Norge var Sovjetunionen en populær nabo rett etter verdenskrigen. Deres innsats for å beseire Hitlers krigsmaskin var stor og dyrekjøpt, og sovjetiske tropper trakk seg ryddig tilbake etter at de høsten 1944 hadde sørget for å frigjøre Øst-Finnmark.

Fire-fem år senere var bildet av Stalins russiske bjørn et ganske annet og mer faretruende.

Derfor representerte den transatlantiske forsvarspakten som Gerhardsen-regjeringen sluttet seg til i Washington for 70 år siden, et drastisk brudd med tidligere norsk sikkerhetspolitikk. Bakteppet var ikke bare den ødeleggende verdenskrigen, men frykten for et ekspansjonistisk Sovjetunionen som året før var en pådriver for kommunistpartiets statskupp i Tsjekkoslovakia.

LES OGSÅ: Norsk iver for 1917-revolusjonen

USA som garantist

For lille Norge med sin strategiske beliggenhet og naboskap med Sovjetunionen, var Atlanterhavspaktens paragraf 5 avgjørende viktig; at et angrep på et av medlemslandene ville bli besvart som et angrep på alle.

Siden da har Nato-fellesskapet, med USAs enorme militærkapasitet i spissen, vært selve bærebjelken i norsk sikkerhetspolitikk.

Det er en bærebjelke som aldri er blitt testet i krig, og som er tuftet på en av de største etiske problemstillingene menneskeheten har utsatt seg for; en avskrekkingsstrategi basert på kjernefysiske våpen som potensielt har en verdensutslettende virkning.

LES MER: Kirkekamp mot atomvåpen

Nato-sjef Stoltenberg

Det kan synes paradoksalt at det er den tidligere Nato-motstanderen fra det atomvåpenskeptiske Arbeiderpartiet, Jens Stoltenberg, som i jubileumsåret leder alliansen og er en sterk pådriver for høyere europeiske forsvarsbudsjetter.

LES MER: Tapte kampen mot atomvåpen

Det gjør han i tospann med USAs president Donald Trump som krever «en mer rettferdig byrdefordeling». Som ris bak speilet har Trump sådd tvil om USAs vilje til å forplikte seg på paragraf 5, samtidig som han truer med å rive ned mye av det overnasjonale byggverk som verdenssamfunnet så møysommelig har rigget opp siden 2. verdenskrig.

Få land har større grunn til å frykte en slik tiltakende nasjonalisme og mellomstatlig rivalisering enn «miniputter» som Norge, der pragmatisk småstatsrealisme har vært den sikkerhetspolitiske rettesnoren enten statsministeren har hett Einar Gerhardsen, Jens Stoltenberg eller Erna Solberg.

LES MER: Ukritisk med i Libya

Krevende balansegang

I praksis har Norge siden 1949 søkt en balansegang mellom på den ene siden å søke avspenning med vår store nabo i øst, og på den andre siden opprettholde vår sikkerhetsgaranti ved å framstå som den kanskje mest USA-lojale i Nato-klassen.

Derfor har norske regjeringer helt fra starten hatt en rekke selvpålagte begrensninger i Nato-medlemskapet. Vi tillater for eksempel ingen fremmede militærbaser eller lagring av atomvåpen på norsk jord.

Samtidig har Norge delt med USA og Nato både etterretning, overvåkning og signalinformasjon, blant annet gjennom Loran C-systemet for å hjelpe amerikanske atomubåter å navigere i nordlige farvann.

LES OGSÅ: Selger inn gamle FN-bragder

Norge har også vært en ivrig våpenpartner med USA, det siste tiåret toppet av kontakten om kjøp av 52 amerikanske F-35 kampfly. Og da den kalde krigen var over og Nato av mange ble ansett som overflødig, stilte Norge som ivrig deltaker i Afghanistan etter terrorangrepet mot USA som for første gang utløste Natos paragraf 5.

Kald krig, varm grense

En personlig anekdote: Da jeg var grensejeger i Pasvikdalen i 1978 og overvåket aktivitet over grensen, fikk vi streng beskjed om ikke å hilse eller møte blikket til sovjetiske soldater vi passerte på patrulje ved grensen mot Treriksrøysen.

Den gang kjente vi fortsatt et vindfullt drag fra den kalde krigen, men etter Sovjetunionens fall og år med lavspenning, er det paradoksalt nok Russlands gjenvunne selvtillit som tidligere stormakt som har revitalisert den norske sikkerhetsgarantien fra Nato.

Det startet med den russiske intervensjonen i Georgia i 2008, og toppet seg med annekteringen av Krim og intervensjonen i Ukraina i 2014. På nytt er den russiske bjørnen oppfattet som en trussel, og Norge må igjen håndtere den krevende balansegangen mellom avspenning og militær invitasjonspolitikk.

LES MER: Uro i Ukraina

Solberg møter Putin

Det gjør vi med en sosialdemokratisk Nato-sjef som bestemt forsvarer alliansens atomvåpenstrategi, og som kan konstatere at Norge under en Høyre-ledet regjering er blant de dårligste i Nato-klassen til å oppfylle hans oppfordring om å bruke to prosent av BNP på forsvar.

I dag møter statsminister Erna Solberg en stadig mer nasjonalt selvbevisst og autoritær president Vladimir Putin i St. Petersburg, der nordområdene og Arktis står høyere på den offisielle dagsorden enn den betente spionsaken mot en tidligere norsk grenseinspektør.

Det vil igjen bli en øvelse i norsk pragmatisme og balansegang, på en av de mest symbolmettede datoene i det selvstendige Norges historie.

LES MER: Putin flyr høyt