Ambisjonen Norge ga opp

Sjelden har Nobelkomiteen med sin tildeling truffet bedre i krysningspunktet mellom prisens klassiske formål og det politisk aktuelle. I år har den såkalte dommedagsklokken beveget seg faretruende nær midnatt, presset fram av kjernefysiske tester i Nord-Korea, og påfølgende skremmende maktspråk fra USAs uforutsigbare president.

Motkraft fra grasrota

Den folkelig forankrede bevegelsen ICAN er en sjelden, men viktig motkraft mot denne utviklingen. Deres innsats gjennom ti år var helt avgjørende for den FN-traktaten for atomvåpenforbud som 122 av FNs medlemsland stemte for i sommer.

Ingen av atomvåpenmaktene støtter traktaten, og heller ingen andre Nato-medlemmer. Nederland var eneste Nato-land som i det hele tatt ville forhandle om en forbudstraktat.

Norge la seg lojalt inn i Nato-folden, sannsynligvis etter klare advarsler fra USA. Den rødgrønne regjeringen var opprinnelig en pådriver i prosessen for atomnedrustning, men så forsvant både regjeringsmakt og mye av Arbeiderpartiets vilje til å fronte denne evige kampsaken for venstresiden.

LES MER: Fredsprisen griper inn i norsk atomdebatt

Fraværende norsk regjering

Det er imidlertid Solberg-regjeringen som har det politiske ansvaret for at Norge har vært så fraværende i prosessen som endte opp med en historisk avstemning i FN 7. juli i år. For selv om Norge har undertegnet ikke-spredningsavtalen og deler målet om en atomvåpenfri verden, har regjeringen vært påfallende negativ til FN-traktaten.

Den nå avtroppende utenriksminister Børge Brende har blant annet kalt FN-traktaten «populisme», «et spill for galleriet» og «ren markeringspolitikk», fordi det ikke fjerner et eneste kjernefysisk stridshode så lenge avtalen ikke støttes av noen av de landene som faktisk har slike våpen

Fredag kom statsminister Erna Solberg med regjeringens avmålte gratulasjoner, vel vitende om at tildelingen også kan tolkes som kritikk både mot atomvåpenmaktene, mot Norge og mot den kjernefysiske avskrekkingsstrategien som Nato bygger på.

Undergraver avskrekking som strategi

Prisen til ICAN betyr enestående støtte til de som prøver å stigmatisere kjernefysiske våpen, og bidrar til å undergrave forestillingene om kjernefysisk avskrekking. Nettopp avskrekkingsargumentet er største hinder for en kjernefysisk nedrustning, fordi det implisitt betyr en stadig kapprustning for mer effektive våpen.

Fortsatt modernisering innebærer utvikling av flere «smarte» atombomber, som med ekstrem presisjon eksempelvis kan slå seg ned i bakken for eksplosjon i et underjordisk mål. Med sin lavere sprengkraft kan de gjøre mindre fatal skade enn en konvensjonell, kjernefysisk bombe. Men samtidig senkes terskelen for gjengjeldelser.

Nobelkomiteens leder Berit Reiss-Adersen sa fredag at folk i verden ikke ønsker å bli forsvart av atomvåpen. Foto: Heiko Junge / NTB scanpix

Albert Einstein advarte

Nettopp utsiktene til en uavvendelig utryddelseskrig gjorde at selv kjernefysikkens fremste premissleverandør, Albert Einstein, ble en markant røst mot kjernefysisk våpenstrategi.

Nobelkomiteens leder Berit Reiss-Adersen sa fredag nokså treffende at folk i verden ikke ønsker å bli forsvart av atomvåpen. Det er en motstand som trolig bare skjerpes i en tid der faren for bruk av atomvåpen er større enn på lenge. Derfor øker tildelingen presset på såkalte «realpolitikere» som gjerne hyller tanken om en atomvåpenfri verden, men som samtidig mener kjernefysisk avskrekking er en farbar strategi.

Blant disse er Nato-sjef Jens Stoltenberg, som fredag måtte ty til et retorisk C-moment av de sjeldne, da han hevdet at Nato vil «legge forholdene til rette for en verden uten atomvåpen», men at FN-forbudet «ikke vil gjøre at vi nærmer oss målet».

Landminer og klasevåpen

Det er nå 20 år siden landminekampanjen og Jody Williams fikk Nobels fredspris, etter en grasrotkampanje der også norske myndigheter spilte en sentral pådriverrolle. Noen år senere var den såkalte Osloprosessen avgjørende for det som endte med forbud mot klasevåpen, et initiativ lansert i 2006 av daværende utenriksminister Jonas Gahr Støre (Ap).

Da jeg høsten 1997 arbeidet med en bok om fredsprisen til landminekampanjen, intervjuet jeg Jørgen Kosmo (A), som beskrev den særdeles krevende prosessen det var å gå inn for et forbud. Som forsvarsminister hadde han hele forsvarsledelsen mot seg. De hevdet hardnakket at uten landminer ville «forsvar av store landområder umuliggjøres».

Snudde etter grasrot-press

Men Kosmo og regjeringen snudde, langt på vei fordi de kjente på presset fra grasrota for å bli kvitt et våpen med så fatale humanitære skadevirkninger. Under samtalen den gang var det en følelsesmessig engasjert Kosmo som avsluttet med følgende erkjennelse og visjon:

– Jeg må ærlig innrømme at jeg aldri hadde trodd det skulle være mulig å få med så mange land så raskt. Nå kan vi kanskje oppleve at modellen med bredt folkelig engasjement gjennom NGO’ene, tett knyttet opp til myndighetenes arbeid, kan gjøre det mulig å få resultater også i den langvarige kampen mot atomvåpen».

Han fikk på en måte rett, da 122 land stemte for FN-traktaten i sommer, bare et par uker før Kosmo døde. Men ikke med noen norsk regjering i pådriverrollen denne gang.