Det framstår som en thriller når israelerne går til valgurnene i morgen. Det er dødt løp mellom statsminister Benjamin Netanyahus Likud og den fremste utfordreren Benny Gantz Kahol Lavan (Blått Hvitt). Hvem av dem som får med seg småpartier som kan få deres antatt 31-33 stemmer i Knesset over den magiske flertallsgrensen på 61 blir helt avgjørende.

To partier balanserer såvidt over sperregrensen: Det gamle og en gang så mektige Arbeiderpartiet og Otzma Yehudit (Jødisk styrke), grunnlagt av den rasistiske rabbineren Meir Kahane. Hvilket av dem som makter sperregrensen, kan bli helt avgjørende.

Lenge så det ut til at Avigdor Liebermann ville bli den som avgjorde saken, ettersom han er på vippen mellom høyre- og venstre-siden. Det er fortsatt mye som taler for at Netanyahus skjebne ligger i hans hender.

Personlig drama

Dette er personlig dramatisk for Bibi, som er tilnavnet man gjerne bruker på Netanyahu. Ingen har vært statsminister i Israel så lenge som han. Men taper han, vil han måtte møte i retten tiltalt for korrupsjon. Og skal man dømme etter den oppfinnsomheten han legger for dagen for å slippe unna rettssaken, kan det se ut til at påtalemakten har en god sak.

Men bortsett fra dette personlige dramaet - hva dreier valget seg om? Hvilke saker har stått i fokus? Svaret synes å være nesten ingen.

Økende økonomiske ulikheter og skyhøye boligpriser har lenge skapt problemer for mange israelere, og for noen år siden førte det til demonstrasjoner. Men de partiene som har vært opptatt av slike spørsmål, ligger dårlig an eller er gått i oppløsning. Økonomien har ikke vært noen sak i valgkampen.

Palestinerne

I utlandet har det vakt stor oppmerksomhet at Netanyahu på tampen av valgkampen lovet å annektere Jordandalen dersom han beholder makten. Men i Israel har det knapt nok skapt debatt. Selv ikke partiene på venstresiden har kommet med heftige protester.

Det kan virke merkelig, ettersom en slik annektering vil være det endelige dødsstøtet for en palestinsk stat og avsløre hele fredsprosessen som en illusjon. Men ingen av opposisjonspartiene har gjort tostatsløsningen til en sak i valgkampen.

Når det gjelder det man kaller situasjonen på bakken, betyr ikke annektering av Jordandalen så mye. Israel har full kontroll over det som kalles C-området på Vestbredden. Stadig mer palestinsk land legges under bosetternes kontroll eller gjøres utilgjengelig for palestinerne på andre måter. Dette kommer til å fortsette enten området annekteres eller ei. Dessuten tyder alt på at full israelsk kontroll over det meste av C-området - som utgjør 60 prosent av de palestinske områdene - er en del av Trumps såkalte århundrets avtale.

Viktigst er nok likevel at de fleste israelere lever godt med situasjonen slik den er og ikke orker å bry seg mer med det fastlåste forholdet til palestinerne.

LES MER: For meg var det en enestående opplevelse: En israeler som lyttet med empati til en arabers beretning om den ødelagte hjembyen

De religiøse

Det stadig mer konfliktfylte forholdet mellom sekulære og religiøse i Israel er derimot et tema i valgkampen. Valget kom jo i stand fordi Liebermann nektet å støtte en regjering som ikke ville sørge for at de ultraortodokse må gjøre militærtjeneste på linje med andre israelere. Og han har drevet valgkamp på at de religiøse må gi slipp på en del av sitt grep på israelsk dagligliv.

Benny Gantz åpnet valgkampen med frierier til de religiøse og deres partier. Men så har han sett at det skremte sekulære velgere bort, og de siste par ukene har han snudd og lagt seg nærmere Liebermanns linje.

Dermed kan valget kanskje føre til at det blir militærtjeneste for ultra-religiøse og at noe av de religiøst konservatives grep om helligdager og familielovgivningen blir svekket.

LES MER: Kvinnen som kan 
kaste Netanyahu

Demokratiet

Om Netanyahu skal beholde makten, er ikke bare et personspørsmål. En del israelere frykter oppriktig følgene av fornyet makt for Netanyahu, fordi de opplever at han er i ferd med å uthule det parlamentariske demokratiet og innføre et mer autoritært styresett.

Angrepene hans på mediene og på domstolene minner ganske mye om hans nære venn Donald Trump. Antydningene hans om at araberne driver valgfusk, som lå bak forslaget om å innstallere overvåkingskamera i valglokalene, minner om Trumps påstand om at illegale immigranter forfalsket valget i USA. Og planen om å slippe unna rettssak ved å påberope seg immunitet som statsminister, peker i retning av en statsmakt som står over loven.

LES MER: Valget i Israel: Et slag mellom religiøse og sekulære

Frykten

På høyresiden er det derimot frykt for at deres makt over israelsk politikk vil glippe om det glipper for Netanyahu. Om det fører til at de velger Likud framfor småpartier uten mandatsjanse, kan det være nok til å redde ham.

Dermed er det frykt for hva som kan skje som er den fremste motivasjonen for å gå til urnene i morgen. Om det er høyresidens frykt for å miste makten eller venstresidens frykt for at demokratiet undermineres som er sterkest, kan bli avgjørende for hvor mange som møter opp.