Å lytte og forstå

Det var en grå dag med litt regn i lufta. Men dagen var likevel fargerik, for regnet hadde gjort blomsterprakten i åsene i øvre Galilea nesten overveldende.

Vi passerte den vesle israelske byen Ilanyia, med sine velstelte hus og frodige hager. I et lite søkk nedenfor byen rant det en bekk, og vi satte oss ned for å ta en pause. Oppe på åsen noen kilometer mot sørvest kunne vi skimte målet for dagens vandring: Byen Kana der Jesus gjorde sitt første under.

Historisk

Ilaniya har en viktig plass i israelsk historie, fortalte guiden. Den ble etablert helt på begynnelsen av 1900-tallet, og var et av de aller første jordbruksfellesskapene, og dermed en forløper for den senere så viktige kibbutzbevegelsen.

I Ilaniya ble også den første av de jødiske selvforsvarsgruppene etablert for over hundre år siden. De såkalte Hashomer (vaktmennene) skulle bli spiren til den israelske hæren, som er eldre enn staten Israel.

I 1908 var en ung mann ved navn David Grün lærer i hebraisk i Ilanyia. Førti år senere ble han statsminister i Israel under navnet David Ben Gurion.

Mens guiden forklarte, hadde en gammel mann kommet bort til oss. Han henvendte seg til vår israelske guide, som forklarte oss at mannen ville fortelle oss sin historie. Mannen snakket arabisk, og guiden oversatte til engelsk.

«Den bekken dere nå sitter ved, var brønnen i landsbyen jeg vokste opp i», begynte mannen. Under det store treet ved kilden, hadde folk ofte samlet seg, fortalte han. Han pekte mot den ujevne tilgrodde skråningen opp mot en klynge fikenkaktus, og forklarte at der lå ruinene av landsbyens hus.

Landsbyen al-Saraja, har jeg etterpå funnet ut, hadde i 1945 770 innbyggere, de fleste muslimer, men også noen kristne. Landsbyen er nevnt i kildene helt fra korsfarertiden. I folketellingen i 1596 bodde det 60 familier der. Det var altså et sted med lange tradisjoner.

LES OGSÅ: Trumps arabiske fred

Utslettet

«Det året jeg fylte 8, tok far med seg mor og oss barna til Kana. Det var blitt kamper i området, og han ville vi skulle være i sikkerhet. Selv dro han tilbake for å forsvare landsbyen mot jødene», fortalte mannen.

Det var det siste han så av faren. Han ble drept da israelske styrker erobret byen. Familien fikk ikke vende tilbake, selv om de bodde i Kana like ved. En ny israelsk lov bestemte at ingen arabere som hadde forlatt sin eiendom, fikk lov til å vende tilbake. Al-Saraja ble utslettet, og jordene ble lagt til Ilaniya.

Lyttende

Jeg hadde med stigende forundring hørt vår israelske guide oversette denne beretningen. Jeg syntes det var sterkt av ham å tillate at noen grep inn i hans presentasjon, og særlig med en historie som måtte være kontroversiell for en israeler.

Men enda sterkere var det å se hvordan det hele sluttet. Den israelske jøden takket araberen for fortellingen, tok ham i hånden og uttrykte sin sympati.

For meg var det en enestående opplevelse: En israeler som lyttet med empati til en arabers beretning, og som også formidlet den videre uten noen innsigelser.

Frykten

For oss utenfra er det ikke lett å forstå hvor dype følelser som aktiveres når de omtrent fire hundre utslettede arabiske byene bringes på bane.

For palestinerne er de symbolet på den uretten som ble begått da landet ble tatt fra dem. Det er til disse ødelagte husene - eller til hus der det nå bor jødiske familier - de har beholdt nøklene. Nøklene er symbolet på kravet om å få vende tilbake.

Men nettopp disse nøklene og de overgrodde husene skremmer israelere. Det får dem til å se for seg å bli jaget, kastet på havet. Det vekker til live frykten for utslettelse, som er så grunnleggende for hele mentaliteten i Israel.

Betale prisen

For palestinerne er denne frykten vanskelig å forstå. De ser bare en overveldende militærmakt, og kan ikke forstå at israelerne har noe å være redde for. Det som skjedde jødene under krigen, var europeernes verk. De opplever det urettferdig at de skal betale prisen for det.

Om palestinerne hadde maktet å lytte til og ta inn over seg jødenes historisk velbegrunnede frykt, tror jeg det ville økt muligheten for forståelse mellom dem. Men det er ikke lett å sympatisere med sin undertrykker.

Eksistensielt

Israelere har tilsvarende vanskelig for å uttrykke noen medfølelse med palestinerne for den katastrofen som rammet dem.

Om den israelske staten skulle anerkjenne retten til å vende tilbake, slik det ofte kreves, ville de samtidig si at det som ble gjort da staten ble grunnlagt, var en urett som må rettes opp. Det ville skape tvil om Israels eksistensberettigelse. For Israel oppleves retten til å vende tilbake som en eksistensiell trussel.

Hvem har lidd størst urett? Hvem er mest offer? Det preger mye av kommunikasjonen mellom palestinere og israelere. Det gjør det vanskelig å lytte til hverandre.

Byggestein

Men jeg er nokså sikker på at den gamle araberen gikk hjem med en følelse av økt selvrespekt. Og kanskje også med en ny aktelse for en israeler.

Dette vet jeg jo ikke. Men opplevelsen kommer alltid til å være med meg som et vakkert minne. Men også som en liten byggestein i troen på at det kan skje noe nytt i Det hellige land.

LES OGSÅ: Skarp og forfriskende om fastlåst konflikt