En rekke nyhetssaker og kommentarer har de siste dagene handlet om at sentrale kvinner forsvinner fra Ap. De to mest markante er stortingsrepresentantene Marianne Martinsen og Jette Christensen. En del av historiefortellingen i offentligheten er at disse to ikke kjenner seg «satset på». Slik individualiseres årsaken til at disse to kvinnene trekker seg. Etter alt å dømme gir dette et feilaktig bilde. Når de selv har kommentert årsakene i offentlighet har begge pekt på det interne miljøet.

I tillegg til at de to sentrale kvinnene sier nei til gjenvalg, hører det også med til historien at ansatte som var «varslere» i Giske-saken har forlatt partiet jevnt og trutt.

Dramatisk bilde

Når jeg har snakket bredt med kvinner i Ap, også i sentrale posisjoner, avtegner det seg et dramatisk bilde som spenner betydelig bredere enn individuelle historier om tap av egne posisjoner: Flere forteller om en kultur de opplever som «giftig». En del teller dessuten på knappene om de orker å bruke «sine beste år» i et miljø der de oppfatter mistenkeliggjøring og dermed også lite plass til nytenkning. Andre mener det er plass for nytenkning, men at Aps verdier er blitt satt kraftig på prøve, og at Trond Giskes person er blitt viktigere enn sentrale likestillingsverdier i Ap.

Det som særlig oppleves belastende for en del, er at deler av partiet definerer et engasjement mot seksuell trakassering som en innplassering i en «anti-Giske-fløy». Det oppleves som mistenkeliggjøring og står for mange i sterk kontrast til Aps stolte kvinnepolitiske historie og kamp for likestilling.

Konsekvensen er at mange Ap-kvinner i det sentrale miljøet kjenner seg både begrenset og desillusjonert – og noen er også på vei ut. Dette bør i høyeste grad uroe Ap-leder Jonas Gahr Støre, men også en rekke sentrale og lokale tillitsvalgte. Selv om Ap er et parti fullt av motsetninger og fløyer, er det skadelig for et hvert parti at mismotet sprer seg og at partiet skaller av. Signaleffekten av et dårlig partiklima er også svært alvorlig. For selv om enkelte politikere forsvinner ut, vil det flere opplever som en ukultur ikke forsvinne uten videre.

Giske-saken

Dersom du spør en del av disse hvilken rolle den såkalte «Giske-saken» spiller, vil du få overraskende mange ulike svar. Noen er opptatt av håndtering av varslingssakene. Andre er opptatt av tillit. Flere mener det er blitt et altfor smalt rom for uenighet, og dermed reduseres muligheten til å utforme og utvikle ny politikk. Noen gruer seg til å gå på jobb. En fellesnevner er at de opplever selve Giske-saken som definerende for partiets kultur – eller ukultur.

At Giske både var og er en mektig politiker i Ap er det liten tvil om. Mange er fortsatt redde for sanksjoner fra ham og miljøet rundt ham. Kanskje er denne ringvirkningen Giskes viktigste politiske kapital akkurat nå. At folk frykter ham, og at han nå kan være i ferd med å innta nye maktposisjoner i partiet.

For selv om mange opplever Giske som en fallen politiker, mener mange at han fortsatt har stor uformell makt i Ap. Ikke minst fordi Jonas Gahr Støre gir ham rom til å utøve denne makten. Og fordi miljøet rundt ham jobber aktivt for å få ham tilbake i posisjon. Mens en del Ap-folk, og særlig kvinner, trekker seg ut eller tilbake og er lei av konflikten, så fortsetter Giske å posisjonere seg for nye posisjoner.

Tajik som Ap-leder

Noen vil mene at et slikt internt klima ikke betyr noe for partiets mulighet til å reise seg. Men det er god grunn til å sette spørsmålstegn ved dette.

En av de åpenbare konsekvensene er at partiets dyktige nestleder Hadia Tajik ikke regnes som en soleklar kandidat til å ta over ledervervet den dagen Støre trekker seg. At andre kandidater også nevnes, er ikke unaturlig. Men at Tajik spilles så kraftig ned, er mildt sagt et problem for Ap, og legges merke til blant mange av partiets velgere. Ikke minst fordi hun er en av norsk politikks aller smarteste hoder, og fordi mye av skepsisen mot henne handler om hennes rolle i Giske-saken.

Et viktig moment som blir holdt mot Tajik er hennes opplesning av varsler på et sentralstyremøte i den første fasen av Giske-saken. Dette mener særlig folk rundt Giske, var illojalt og utidig. Da er det lett å glemme at det faktisk foreligger en plikt til å viderebringe varsler til riktige fora. Det kan altså være lovbrudd dersom man kjenner til varsler, men ikke gjør noe med det. Nå kan det diskuteres om det rette forumet var sentralstyret. På den andre siden har nettopp sentralstyret en viktig rolle som myndighet i partiet. Dermed var det viktig at de visste om varslene som kom.

LES OGSÅ: Berit Aalborg: Burde Arbeiderpartiet hyre inn Harald Eia som kampanjesjef?

Det blir også holdt mot Tajik at hun er for urban og høyt utdannet. Det er underlig i et parti som har kjempet gjennom rett til tilnærmet fri utdanning og gode studielånsordninger for arbeiderklassens barn. Slike ordninger har arbeiderklasse- og distriktsjenta Tajik benyttet seg av. Slik sett er hun eksemplet på en som har tatt lang utdanning nettopp på grunn av det samfunnet Ap har kjempet for, med sin innvandrerbakgrunn og en far som etablerte en liten landhandel på bygda i Rogaland. De som mener Tajik ikke er et ekte barn av arbeiderklassen, har en underlig forståelse både av arbeiderklassen og funksjonen til den norske velferdsstaten.

Et rammet Ap

Ap er dessuten et hardt rammet politisk parti. De grusomme hendelsene 22. juli gjorde at de mistet mange av sine beste, unge hoder. Kanskje er det akkurat i disse dager at dette tapet merkes alle best, rent organisatorisk. Det var nå de unge talentene skulle kommet inn i sentrale posisjoner.

Når partiet i tillegg mister flere av sine beste kvinnelige politikere, og dessuten undergraver sin aller beste kvinnelige lederkandidat, bør det blinke et par røde lys for flere i Ap enn Jonas Gahr Støre.

Hvis den lange Giske-prosessen med påfølgende dårlig partiklima ender med at Giske er på vei opp i partiet, mens mange av kvinnene forsvinner ut, da kan Ap få seg en real velgersmell. Særlig blant kvinnelige velgere, som fortsatt utgjør en majoritet av Aps velgergrunnlag.

LES OGSÅ: Hadia Tajik: Jeg er ikke muslim-light

LES OGSÅ: Myten om at Arbeiderpartiet ikke vil kristne vel, er feil

LES OGSÅ: Jonas Gahr Støre: Det er politikernes ansvar å verne om - og stille krav til - religionsutøvelse