Det som gjør sterkest inntrykk på meg i minnestedet Yad Vashem i Jersualem, er alle intervjuene med de overlevende fra Holocaust. Filmene ble laget før åpningen av det nye museet i 2005, så det er gamle mennesker som snakker om noe som ligger 60 år tilbake i tid. Og jeg får inntrykk av at mange av dem aldri har fortalt dette før.

Lenge var Holocaust for smertefullt for de overlevende og etterlatte, ja, det ble også opplevd som skamfullt. Norske jøder forteller at de ikke orket snakke om det. I Israel ville man heller se framover og bygge staten. Allerede i 1951 vedtok Knesset at 27. Nisan i april/mai skulle være minnedag for tilintetgjørelsen (på hebraisk Shoah). Men det var mest en stillferdig sørgedag.

Antisemittisme

Lenge var det viktigste å minnes ofrene. Men da antisemittisme og holocaust-fornektelse blomstret opp på slutten av forrige århundre, ble det også et viktig anliggende å bruke minnet til å bekjempe dette. Det ble arrangert minnedager og reist minnesmerker flere steder i verden, blant annet i Berlin.

Ved 50-årsdagen for frigjøringen av Auscwitz-Birkenau 27. janaur i 1995 ble det arrangert en minnemarkering der. Året etter vedtok Tyskland å gjøre 27. januar til minnedag for Holocaust. I 2005 vedtok FN - på initiativ fra Israel - at dette skal være den internasjonale minnedagen, som skal brukes til å bekjempe antisemittisme og folkemord.

Også i år skal det holdes en markering i Auschwitz på mandag, som er 75-årsdagen for frigjøringen. Der skal den polske presidenten tale. Men president Andrejz Duda er ikke med på den store markeringen i Jerusalem som foregår nå. Han har anklaget Israel for å ha kidnappet markeringen fra Polen, og boikotter det israelske arrangementet.

Israelsk markering

For i år er det også for første gang internasjonal markering i Israel. World Holocaust Forum er egentlig en privat organisasjon ledet av den russisk-jødiske milliardæren Vlatcheslav Moshe Kantor. Forumet har vært holdt fire ganger før, stort sett i Polen. Men i år det staten Israel som arrangerer forumet sammen med WHF, med den israelske presidenten Reuben Rivlin som innbyder. Statsledere fra hele verden deltar, fra Norge både kronprins Haakon og statsminister Erna Solberg.

Dermed kommer markeringen i Polen på selve minnedagen utvilsomt i skyggen. Dette blir nok et avsnitt i den etter hvert betente historien om Polen, Israel og Holocaust. Den nasjonalistiske regjeringen i Polen ønsker ikke at det skal skapes inntrykk av polsk medskyld for Auschwitz.

Ved 70-årsmarkeringen for fem år siden var det to markeringer: Polen ønsket å ha en egen markering av polakkene som ble drept i Auschwitz. 350.000 polske statsborgere mistet livet der. 80 prosent av dem var riktignok jøder.

Den nåværende polske regjeringen har gjort det forbudt å omtale polsk deltakelse i jødeutryddelsen. Dette har vært sterkt kritisert i Israel. Netanyahu prøvde å bilegge striden, men den ble forverret da en israelsk statsråd i fjor sa at polakker får antisemittisme inn med morsmelken.

Putins seier

For fem år siden var ikke Vladimir Putin invitert til Auschwitz, blant annet på grunn av den russiske annekteringen av Krim, men også fordi Polen ikke ønsket ham der. I år taler Putin i Jerusalem, mens altså den polske presidenten er fraværende.

Polen vil ikke være med på at Russland feires som frigjører av Auschwitz. De benekter ikke at det var Den røde armé som rykket inn i leiren 27. januar 1945. Men de sier at det ikke var frigjøring det var snakk om, men derimot en del av den sovjetiske okkupasjonen av Polen. Dessuten hadde Sovjet vært på lag med Hitler da Polen ble erobret i 1939. Polen vil ikke feire Russland som frigjører. Putin har svart med at Polen selv bidro til den annen verdenskrig og også inngikk avtaler med Hitler på 30-tallet.

Dermed er det nok en liten seier for Putin at det er han som får oppmerksomheten ved årets begivenhet i Jerusalem, der han talte om behovet for kamp mot antisemittismen.

Israel som svaret

Å gå gjennom Yad Vashems mørke korridorer mens stadig nye redsler fra nazistenes jødeutryddelse etser seg inn i bevisstheten, er en påkjennning. Men til slutt kommer du ut i et stort rom som åpner seg i en storslått utsikt over landskapet nedenfor Jerusalem. Det fantes et svar på redslene, en garanti mot at det skjer igjen: Landet Israel.

Holocaust rammet alle verdens jøder. Det skjedde i Europa. Derfor er det ikke uten videre opplagt at markeringen skal skje i Israel.

Begrunnelsen for en jødisk stat er at det skal være et sted i verden hvor jøder alltid skal kunne være i sikkerhet. Holocaust ble et overbevisende argument for at en slik stat trengs.

Slik sett er det som foregår i disse dager en diplomatisk seier for Israel. Verdens ledere anerkjenner ved sin tilstedeværelse at Israel er et svar på spørsmålet: Hvordan hindre at det skjer igjen?

LES MER:

Israel – landet vi elsker eller hater. Hva er det med Israel som gjør oss så splittet? Erling Rimehaug spør

Det er lett å skjønne at mange mener noe må gjøres for rettferd for palestinerne. Men er boikott av Israel tingen?