Nyheter

Å tro at vi tror

Jeg tror ikke slik Peter trodde, slik Luther trodde, slik Kierkegaard trodde. Det er en annen kristendom som lever i dag, under andre vilkår.

I boka A Secular Age beskriver filosofen Charles Taylor en interessant side ved vår sekulære tid: Ikke bare er religionen blitt trukket i tvil, også ateismen virker mindre selvsagt. I en tid som vår kan ingen sannheter lenger tas for gitt, alt er spill i, alt er oppe til diskusjon, alltid.

På samme måte som troende mennesker baler med tvil på sin Gud, rammes også ateister og andre sekulære av den samme, stadige usikkerheten: Har jeg virkelig tenkt rett om dette?

Tvilskrav

Tvilen er i vår tid ikke bare noe som hefter ved religionen, men ved ethvert livssyn, ved eksistensen generelt. Det er vanskelig å tro på Gud, men det er jammen meg vanskelig å ikke tro på Gud også. For hva skjer når den ikke-troende holder sitt nyfødte barn i armene for første gang og kjenner trangen til å takke for livet? Hva skjer når hun tenner lys på en grav, men ikke helt vet hvorfor?

I Vårt Lands serie Min tro intervjues hver lørdag et menneske om sin tro. Et av spørsmålene som kan dukke opp handler om tvil. «Tviler du noen gang på Gud», spør journalisten, og de fleste svarer på en eller annen måte ja. Det er nesten et krav for oppegående mennesker at de reflekterer såpass rundt sine egne ståsteder at de kjenner på at det kan være de tar feil.

Tviler ikke

For min egen del vet jeg ikke hvordan jeg skal stille meg til spørsmålet om min tvil. Jeg er prest og teolog, jeg bruker veldig mye av min våkne tid på kristendom og har gjort det lenge. Jeg er med andre ord tungt investert, og jeg har også hatt rikelig anledning både til å bli mer sikker og mer usikker.

Jeg vet at jeg ikke tviler på teologien. Gjennom århundrene har teologien vært blant det ypperste som er tenkt og erfart, både i mystikk, i oppbyggelse og i vitenskapelig arbeid. Teologien er en av vår kulturs virkelige diamanter, som fram til nylig konsekvent tiltrakk seg de beste hodene.

Jeg vet også at jeg ikke tviler på kristendommen. Jesus, slik vi kjenner ham gjennom evangeliene, er den mest omveltende og nådefylte figuren et menneske kan møte. Det fellesskapet som har dannet og danner seg rundt ham er enestående i sin forskjellighet og utbredelse. Kirkemusikk generelt og salmesang spesielt er av mitt livs store gleder.

Alt dette er jeg helt sikker på: Jeg kan ikke se for meg noe livssyn som ville latt meg forstå verden bedre, er mer egnet til å stifte fellesskap og realisere det gode, det vakre og det sanne, enn kristendommen. For meg, som er oppdratt i den kulturen jeg er, er kristendommen den eneste mulige religionen.

Hva med Gud?

Men disse oppfatningene tror jeg egentlig at jeg deler med mange som ikke er kristne. For dette handler alt sammen om den menneskelige sida av kristen tro. Men hva med Gud?

For kan det hende at jeg tviler på Gud? Ja. Det må jeg erkjenne. Jeg lever som om Gud finnes hver dag, selv om det kan hende at jeg tar feil. Det er ikke et dirrende og eksistensielt spørsmål for meg lenger. Jeg går ut fra at Gud finnes, og jeg er ikke villig til å endre på det, om noen skulle motbevise Guds eksistens aldri så mye.

Men selv om jeg har satt spørsmålet om Guds mulige ikke-eksistens i parentes, og det sjelden hopper opp og plager meg, kan jeg plages ved måten jeg forstår Gud på. Håkon Bleken sa i denne avisa for en tid siden at moderne mennesker ikke er i stand til å tro. At vi som tror at vi tror på Gud egentlig bare tror at vi tror.

Vårt tids tro

Og på en måte kan jeg gi Bleken rett: Min tro likner lite på tidligere tiders urokkelige tillit til Guds allmakt, til muligheten for å påkalle Guds inngripen eller til at alle uforklarlige fenomener kan tilskrives Gud. Jeg tror ikke slik Peter trodde, slik Luther trodde, slik Kierkegaard trodde. Det er en annen kristendom som lever i dag, under andre vilkår. Det er noe ørkesløst i å streve etter idealer som tilhører en annen tid. Min tro er som den er, vokst ut av den tida jeg lever i. Hvordan kan det være annerledes? Hvem kan, eller vil, stå utenfor sin tid?

Prost Tor Øystein Vaaland sa i lørdagens Vårt Land at kirka har gjort det for vanskelig for folk å tro på sin egen tro. Vi lar tvilen ramme oss for hardt, og dømmer troen for strengt. Når alt kommer til alt er det kanskje som Geir Hellemo skrev dagen før, at den livsmeningen som ligger i å se på fuglene under himmelen, selv når meningen er mer anelse enn virkelighet, aldri kan tas fra ham.

LES MER:

• Bibelen som høyreekstrem propaganda

• Biskop Olav Øygard anklages for «rått maktspill»

• Hva får hippe unge voksne til å fordype seg i en helgen fra 1100-tallet?

---

Fakta:

---

Les mer om mer disse temaene:

Åste Dokka

Åste Dokka

Åste Dokka er kommentator i Vårt Land. Hun er utdannet prest og har en ph.d. i teologi. Hun kom til Vårt Land i 2017

Vårt Land anbefaler

1

1

1

1

Annonse
Annonse

Mer fra: Nyheter