En solidaritetsmarkering for palestinerne i Kampen kirke i påsken har ført til en debatt av det slaget som skaper sterke følelser og sementerer stereotype oppfatninger. Og som illustrerer kirkens kommunikasjonsproblem.
Tidligere forstander i Det mosaiske trossamfunn Ervin Kohn var blant dem som reagerte på at man i Kampen hevdet at Jesus var fra Palestina. Jesus var utvilsomt jøde. Men han levde også i et geografisk område som allerede den gang i flere hundre år hadde vært kjent som Palestina. Så begge deler kan være sant: Jesus var jøde og Jesus var fra Palestina.
Var Jesus palestiner?
Men når man markerer at Jesus var fra Palestina, kan det oppfattes som en annen måte å si at Jesus var palestiner. Det er er i alle fall en ganske vanlig påstand både i og utenfor kirken, så det er nærliggende å forstå det slik.
Men det er for det første historisk feil. Det var ingen som kalte menneskene som bodde i Palestina på Jesu tid for palestinere. I vår tid oppfattes jøde og palestiner som gjensidig utelukkende identiteter. Når man i dag kaller Jesus palestiner, blir det en implisitt fornektelse av at Jesus var jøde.
Jesus Kristus er universell. Likevel har Kristus til alle tider blitt forsøkt fanget i etnisitet. Men Jesus er verken nordmann eller palestiner
Kirkelig fornektelse av Jesu jødiske bakgrunn har lange historiske røtter. Helt fra Markion hundre år etter Jesu død ville renske ut Det gamle testamente fra kristendommen og fram til den Hitlertro kirken Deutsche Christen skrev et Nytestamente der Jesus var arier, har fornektelsen av Jesu jødiskhet vært et av de sentrale trekkene ved kristen anti-judaisme. Den norske kirke trenger alltid være våken for slike utslag av kirkens lange antisemittiske tradisjon.
Kristus er universell
Jesus var utvilsomt jøde. Men Jesus Kristus er universell. Han er verdens frelser. Likevel har Kristus til alle tider blitt forsøkt fanget i etnisitet. Men Jesus er verken nordmann eller palestiner. «Gott mit uns» på beltespennene til tyske soldater var en blasfemi.
Men det er like fullt sant at Jesus er Immanuel, og det betyr som kjent «Gud med oss». Han er med oss alle. Ikke minst er han med alle som lider. Derfor er han sammen med palestinerne i deres lidelse. At kirken i Norge følger Jesus i det, er både riktig og viktig.
Men har man i Kampen kirke gått på akkord med at Jesus er frelseren ved at det på den samme solidaritetssamlingen ble lest fra Koranen? Det er dette to politikere, henholdsvis Eivor Evenrud (Ap) og Ola Svenneby (H), har reagert på.
Religionsmøte
At det leses fra andre kilder enn Bibelen i en kirke er ikke nødvendigvis problematisk. Spørsmålet er hva som leses og i hvilken sammenheng. «Også utenfor kirken finnes sannhet og skjønnhet som lar seg inkorporere i en kristen livstolkning, og som derfor kan hentes inn i kirkerommet. Derimot kan kirkens gudstjenester og kirkelige handlinger ikke romme en kultisk utøvelse av annen tro», heter det i veiledningen fra Den norske kirkes biskoper om religionsmøte ved kirkelige handlinger.
Det som skjedde i Kampen, var ikke en gudstjeneste, men en solidaritetsmarkering. Det var ikke presten, men en muslim som leste fra Koranen. Det som ble lest, var en klage over lidelsen, der koranteksten ble lest sammen med en av de bibelske salmene med samme tema. Koranlesingen var ingen kultisk handling.
De to politikerne har særlig reagert på at dette skjedde på en langfredag. Det er da også lett å oppfatte det som skjer inne i det vigslede rom på en slik dag som en del av kirkens påskefeiring.
Kulturutvanning
Noen av de som i kommentarfeltene støtter koranlesningen gjør det med henvisning til at vi alle ber til den samme Gud eller at alle religioner dypest sett går ut på det samme. «Det er meningsløst å late som Gud er Gud og tro er tro», skriver Svenneby – og det har han jo rett i.
Men de to politikerne framstår ikke først og fremst bekymret for religionsblanding. Det er kulturutvanning som er deres bekymring. Svenneby er den som argumenterer tydeligst for det. Han mener kirken har en historisk plikt til å imøtekomme den kulturelle usikkerheten mange i dag føler på.
Kirkens folk er nødt til å forholde seg til at folks oppfatning for en stor del nettopp dannes gjennom det ytre mediebildet
Religion skaper kultur, skriver han, og vår kultur springer ikke minst ut av nettopp kristendommen. Når kirken bruker Koranen på en av sine viktigste høytidsdager, mener han tydeligvis at kirken skaper en usikkerhet om det grunnlaget vi bygger på ved å inkludere en helt annen religion.
Kirken sett utenfra
Det arrangørene i Kampen ville, var å markere solidaritet med de lidende på tvers av ulik tro. Det handlet ikke om å blande religioner eller svekke den kristne kulturen. Men sett utenfra oppfattes det helt annerledes.
Svenneby har illustrert innlegget sitt med et bilde av Våler kirke i Solør, som han er oppvokst ved. «Om ikke teksten er provoserende, bør i alle fall arkitekturen gjøre susen», skriver han. Og det er vel her kirkens kommunikasjonsproblem ligger i dag: Mange ser kirken utenfra, og lar seg provosere. Om de hadde gått inn i kirken, hadde de kanskje sett noe helt annet. Vi som er innenfor kan la oss provosere av at bildet som tegnes av det som skjer i kirken oppleves helt feilslått. Vi vet at gudstjenestene ikke fortoner seg som politiske møter i SV eller MDG.
Kommunikasjon
Men kirkens folk er nødt til å forholde seg til at folks oppfatning for en stor del nettopp dannes gjennom det ytre mediebildet. Det blir til gjennom utspill og uttalelser og gjennom handlinger som lar seg misforstå.
Hvis man ikke forholder seg til det, går det som det har gått med denne saken: Noe som indrekirkelig sett synes uproblematisk, bidrar til å befeste et misvisende bilde av kirken.
