Årets Kirkemøte er nå historie, og det var et kirkemøte som vil komme til å gjemme seg i skyggen av andre kirkemøter. Ingen store kontroverser ble avgjort. Men noen av sakene var det knyttet debatt og følelser til.
Åpen folkekirkes (ÅF) forslag om å endre valgordningene i Den norske kirke var blant dem, selv om det tidlig ble klart at de ikke kom til å få gjennomslag for sitt syn. Forslaget innebar at det ikke lenger skal stilles lister til kirkevalget fra Nominasjonskomiteene i bispedømmene. Forslaget falt, og Kirkemøtet holder fast ved dagens ordning: Bispedømmerådene fortsetter å nedsette komiteer som lager lister, og i tillegg kan andre sammenslutninger stille egne lister.
Det endte altså med et nei til å legge ned den totalt upolitiske og uforutsigbare nominasjonskomiteens liste. Kan det rett og slett være et uttrykk for at kirkepolitikere ikke vil drive kirkepolitikk?
Hvordan i alle dager havnet du og jeg i samme organ?
I alle retninger
– Jeg er kanskje ikke så glad i mangfold likevel, sa en utsending småspydig til meg. Det var pause i generaldebatten på Kirkemøtets første dag, og vi hadde hørt en bukett budskap som sprikte i alle retninger.
Generaldebatten er en slags klassens time. Alle med talerett kan tegne seg og snakke om hva som helst, og det gjør de. Debatten er en ventil for det Kirkemøte-medlemmene måtte ha tenkt om kirka det foregående året. Det som sto tydeligst igjen for meg, er hvor dype de kulturelle, teologiske, geografiske og sosiologiske kløftene i Den norske kirke er. Jeg tror samtlige av de tilstedeværende minst én gang tenkte med seg selv: Hva søren er det du sier? Hvordan i alle dager havnet du og jeg i samme organ?
Jeg er kjempeinteressert i kirka, men ikke i Kirkemøtet
På siden av saken
Trondheim er en vakker by. Jeg har vært der mange ganger, men jeg går meg alltid vill, retningsblind som jeg er. Byen er så stor og ødsel, brede gater, veldige hus, de gamle vakre side om side med de nye og stygge. Kjedebutikker jeg har sett overalt og sjapper så sære at jeg er helt sikker på at de bare finnes i Trondheim. Nidelvens buktende løp og de fjordfingrene som stikker inn over alt og forvirrer meg ytterligere. Og hvor er egentlig Trondheim sentrum?
Kirkehovedstaden blir uvegerlig et bilde på kirka. De brede gatene gjør at vinden blåser over alt og i alle retninger, jeg kjenner en affinitet til byen familien min en gang bodde i, samtidig er det vanskelig å føle seg helt hjemme.
Kirkepolitikk er ikke det som får hjertet mitt til å banke. Jeg synes det er imponerende at så mange mennesker bruker tida si på å vedta forretningsorden og sitte i komiteer til langt på natt, ja, det er rørende at de er engasjerte. Men for meg er det på siden av saken, det er tilretteleggelse for det som er viktig, og ikke i seg selv det viktige. Derfor har jeg lurt på om det er for stor avstand mellom Kirkemøtet og meg, at jeg egentlig ikke får noe ut av å være observatør. Jeg er kjempeinteressert i kirka, men ikke i Kirkemøtet.
Hadde kandidatene på Nominasjonskomiteens liste villet drive kirkepolitikk, hadde de heller stått på en annen liste
Den kirka jeg kjenner
Men nå tror jeg at jeg har funnet mine folk, de som speiler mitt engasjement, at jeg har kommet hjem til det som er viktig, gjenkjennelig og kjært også i kjelleren på Scandic Nidelven. Det tok bare litt tid før jeg skjønte hva jeg så på. Og det er vedtaket om å ikke kutte Nominasjonskomiteens liste. Alle dere som stemte for å beholde nominasjonskomiteene: Dere er som meg! Her er den kirka jeg kjenner.
La meg forklare. Åpen folkekirke har de klart beste argumentene i saken. ÅF vil at folk skal få stemme på en liste der alle navnene er forpliktet på det samme programmet. ÅF, Frimodig kirke og Bønnelista er slike lister. Men nominasjonskomiteens liste, den er annerledes. Den er laget i det enkelte bispedømmeråd, og det er ingen teologisk, kirkepolitisk eller politisk agenda som samler kandidatene. De er bare bra kirkefolk som har fått tillit. Eller for å si det på en annen måte: De er kirkefolk som ikke har som mål å drive kirkepolitikk. Hadde de villet drive kirkepolitikk, hadde de heller stått på en annen liste.
Det de vil er ikke politikk, det er kirke. De ser ikke kirka som en medlemsorganisasjon så mye som en teologisk størrelse. Det er så klart ikke nødvendigvis noen motsetning, men like fullt er det verdt å merke seg at Kirkemøtets debatter i liten grad er preget av teologi. Det vanlige er å argumentere langs helt andre akser. I praksis er det altså en spenning mellom organisasjon og teologi. Det er mye fornuftig også i organisatoriske argumenter, men tross alt er kirkas normative grunnlag et annet enn politikkens. Og derfor er ikke nødvendigvis ÅFs gode argumenter gyldige.
Det er slående at holdningen til listespørsmålet ikke følger noen teologisk tendens. Også innad i Åpen folkekirke, som er den liberale leiren i etiske spørsmål, er det stor uenighet om nominasjonskomiteen.
Jeg tror ikke nødvendigvis at impulsen bak er anti-demokratisk, jeg tror det markerer avstand til en kirke som er blitt for politisert
Ikke antidemokratisk
På toppen av det hele ble det på årets Kirkemøte også foreslått å gå tilbake til indirekte valg til bispedømmeråd og Kirkemøte. Det vil altså si at vi vanlige medlemmer bare kan stemme på medlemmer til vårt lokale menighetsråd når det er kirkevalg, og så er det menighetsrådene som stemmer fram nivået over.
Forslaget falt, men det er interessant at det i det hele tatt kom opp. Jeg tror ikke nødvendigvis at impulsen bak er antidemokratisk, jeg tror det markerer avstand til en kirke som er blitt for politisert. Med det mener jeg ikke at forslagsstillerne kritiserer kirkelig engasjement i den allmenne politikken, men at de kirkelige beslutningsprosessene ligner politiske beslutningsprosesser på en negativ måte.
Hvordan skal avgjørelser i kirka tas? Kirka forvalter makt, penger, sannhet og liv. Det er viktig å styre kirka transparent og anstendig. Og det er ikke slik at jo færre som får være med å bestemme, desto mer guddommelig blir avgjørelsene. Demokrati er bra, også ut fra den høyst teologiske tanken om det allmenne prestedømmet: I dåpen er alle gitt Den hellige ånd, det finnes ingen privilegert posisjon overfor Gud. Men like fullt finnes det i en kirke andre normative kilder enn flertallsmeningen. Hvis ikke hadde det jo ikke vært en kirke, den er grunnfestet nettopp på at noe kommer til menneskene utenfra. Noe blir fortalt oss som vi ikke visste av oss selv. Noe skjer som vi ikke selv kunne få til å skje. Og dette noe, altså åpenbaringen i Jesus Kristus, trumfer andre hensyn.
Nå har kirka diskutert hva den åpenbaringen er og betyr i 2000 år, og det kommer vi antakelig til å fortsette med. Den samtalen er en del av kirkepolitikken. Men samtalen kan aldri erstatte tiltalen. Derfor er det nå stemning for å bevege kirkepolitikken bort fra den rent demokratiske, politiske argumentasjonen og strukturen, for i større grad å fange opp det som gjør kirka til nettopp kirke.
Tross alt er det mest bemerkelsesverdige med Trondheim fortsatt Nidarosdomen.
