Som gjesteforeleser ved et universitet som tilhører Sørstats-baptistene, opplevde jeg en total stillhet blant studenter og ansatte da innsettelsen av Barack Obama som president 20. januar 2009 ble overført på storskjerm. To ansatte tok meg med til Memphis og en utstilling som viste Rosa Parks og Martin Luther Kings kamp for borgerrettigheter. De var overrasket over at fortellingen om diskrimineringen de svarte hadde blitt utsatt for, gjorde så sterkt inntrykk på meg. Sammen med familien jeg bodde hos under oppholdet, så jeg en seks timers TV-serie om kampene under den amerikanske borgerkrigen (1861-65), og de snakket mye om hvordan Sørstatenes levemåte og tankegods var blitt overkjørt av Nordstatene etter at krigen var tapt. Disse opplevelsene kan danne et bakteppe for å forstå hvorfor så mange kristne støtter Donald Trump – noe som kan virke uforståelig sett fra Norge.
50-tallsnostalgi
Donald Trump er av flere blitt sammenliknet med Hitler, og nedbyggingen av demokratiet i USA med Weimar-republikkens fall i 1933. Men kanskje må vi gå lenger tilbake i tid for å forstå det som nå skjer i USA. I Sørstatene finnes det ennå en nostalgi blant mange hvite som handler om nederlaget i borgerkrigen, over en livsstil og en tankemåte som måtte vike for Nordstatenes vilkår etter borgerkrigen. Det kan virke som om noen av Donald Trumps ideer og presidentordrer peker tilbake på tiden før borgerkrigen, og de livsvilkår som fantes (ikke minst for rike hvite menn) i Sørstatene før slaveriet ble avskaffet i 1865.
Samfunnsutviklingen på 1960- og 70-tallet med borgerrettsbevegelsen, kvinnefrigjøringen og sekulariseringen, har også skapt en tapsfølelse, ikke minst i den lavere middelklasse og arbeiderklasse i det såkalte rust-beltet i Midtvesten. Mange kristne ser tilbake til 1950-tallet som en glanstid med hjemmearbeidende husmødre og en hierarkisk familie- og menighetsstruktur.
Skillet mellom kristne som nostalgisk ser tilbake på tidligere tider da den hvite mannen hadde overherredømme både i samfunnet og kirkelivet, og den kristne tro hadde større innflytelse på samfunnet, går ikke mellom kirkesamfunn, men tvers gjennom dem. Sørstats-baptistene (det største protestantiske kirkesamfunn i USA) er en av Donald Trumps sterkeste støttespillere, mens mer progressive baptister i nord, ikke stemmer på ham. I den katolske kirke finnes det mange som støtter Trump, men også ledere som har kritisert ham (blant annet den nylig avdøde pave Frans). Det finnes «one issue voters» som stemmer Trump for hans lovnad om å avskaffe kvinners abort-rettigheter, men også dette må settes inn i en større kontekst av tapsopplevelser. «Make America Great Again» appellerer også til dem som ønsker seg tilbake til en tid da kristendommen hadde større innflytelse på lover og samfunnsutviklingen enn tilfellet er i dag.
Kanskje har vi tatt som en selvfølge at kristne i vår samtid støtter demokratiet. Men kristen skepsis mot demokratiet ligger ikke langt tilbake i tid
Kristen skepsis mot demokratiet
Kanskje har vi tatt som en selvfølge at kristne i vår samtid støtter demokratiet. Men kristen skepsis mot demokratiet ligger ikke langt tilbake i tid. Først ved det andre Vatikankonsilet (1962–65) gav den katolske kirke tilslutning til demokratiet og menneskerettighetene. Fra vårt eget land huskes «Oppropet til Christendommens venner i vort land» skrevet av prester som i 1883 advarte folk mot parlamentarismen (og mot å stemme Venstre som ønsket å innføre denne). Selv om arbeidet for å avskaffe slaveriet hadde kristne talspersoner, var det langt flere kristne som med Bibelen i hånd forsvarte slaveriet og mente det var en del av Guds vilje. Bibelen er skrevet i en patriarkalsk tid, og det finnes mange bibelvers som kan forsvare et konservativt syn på verden og menigheten. Flertallet av kristne kommer i dag fra land utenfor den vestlige del av verden, og deres forståelse av kristendommen er mer i tråd med et slikt patriarkalsk syn på verden og menigheten enn den mer egalitære og demokratiske forståelse i en del vestlige kirkesamfunn.
Mens mange talspersoner for norsk kristenhet, også de som deler av Donald Trumps konservative samfunnssyn, har tatt avstand fra ham, er det altså svært mange kristne i USA som gir ham sin stemme fordi han gir stemme til noen av deres anliggender. De som ser tilbake på fortiden, enten idealet ligger lengre eller kortere tilbake i tid, som en glansperiode for kristen tro og kristen samfunnsforståelse, har fått tilbake troen på at samfunnsutviklingen de mener går i gal retning, kan reverseres.
Den sterkestes rett
Kanskje mange av oss har vært for naive og trodd på en fortsatt fremgang for demokrati, like rettigheter for alle, og sett dette som en selvfølgelig del av kristen tro i vår egen tid. Med Donald Trump i Det hvite hus, synes hvitt å bli svart, og svart å bli hvitt. Nestekjærlighetsprinsippet synes å bli erstattet av den sterkestes rett. Som den nylige filmen om teologen og motstandsmannen Dietrich Bonhoeffer viser, er det nettopp i krisetider viktig å heve stemmen og vise at det fortsatt finnes en kristen begrunnelse for demokrati og alle menneskers likeverd. Nettopp i krisetider skal den kristne tro kunne forsvare den svakestes rett, ikke den sterkestes.
