Kronprinsessens sønn ble denne uken siktet for to voldtekter, og fremstilt for varetektsfengsling. Det er en form for midlertidig fengsling som gjennomføres før en eventuell rettssak hvis det er fare for at bevisødeleggelse, nye forbrytelser, eller rømning.
Når retten avgjør varetektsfengslinger får pressen lov til å være til stede, men ifølge domstolloven er det referatforbud.
I Høiby-saken ble det bestemt at pressen (i likhet med publikum) ikke fikk adgang i det hele tatt til fengslingsmøtet. Marius Borg Høiby ville ha åpne dører, men politiet sa nei, og fikk medhold. Det kan være gode grunner for at sedelighetssaker går for lukkede dører. Men det er problematisk at alle rettsmøter om varetektsfengsling i Norge i utgangspunktet er underlagt referatforbud.
Høiby-saken, med sine lekkasjer og sine referatforbud, viser med all tydelighet utfordringene med Norges manglende offentlighet i straffesaker
Fengsles uten innsyn
Dyktige krimjournalister får ofte fatt i opplysningene som framkommer i rettsmøter om varetektsfengsling på annet vis. Det forandrer ikke det faktum at i Norge kan personer som ikke er dømt for noe som helst, fengsles i lengre perioder, tidvis i krevende isolat, uten at pressen har lov til å referere hvilke momenter som ble fremført for dommerne som bestemte dette.
Norges omfattende bruk av varetekt og isolat har tidligere blitt sterkt kritisert av FNs torturkomite. Dette er en skamplett på den norske rettsstaten og det er sterkt behov for mer innsyn. Men det sier domstolloven nei til. Her vil juristene fengsle i fred uten plagsomt offentlig søkelys.
Nå mener jeg ikke at Borg Høiby tortureres. Denne kommentaren handler ikke om de alvorlige anklagene mot ham, som også dekkes bredt i pressen. Men Høiby-saken, med sine lekkasjer og sine referatforbud, viser med all tydelighet utfordringene med Norges manglende offentlighet i straffesaker.
Mitt ønske er ikke flere detaljer eller store oppslag om straffesaker i mediene. Det skrives nok. Vi trenger bedre, ikke mer journalistikk om disse sakene. Da trengs det mer demokratisk åpenhet. Det vil styrke rettssikkerheten.
Skrekkhistorie
Forståelsen for at offentligheten må ha innsyn når staten vil fengsle borgere er svak. Faktisk var det nære på at norsk presse i dag ville hatt et tilnærmet forbud mot å skrive om Marius Borg Høiby-saken.
I 1999 var det en stund et flertall på Stortinget, en koalisjon av Frp og Ap, som ville vedta et forbud mot å offentliggjøre navn på siktede og tiltalte i strafesaker. Hadde Ap og Frp fått viljen sin, måtte pressen i dag skrevet at det var en «ung mann fra Asker» eller «person med tilknytning til Slottet» som var siktet for vold, voldtekt og trusler.
Det er et slags «klikkhore eller madonna»-dilemma for pressen.
—
Lovforslaget falt, men det er virkelig en gysare i norsk pressehistorisk skrekk-kabinett. Uten noen form for sammenligning: Et slikt forbud ville gjort at man ikke kunne publisert Anders Behring Breiviks navn og bilde før endelig dom falt i saken. Så svak kan altså forståelsen for behovet for innsyn rettspleien i Norge være.
Klikkhore eller madonna
Journalister anklages ofte for å «grafse» i kriminalsaker, men hylles når de avslører et justismord. Det er et slags «klikkhore eller madonna»-dilemma for pressen.
Det hender nok at dekningen av kriminalsaker går over noen støvelskaft. Men utfordringen til pressens krimdekning er at skal man avsløre et justismord eller feil i rettspleien, så må man granske ganske mange saker. Det finnes ikke et statlig godkjent register over justismord som pressen kan holde seg til, og så la andre saker fare.
Det vil skje nye justismord i Norge. De vil ikke avdekkes uten journalister som «mesker seg i tragedier» og «jager klikk».
Viktig innsyn
Men pressen dekker ikke bare kriminalsaker for å avdekke justismord. Det er viktig at offentligheten er informert om den kriminalitet som begås i samfunnet. Det er viktig at offentligheten selvstendig kan ta stilling til politiets, påtalemyndighetens og domstolenes arbeid, og hvorvidt grunnleggende rettigheter ivaretas.
Vi må vite hva slags kriminalitet som truer samfunnet, og under hvilke forhold denne kriminaliteten oppstår. Hvorfor blir noen svindlere, mordere og voldtektsmenn? Dette kan ikke bare diskuteres på et statistisk nivå, enkeltsaker må endevendes for at vi skal få en sannferdig debatt om dette.
Alle aktører som lekker har en agenda
Et lukket Retts-Norge
I Norge er innsynet i rettspleien svak. Når det tas ut tiltale, dvs. når påtalemyndigheten krever at noen skal straffes, legges ikke bevisene fram for åpent tilsyn. Det er en skarp kontrast til Sverige, der alle bevis som legges til grunn for en tiltale legges fram for offentligheten.
Den manglende åpenheten bidrar til at pressens dekning av straffesaker i Norge ofte er basert på lekkasjer. Det hender politiet lekker. Eller aktor. Eller forsvarsadvokater og bistandsadvokater. For ikke å glemme vitner, ofre, siktede og tiltalte, og deres venner og familie. Rettsbetjenter, tolker og sakkyndige er også mulige kandidater. Og alle aktører som lekker har en agenda.
Hadde offentligheten hatt bedre innsyn i statens maktbruk ville det sannsynligvis gitt færre lekkasjer, og en mer balansert og mindre lekkasjestyrt dekning i pressen. Når det meste forsøkes holdt skjult helt til sluttfasen av straffeprosessen, øker det faren for skjev framstilling, og sviktende rettssikkerhet.
Graden av offentlighet i rettspleien skal ivareta en balanse mellom hensyn til etterforskningen, personvernet, og demokratisk innsyn i i statens maktbruk mot enkeltmennesker. I Norge er personvern og etterforskning vektlagt for sterkt på bekostning av retten til innsyn. Tiden er overmoden for en ny samtale om hva pressen ikke får vite, og ikke får lov til å skrive om, i straffesaker.
Hvorfor skrev vi ikke om dette før?
Mediekritikk er viktig, for pressen har mye makt, og det gjøres feil. I Høiby-saken spørres det hvorfor pressen «ikke har skrevet om dette før»?
Det er nok et veldig enkelt svar på det. Pressen kan ikke skrive noen form for profetier om mulige fremtidige siktelser. Høibys utsvevende livsførsel var ikke av offentlig interesse før det var dokumentert at han kunne knyttes til grove forbrytelser.
Bare tenk deg hvis pressen hadde dekket Høibys livsførsel, rusbruk og vennekrets inngående uten at han var siktet for noen forbrytelser. Da ville anklagene om grafsing og brudd på privatlivets fred sittet svært løst. Vi skal ikke se bort i fra at noen ivrige politikere ville krevd et forbud mot navngivning av noen som ikke var dømt.
