Det er lenge siden jeg trodde at Gud styrer historiens gang. Ja, om jeg noen sinne egentlig har trodd det.
Tidligere hadde jeg en viss åpning for at det å be Gud om noe kunne påvirke hendelser. Med andre ord hadde jeg en viss tiltro til at Gud kunne gripe inn. Og ja, jeg har også i de senere åra bedt om Guds hjelp. Men jeg har ikke gjort det i overensstemmelse med egen teologi. Jeg tror rett og slett ikke på at min bønn utgjør noen forskjell for de faktiske hendelsesforløp.
Hvis ondskap finnes, er Guds makt begrenset
Sånn funker det ikke
Dette er en av tingene i Det nye testamente som jeg synes det er vanskeligst å forene med meg selv og min egen tanke. For der fortelles det stadig om helbredelser. Mennesker oppfordres til å stole på Herren, så vil alt godt gis oss. Ber vi, så skal vi få, søker vi først Guds rike vil alt det andre følge på. Og hver gang jeg leser sånt, sier en stemme i meg nei. Nei, sånn funker det ikke.
Jeg nekter å tro at det er manglende gudstillit eller manglende bønn som gjør at mennesker i dag lider. Eller for å si det på en annen måte: Jeg nekter å tro at all lidelse kunne vært avverget av bønn eller at all sykdom kunne blitt helbredet på magisk og guddommelig vis, hadde bare ikke vår manglende forbønn stått i veien. For hvis Gud vil og kan alt godt, hvorfor skjer det ikke allerede?
Jeg tror ikke hele virkeligheten er uttrykk for Guds vilje. Jeg vet at det er krefter både i og utenfor meg som ikke står på Guds side, og noen ganger er det de kreftene som vinner. Ondskap kommer ikke fra Gud. Og hvis ondskap finnes, er Guds makt begrenset.
Jeg tror altså ikke på Guds allmakt. Når folk blir sinte på Gud fordi x, y og z vederfares dem, skjønner jeg ikke helt hva slags virkelighetsforståelse de har. Som om vi står under beskyttelse. Som om vi noen sinne var forskånet.
Å lese Bibelen med Marilynne Robinson, er å lese den på nytt
Har Gud abdisert?
Samtidig er det teologisk sett like komplisert å avvise Guds inngripen som å tenke at Gud på en eller annen måte er allmektig. For på hvilken måte er Gud Gud da? Har Gud abdisert? Har andre krefter fått overmakten? En Gud som er like svak som mennesket setter hele tanken om det guddommelige i spill, altså teo-logien i smal forstand. Kan ikke Gud gjøre noe uten menneskers hender? Hva om alle mann var døde, da? Og kan vi ikke takke Gud for gode ting som skjer oss eller andre?
Spørsmål som dette har skjøvet meg inn i en urolig tilstand: Jeg tror ikke på det, men jeg tror ikke ikke på det. Hver gang jeg leser om Guds gode inngripen i Det gamle eller Det nye testamente, vet jeg ikke hva jeg skal gjøre med teologien min eller følelsene mine.
Allmakten rehabilitert?
Men så. Men så leste jeg i sommer Marilynne Robinsons nyeste essay-samling I begynnelsen. Boka er en lesning av Første mosebok, og utfolder hennes perspektiv på de kjente tekstene. Det blafrer liksom en mild bris gjennom arkene i Bibelen når Robinson puster på dem. Jeg ser ting jeg ikke har sett før. Å lese Bibelen med Robinson, er å lese den på nytt.
Robinson besitter et stort intellekt. Hun har garantert tenkt de tankene jeg nevner over, alt hun påstår er vasket i mistenksomhetens syrebad. Robinson er ikke redd for å være smart, heller ikke når hun tenker teologisk. Men lo and behold! Kanskje er hun kommet til den annen uskyld? For Robinson ser ut til å mene at Det gamle testamente er historien om Guds handlen med sitt folk. At det finnes en mening med det som skjer, at det er en overordnet kosmisk logikk, at selv om vi aldri er i nærheten av å overskue de tusen eoner av tid og mening, så er det en som kan det.
Og den vedkommende har en finger eller ti med i spillet. Robinsons Gud handler i historien!
Derfor er ikke bare det onde som skjer uforståelig for oss, alt er uforståelig
«Bibelen er en teodicé»
De første ordene i boka er «Bibelen er en teodicé», altså er Bibelen et forsøk på å besvare det ondes problem. Grunnlaget for alt som foregår i Første mosebok (og videre) er at Guds skapelse først og fremst er god. Men når ondskap likevel finnes, utfordres den hebraiske monoteismen. Og i det sporet fortsetter hele fortsettelsen.
Ifølge Robinson forholder ikke de første bibelske bøkene seg til årsakssammenhenger i vår forstand. Hendelser skjer ikke bare på grunn av enkeltårsaker. De er snarere del av en lang, lang historie, «der målet er noe som skal virkeliggjøres over enorme tidsspenn.»
Derfor er ikke bare det onde som skjer uforståelig for oss, alt er uforståelig. Jesu ord «de vet ikke hva de gjør» gjelder for alle menneskers handlinger, alltid. Vi samhandler med forsynet, og dermed vet vi ikke enden på historien. Det vi derimot har fått vite noe om, er Guds kjærlighet for menneskeheten og Guds løfter for oss.
Historien er et mysterium, er det som om Robinson sier. Og det lar seg ikke gjøre å kaste Gud ut av det.
Det er jo en svimlende tanke. For da er jo hele virkeligheten innblåst av Gud. Da er jo alt fortryllet! Da er hver detalj av betyding, da er Gud aktivt til stede i den minste hendelse. Da finnes det mening i det tilsynelatende meningsløse, da er ikke lidelse og død forgjeves. Da er Gud her, uansett hvor her er.
Det betyr at Gud også er i mitt liv, i mine skritt, i mine hender, og at Gud vil noe i meg og med meg. Ikke slik å forstå at Guds velsignelse «avslører sin fulle betydning i løpet av ett enkelt menneskeliv eller én enkelt generasjon eller tidsalder.» Gud har tydeligvis god tid. Gud vet kanskje bedre enn oss.
At Gud inntar plassen som Gud i Robinsons lesning, frigjør også mennesket til å innta sin plass, til å slippe å være Gud. Det er det frihet i. Robinson skriver at «Gud lar mennesker være mennesker, og at hans vilje skjer gjennom eller til tross for dem, men aldri avhenger av dem.»
Vi er mange som kjenner på stor avmakt over verdenssituasjonen. For alle som bærer på tyngden av at Gud har overgitt makten til oss, er tanken om Guds uavhengighet en stor lettelse.
