Etter noen år med relativt lave skuldre, virker det som det igjen er blitt viktig å være enig. Eller – la meg omformulere: Det har igjen blitt viktig for en del mennesker at de andre er enig med dem. Det er altså ikke snakk om å komme fram til konsensus, om å komme hverandre i møte, finne felles grunn, men om at de andre skal komme til meg. Det som før var akseptabel uenighet innad i grovt sett samme leir, er nå blitt gjenstand for mistenkeliggjøring.
Gjør som meg
Simon Stisen ba nylig organisasjonen Skeivt kristent nettverk (SKN) om å ta avstand fra skeiv teologi. «Tankegodset (...) står så langt unna det jeg tror på og står for. Derfor kjenner jeg at det er viktig for meg å tydeliggjøre eget standpunkt. Jeg hadde satt pris om Skeivt kristent nettverk gjorde det samme.» Stisen oppgir på Facebook at han ikke er medlem av SKN. Likevel forventer han altså at organisasjonen skal følge hans mening og eksempel. Fint om alle bare kunne blitt enig med meg, liksom.
SKN, på sin side, repliserer med at i deres organisasjon kan man både stå for skeiv teologi og inkluderende teologi, de vil ikke snevre meningsfeltet inn til én posisjon. For hvorfor skulle de egentlig det? Bør ikke alle som har samme formål dra lasset sammen, selv om naboen bruker litt andre ord og har en litt annen motivasjon?
Jeg vet at samme holdning møter prester. Menighetsfolk kan bli ordentlig skuffa over at presten deres ikke er avholdsmann eller synes olsok er viktig. Men hvorfor trenger folk at presten lever som dem? Hvorfor kan man ikke være «en av oss» hvis man mener noe litt annet i spørsmål som sjelden får praktiske konsekvenser?
Det er som om full identifikasjon eller full avstandstaken er den eneste måten å forholde seg til en taler på.
Rettroenhet
Meningspress er ikke nytt i kristelige kretser. Nylig var Johannes Kleppa ute i Dagen i rettroenhetens tjeneste. En professor på MF vitenskapelig høyskole hadde uttrykt seg om Jesu korsdød på en måte Kleppa mener er feil. Da nøyer ikke Kleppa seg med å være uenig og argumentere for sitt syn, nei, han forlanger at MFs rektor avklarer hvor de teologiske grensene på MF går (hvis de finnes) og «kor læreinstitusjonen står i forhold til det deira professor hevdar».
Men antakelig har MF lite interesse av ha et offisielt syn på Jesu død, eller generelt å drive meningsrøkt av sine forskere. Forskerne skal få tenke, mene og uttrykke hva de vil, selv når det bryter med lavkirkelig vestlandsk kristendom. Det er ikke gitt at forskere er interessert i kirka, læresetninger eller riktighet overhodet. Kanskje de bare tenker kritisk over noe og skriver mens de gjør det.
Hvorfor er det i så fall farlig? Og hva skal en institusjonell klargjøring utrette, når den kjetterske tanken alt er uttrykt og i spill?
Polarisering mellom meningsmotstandere er vi kjent med, men nå fordømmes også det å ikke ha noen mening
Den andre sidas medløper
Der presset for å være enig har økt mest, er i spørsmål knyttet til Israel og Palestina. Du skal nikke til den som til enhver tid taler. Å stille spørsmål eller lete etter andre stemmer straffes med hissighet og moralsk fordømmelse, ja, med boikott. Det er lenge siden sist jeg opplevde den norske opinionen som så delt og så hardt polarisert. Det finnes ikke noe annet akseptabelt sted å stå enn akkurat der den som snakker står, alle forsøk på nyansering blir lest som svik. Det er bare å sjekke kommentarfeltene hvis du ikke vet hva jeg snakker om.
Polarisering og meningspress er vi kjent med. Men det er også interessant at det å ikke ha noen mening om en sak blir fordømt. I USA havner kjendiser som ikke tar offentlig avstand fra Israel på en egen boikott-liste. For den som ikke har en mening, er automatisk den andre sidas medløper. Det blir akutt viktig å ta stilling, selv om vi vet at ikke en gang en samlet norsk opinion kunne ha påvirket konflikten nevneverdig.
Det kan virke som om maktesløsheten gjør oss enda mer oppsatt på rettroenhet. Fordi vi ikke kan gjøre noe, blir det desto viktigere å mene noe, selv om det vi mener ikke påvirker noe som helst. Konflikten rundt vår stillingtaken kan få vel så mye plass som den faktiske konflikten.
Meningspresset er en form for gnostisisme, som tar mer hensyn til ordene om kroppen enn kroppen selv
Side om side
Den som i sterk motvind etablerer eller holder fast i et synspunkt, vil ofte føle seg truet, og den følelsen følges sjelden av storsinn og mangfold. Dermed sprer også mistanker seg raskt, og sanksjonene kan bli harde. Resultatet er ofte brutalt, enten det er på TikTok, i organisasjonslivets relativt ordnede forhold eller i voldelige konflikter. Og mange ganger merker ikke mobben at det som foregår er eksternalisering av den tvil eller ondskap som finnes inni en selv. Når syndebukken tas, trenger vi ikke å se oss selv i speilet.
Jeg lever selv av å mene ting. Jeg synes det er viktig å bruke ord om virkeligheten, det å fortolke tilværelsen er et dypt menneskelig behov. Like fullt blir jeg mindre og mindre interessert i enighet, eller i standpunkter overhodet. Om noen er uenig med meg i noe jeg har ytret, må de jo bare være det, og gjerne få det på trykk også. Noen ganger vil det få meg til å revurdere hva jeg selv har sagt, men som regel må de to oppfatningene ganske enkelt leve side om side. For eventuelle lesere av begge synspunkter kan det være berikende å se ulike syn eksistere samtidig og innen samme sfære.
For hvorfor skal man kun lese tekster som forteller en noe en allerede vet eller mener? Skal ikke en tekst tilføre noe, perspektivere?
Det viktige er Palestina, ikke hva du mener om dem som ikke mener noe om Palestina
Ord vs materie
Ord er viktige, men noen ganger lar vi dem bety mer enn den materielle realiteten. Dette er en form for gnostisisme, som tar mer hensyn til ordene om kroppen enn kroppen selv.
Det er helt greit at amerikanere boikotter stjerner de ikke har sans for. Men de må ikke glemme at det viktige er Palestina, ikke hva du mener om dem som ikke mener noe om Palestina. Det er fare på ferde når det viktige i ordskiftet blir å vise hvilken leir man tilhører, snarere enn at sakene man slåss for får gjennomslag.
Da handler det mer om posisjoner og posering enn om handling, slik politikk på sitt verste handler mer om spill og makt enn om bevilgninger og lover.
