Trosbekjennelse i blomsterbedet

På en vandretur i Carmel, en liten by på Californias vestkyst, fanget blikket mitt en trosbekjennelse på et skilt i et blomsterbed. Det var ikke den apostoliske, nikenske, jødiske eller muslimske Trosbekjennelsen med stor bokstav, men en trosbekjennelse like fullt: «In this house we believe: Black lives matter. Love is love. Women’s rights are human rights. We are all immigrants. Kindness is never wasted.» En fin trosbekjennelse, sekulær i sin form, selv om ingen av utsagnene markerer avstand til den Gud jeg bekjenner meg til.

Credo – Jeg tror …

Trosbekjennelser, i en eller annen form, finnes innenfor alle de store religionene. Det kan være korte eller lengre sammenfatninger, et slags minste felles multiplum av det fellesskapet av de troende tilslutter seg. Jødene har sin Shema: «Hør Israel! Herren er vår Gud, Herren er én (…)». I Islam er trosbekjennelsen den første av islams fem søyler: «Det er ingen gud uten Gud, og Muhammad er hans profet.» Den norske kirke har blant annet den apostoliske og den nikenske trosbekjennelsen – treleddede bekjennelser som understreker troen på den treenige Gud, Faderen, Sønnen og Den Hellige Ånd.

Behovet for å uttrykke troen og avgrense seg fra annen religion, førte til at oldkirkens bekjennelser vokste frem. Et ja til noe innebar et nei til noe annet. Arbeidet som ble gjort i disse tidlige århundrene har vist seg bærekraftig i ettertid. I forordet til Brunvolls bok, «Den norske kirkes bekjennelsesskrifter», skriver han: «Trass i at [bekjennelsene] er blitt til i, og bærer merke av, en historisk situasjon som ikke er vår, uttrykker de likevel gjennom sine formuleringer en kristendomsforståelse som er varig.»

Teologiske knuter kan være viktige nok, til og med morsomme for oss teologer. Men uansett hvor mye vi forsøker å nærme oss mysteriet, uansett hvor mye vi filer på formuleringene, vil Gud alltid være mer.

Aktuelle diskusjoner

At djevelen ofte finnes i detaljene når det kommer til normative tekster ble nettopp aktualisert. Et utrent øye ville neppe sett det, men nylig ble det fremmet en sak til bispemøtet om den nynorske oversettelsen av apostolikum, dåpsbekjennelsen: En nyanse i oversettelsen kan gjøre det uklart om vi bekjenner oss til en Gud som en gang skapte verden, eller en Gud som stadig er aktivt skapende. En liten detalj, men en teologisk avgjørende forskjell. Fra tid til annen dukker det også opp en diskusjon om hvorvidt det skal hete «Jeg tror», eller «Vi tror». Den svenske og danske kirke bruker «vi», mens Den norske kirke holder på «jeg».

Trosbekjennelser for vår tid?

Fagteologene går dypt i materien. Teologiske sannheter utfordres, eltes, formes og utvikles. Systematisk teologi bygges – stein på stein. Takk og pris for det. Men for en praktiker som meg, er det fristende å leke seg med hvilket innhold det ville være viktig for oss 2024-mennesker å ta med i en trosbekjennelse hvis vi skulle skrive en nå. Hva er det maktpåliggende for kristne å fremheve i vår tid? Hva er det viktig å avgrense seg fra? Sannsynligheten er stor for at det er andre temaer enn det var for femten hundre år siden.

Nye bekjennelser skrives da også. Vi finner dem i litteratur, poesi og i tekster utarbeidet for liturgisk bruk. Erik Hillestad er en av dem som har skrevet nye trosbekjennelser med språk og innhold som kommuniserer med vår egen tid. Et eksempel er trosbekjennelsen fra Jakobsmessen «Rammet av kjærlighet»: «(…) Gud gir hvert ansikt liv og navn / Vi tror at alt er i Guds favn». Salmeboka rommer blant annet en sterk trosbekjennelse fra Eyvind Skeies hånd: «Jeg tror på jordens forvandling», og det er funnet plass for trosbekjennelser som har tvilen som bakteppe, som Leivestads såre tekst: «Jeg kan ikke bruke de dristige ord» og Littmarck/Bakkens «Eg skulle gjerne vilja tru».

Du skal fortelle dine barn

Trosbekjennelsen i blomsterbedet forteller alle som går forbi hva de som bor der står for. Tankene mine gikk til budet i 5. mosebok, om å ha troen synlig med seg i hele livet: «Disse ord som jeg gir deg i dag, skal du bevare i ditt hjerte. Du skal gjenta dem for dine barn og tale om dem når du sitter hjemme, og når du går på veien, når du legger deg og når du står opp. Bind dem på hånden som et merke og ha dem på pannen som en minneseddel. Skriv dem på dørstolpene i huset ditt og på portene dine.» Det var jo akkurat det de hadde gjort. Ikke på dørstolpene riktignok, men utenfor huset sitt.

Det er noe litt unorsk ved det å skilte med livssynet på denne måten. Men hvis jeg skulle hatt en trosbekjennelse på inngangsdøra mi, (jeg har ikke hage), ville det nok ikke vært en av bekjennelsene vi fremsier i kirka. Jeg kunne gjerne adoptert den jeg fant i blomsterbedet i Carmel, men selv om jeg tilslutter meg alt som står der, ville jeg føyd til noe mer. Til min tro hører det noe mer enn troen på black lives matter og love is love. Hele forutsetningen for livet og troen min er at jeg tror at Gud står bak alle skapende krefter. Jeg ville hatt med Gud: At jeg tror på en Gud som er, og som alltid er større enn våre tanker og handlinger – Deus semper major.

Teologiske knuter kan være viktige nok, til og med morsomme for oss teologer. Men uansett hvor mye vi forsøker å nærme oss mysteriet, uansett hvor mye vi filer på formuleringene, vil Gud alltid være mer. Troende eller ei, mottar vi skaperverket som et nyfødt barn, og lever i det, også når vi ikke har noen ord eller forestillinger om hva som ligger bak. Og der hadde jeg visst skrevet en slags trosbekjennelse. Ikke for tid og evighet, men i alle fall for nå.