Visdom fra melkekartongen

Minstemann pleier ofte å lese på melkekartongen mens hun spiser. Siden det er for lite lesing i alle barns liv for tida, synes jeg ikke det er så dumt, og lar henne lese. Her en dag sa hun at hun trodde det var en skrivefeil på melka. For å ikke vise manglende tiltro til hennes ortografiske ferdigheter, lente jeg meg over for å ta en sjekk. Og sannelig hadde hun ikke rett: Redaktøren bak Q-meierienes trykksaker hadde sluppet gjennom en bokstav for mye i en av setningene.

Men hva slags setning var det jeg leste? Borte var smoothie-oppskriften og quizen Q pleier å underholde oss med. Nå ville Q heller fortelle om takknemlighet. Ja, om takknemlighet. Proteiner, kyr og selvutvikling forent i samme papp, der altså. Forundret leste jeg det Kavli-meieriet hadde å fortelle meg om saken.

Hvorfor mistror jeg nå både Q, melka, Simonsens og fenomenet takknemlighet?

Suget etter substans

TVL, den kristne tv-kanalen som ble født i Vårt Land, skrev nylig på annonseplass i denne avisa følgende: «Det er et sug der ute. Ikke etter mer lett underholdning. Men etter substans.» Det kan hende TVL har rett – i meg er det i alle fall et konstant sug etter mer substans. Kanskje har et lyst hode i Q, eller snarere et mørkt sinn, hatt samme fornemmelse.

På denne impulsen har Q tydeligvis kvittet seg med smoothien og inngått et samarbeid med en bedrift som heter «Gjør en forskjell» (og ikke «Utgjør en forskjell», som Språkrådet nok hadde foretrukket). Internett forteller oss at Gjør en forskjell er et aksjeselskap i Vestfold, drevet av et ektepar med uklar faglig og ideologisk forankring, men veldig mye selvtillit og hårprodukter. De vil gi oss «en ‘boost’ av mentale vitaminer», lære oss å visualisere takknemlighet som om vi var toppidrettsutøvere og få oss i «mental toppform».

Hva som har drevet ekteparet Simonsen til å starte bedriften og deretter Q til å trykke deres budskap på sine melkekartonger, vet jeg ikke. Det som interesserer meg her, er noe annet. For jeg har tro på substans og takknemlighet, jeg. Takknemlighet er en god holdning og en god følelse, den er helt gratis og smittsom til og med. Takknemlighet kan også framkalles ved økt bevissthet, noe som gjør det logisk nettopp å øke bevisstheten om takknemlighetens gleder. Mitt store spørsmål er: Hvorfor er jeg likevel ikke overbevist? Hvorfor mistror jeg nå både Q, melka, Simonsene og fenomenet takknemlighet?

Q-meieriene vet ikke noe mer om takknemlighet enn jeg vet om laktose og D-vitamin

Falne autoriteter

I boka Preaching as Testimony skriver den amerikanske prekenlæreren Anna Carter Florence om hvordan alle autoriteter har falt. I vår tid kan ikke en prest lene seg på rollen sin, på Bibelen eller kirkas tradisjon for å legitimere og forankre budskapet sitt. Det er ingen ytre rammer som gjør en predikant troverdig. Uheldigvis – og heldigvis – må prester i dag selv etablere sin autoritet overfor tilhørerne. Sånn sett ligner vi på andre fagfolk, som tidligere kunne peke på sin lange utdannelse eller vitenskapen selv for å åpne de ulærdes ører, men i dag må kjempe mot massenes manglende tiltro.

Hva så med troverdigheten til Gjør en forskjell? Hvis vi alle i dag stiller likt i autoritetskampen, prester og leger inkludert, så har i alle fall ikke coacher noen fordel. Det er ikke en beskyttet tittel og det finnes ikke noe omforent sertifiserende organ for kandidater eller utdanning. Og hvem som helst kan gjøre som Simonsene og kalle seg instruktør og foredragsholder.

Og så har vi melkekartongens aura av autoritet, da. Finnes den, og i så fall på hvilke felter? Jeg forstår at for eksempel oppskriftene på sjokolademelk er laget av markedsavdelinga i Q for at vi skal kjøpe mer melk fra Q. Jeg kan også forstå egenreklamen for stipendene Kavli-fondet deler ut til tiltak som jobber mot matsvinn. Det har noe med både produkt og produsent å gjøre, selv om det antakelig ikke hjelper på matsvinnet.

Men jeg forstår ikke motivasjonen bak Qs oppfordring til takknemlighet. Q vet ikke noe mer om takknemlighet enn jeg vet om laktose og D-vitamin. Og da blir den neste tanken: Noen skal vel tjene på dette? Og dermed: Hvis den som skriver om takknemlighet skal tjene penger på å gjøre nettopp det, kan jeg da stole på dem?

Det virker som om markedsstrategien til mange firmaer er å skjule at deres primære mål er å tjene penger. Men hvorfor det?

Tvil som del av budskapet

Verken Q eller Gjør en forskjell opplyser på sine nettsider om hvem som har betalt hvem for samarbeidet, så vidt jeg kan se. Det kan være at ingen av dem har betalt noe. Men tvilen som oppstår i meg blander seg med budskapet de vil at jeg skal oppfatte. En parallell til noe annet som står på frokostbordet vårt kan være aktuell her: På Cheerios-pakken står det at Nestlé samarbeider med Norges Friidrettsforbund om idrett for barn. Men Facebook-siden for samarbeidet hadde siste oppdatering i april 2021.

Det kan være det ikke stemmer. Det kan være at mine mistanker om at bedriftene ikler seg et tynt ferniss av verdier og barneidrett av kommersielle hensyn er grunnløse. Det kan være at takknemlige barn løper rundt på friidrettsarenaer over hele landet, kun muliggjort av Q-melk og Cheerios. Men mistanken om at det slett ikke er slik, gjør at jeg får lyst til slutte å spise frokost helt og holdent. Jeg vil slett ikke være takknemlig og i alle fall holde barna unna friidrett.

Å påstå noe om verden i det offentlige rom, er krevende, i alle fall dersom du forventer å bli hørt og trodd. Det er ikke rart at vi er mistenksomme: Tusen stemmer vil ha øret vårt og pengene våre, og mange av dem har motiver de ikke er åpne om. Det virker som om markedsstrategien til mange firmaer er å skjule at deres primære mål er å tjene penger. Men hvorfor det? Å tjene penger er nødvendig i vår økonomi, og trenger ikke å skjules.

Det er paradoksalt at vi i dag lengter etter substans samtidig som vi er dypt mistroiske til alle som vil si oss noe

Melkekartongen som prekestol

Det er paradoksalt at vi i dag lengter etter substans samtidig som vi er dypt mistroiske til alle som vil si oss noe. Hvis man skal bygge troverdighet som formidler av et budskap i dag, kreves det at man gjør det med omhu. For det første trenger man et rikt og levende språk uten skrivefeil og anglisismer. Man trenger at budskapet kommer fra et sted, gjerne med et ansikt og en kropp som avsender. Man trenger en idémessig forankring som gjør at budskapet gir mening (et kjapt spørsmål til Q i den anledning: Hvem mener de jeg skal være takknemlig overfor?). Og med mindre budskapet handler om kosthold, kan man vanskelig bruke en kommersiell melkekartong som prekestol. De viktige tingene sies fra andre steder.

Når bedrifter later som om de dypest sett driver helsemessig veldedighet (Nestlé) eller vil hjelpe oss til bedre mental helse (Q), blir jeg en mindre velvillig kunde. Det virker mot sin hensikt. Kan de ikke bare si det som det er? Kom hvis du har penger. Dette er melk. Dette er frokostblanding.

Takknemligheten min retter jeg et annet sted enn mot Q eller ku. Jeg henter den også fra andre kilder.