Jeg ville velge meg april fremfor januar hver eneste gang, om jeg fikk muligheten. Jeg er ikke noe vintermenneske, og leser gjerne vår-dikt i januar. Første strofe av Bjørnsons dikt passer da også godt en januardag, for det volder alltid litt rabalder i meg når det gamle året skal lande og det nye året begynne. Overgangen gjør meg urolig. Invitasjonen til å gruble over dager, uker og måneder som er lagt til livet. Har jeg brukt tiden på en bra måte? Jeg pleier å komme dårlig ut av den grublingen. Som om ikke den beske selvevaluering av fjoråret var nok, suppleres den ved årsskiftet med forventningspress fra dager, uker og måneder som ligger foran og krever å bli fylt av noe som gir mening. Livet er en gave som kommer med store oppgaver og et underdimensjonert støtteapparat.
Beskyttelse
«Jeg trodde lenge på beskyttelse», synger Kari Bremnes, «at den var der som en sinnets paraply.»
Vi er heldige, vi som vokste opp med trygge foreldre. Foreldre som ville det beste for oss, og hadde god omsorgsevne. Omgitt av cherrox og bevernylon, middag på bordet og faste leggetider, fantes det en tilværelse der ikke noe vondt kunne skje som det ikke kunne ordnes opp i. En uskyldens tid, der også virkelig dramatiske hendelser kunne dempes. Etter hvert som vi vokser til, trenger vi imidlertid også hjelp til å møte realitetene: Livet skjer jo, på godt og vondt. Det viser seg med tiden at foreldre har sine helt klare begrensninger, og at verden slett ikke bare vil oss vel.
Vi er heldige, vi som vokste opp med trygge foreldre som hadde god omsorgsevne. Omgitt av cherrox og bevernylon, middag på bordet og faste leggetider, fantes det en tilværelse der ikke noe vondt kunne skje som det ikke kunne ordnes opp i.
Barnetro
Utviklingen fra barnetro til moden tro følger et lignende spor. Gudsbildet preges ofte av bildet vi har av foreldrene våre. Er vi bevernylonbarn, er det sannsynlig at Gud blir en vi kan stole på. Har oppveksten vært preget av ustabilitet, er sjansen stor for at også Gud blir en lunefull skikkelse. Jeg maler med bred pensel her, for det finnes selvsagt mange nyanser. Barnetro er ofte et tema i samtaler med presten. For noen er det et begrep for det de vokste opp i, og som senere aldri er fulgt opp med noen praksis. En mor som ba aftenbønn kanskje, besteforeldre som pleide å gå i kirken. En fortelling i fortid.
Andre har tatt med seg aftenbønnen. De står med lua i hånda når det blir snakk om tro, men forteller at de aldri legger seg til å sove uten å ha bedt fadervår. Atter andre forteller om et brudd med det de vokste opp med. Livet ble vanskelig, de opplevde ikke å få noe hjelp hverken av Gud eller mennesker. Skuffet konkluderte de med at her var det «intet at hente». De hadde en tro, men den holdt ikke når livets stormer kom: «Jeg kan ikke tro. Gud lot det verste skje uten å gripe inn». Eller: «Jeg vil ikke tro på eller høre til en Gud som lar så grusomme ting skje». Det kan handle om personlige tragedier, og det kan handle om fortvilelse over verdenssituasjonen – krig og ondskap, ulykker og ødeleggelse.
Hverdagstro
Jeg opplever det ikke vanskelig å møte en slik tanke. Jeg kan forstå den, og grunner på hvorfor jeg for egen del kom til en annen konklusjon. Kanskje Gud og jeg hadde en forventningsavklaring i tide? Skuffelsen ligger snublende nær dersom vi lenge etter at vi ble voksne fortsetter å tro at selv om ikke mor og far kan ordne opp, så kan i hvert fall Gud ordne opp. Gud ordner ikke opp. Den allmektige viser seg, i likhet med våre foreldre, å ha sine begrensninger når det kommer til å gripe inn i livet og historien. En tro som ikke har fått hjelp til å bli voksen, vil ofte være lite bærekraftig. Det kan blikort vei til en av to konklusjoner: Det finnes ingen Gud, eller Gud er ond.
Min Jesus går mellom ruinene og på slagmarkene, og han finnes der i rom hvor smerten ikke er til å bære.
Jeg vokste opp med cherrox og bevernylon, og jeg fikk med meg en gave til. Jeg vil ikke kalle det en barnetro. Jeg tror begrepet «hverdagstro» er mer dekkende. Og hverdagstroen har vist seg bærekraftig. I stedet for forventningen om aldri å ha det vanskelig, møte motgang, eller bli syk, var troen noe som ga hjelp til å stå i det som var. Det gjør den fortsatt – ikke som en sinnets paraply, men som en styrke til å tåle å bli våt.
Min Jesus går mellom ruinene og på slagmarkene, og han finnes der i rom hvor smerten ikke er til å bære. Jeg minnes en morgensamling i sykehuskirken tidlig i pandemi-tiden. Vi satt rundt lysgloben en morgen i usikkerhetens tid, med stor avstand til hverandre, og leita etter ord. Kollegaen fant disse: «En ny dag truer. Gud hjelpe oss. Amen.» Siden har den kommet til meg fra tid til annen, denne korte og fyndige bønnen. Den dukket opp igjen nå, ved årsskiftet. Et nytt år truer. Gud hjelpe oss. Amen.
Nyttårshåp
I dag er vi halvveis i årets første måned. Det er all grunn til å frykte fremtiden. Krig og klimakrise. Renter og inflasjon. Sykdom og ødeleggelser. Heldigvis er det en linje fra Kolbein Falkeids dikt «morgen» som også klinger i meg denne januarmåneden, som en sang: «Det er morgen, vesle håp.» Godt nyttår, vesle håp, sier jeg inni meg. Godt nyttår, vesle håp, hvisker jeg halvhøyt. Et nytt år truer. Gud hjelpe oss, men godt nyttår, vesle håp.
