Når bombene stilner

Mediene fylles med grusomme bilder fra Gaza. Hauger med likposer, mange av dem så altfor små. Vi ser familier bli utslettet, og sykehusene fylles av blødende og døende det ikke er medisiner til. Babyer i kuvøser som det snart ikke er strøm til. Over 10.000 døde. Det er ikke til å holde ut.

Journalister slipper så og si ikke inn i Gaza, men bildestrømmen som kommer ut fyller oss med sorg og raseri. For mange slike bilder kan gjøre et menneske mer kynisk. Vi kan bli kalde i hjertene og varme i hodet.

Det er en kjent sak at menneskehjernen er mer mottagelige for fakta som støtter meninger vi allerede har, enn fakta som svekker dem. Det er nok også slik med bilder av menneskelig lidelse. Vi påvirkes mer av lidelsene til dem vi sympatiserer med enn dem som tilhører grupper vi er kritiske til.

Filmen egner seg ikke for offentliggjøring. Den er rett og slett for grusom

En film fra helvete

Tirsdag var jeg invitert til en svært spesiell filmframvisning i Oslo. Israelske myndigheter har satt sammen en film med opptak fra terrorangrepet 7. oktober. Filmen er vist for en rekke journalister i Israel. Vårt Land har tidligere omtalt filmens innhold gjennom en reportasje fra den danske avisen Politiken.

Filmen egner seg ikke for offentliggjøring. Den er rett og slett for grusom. I tillegg teller selvsagt hensynet til de avdødes ettermæle og deres pårørende.

Vi fikk se 43 minutter med nådeløs dreping og bestialsk vold. Blodige lik, også av barn, i stabler. En mann som framstår å fortsatt være i live forsøkes halshogd med et sløvt hageredskap. En far drepes foran sine to sønner. De små guttene blør og gråter mens de roper på mamma, mens Hamaskrigeren rolig forsyner seg fra en åpnet colaflaske i familiens kjøleskap. Blodige gisler som stues sammen som dyr. Hamaskommandøren som ber soldatene leke med avkuttede hoder. Den fortvilte sjåføren som nytteløst holder opp armene mot kulene som gjennomhuller den unge kroppen hans.

Filmen avsluttes med en kort og nøktern tekst om at vi har sett totalt 138 drap og drapsofre. Det er under 10 prosent av hvor mange som døde 7. oktober.

PR-show for Hamas

VGs avtroppende politiske redaktør Hanne Skartveit skildret for noen uker siden filmens innhold. Hun ble kritisert for å ha deltatt i et israelsk pr-show. Det er å snu det på hodet. Mye av filmen er bygd på Hamas-krigernes egne opptak, og fra materiale Hamas selv har publisert i sosiale medier. Noe ble også sendt live på internett under angrepet. En livestream fra helvete. Den som planla å lage et pr-show av disse grusomme opptakene var ikke Israel, det var Hamas.

Å kalle disse bildene for et israelsk pr-show er like kynisk og hjerteløst som det ville vært å stemple de grusomme bildene fra Gaza som et pr-show.

Bildene av lidelsene på begge sider er viktig dokumentasjon. Etter 7. oktober ble det stilt mange spørsmål ved rapportene om Hamas sine grusomheter. De palestinske selvstyremyndighetenes representant i Norge, Marie Antoinette Sedin, sa til denne avis at hun mente påstanden om sivile drepte var propaganda.

Fortsatt finnes det enkelte som benekter terrorangrepet, men fakta er at 7. oktober er et av de verste terrorangrep verden har sett. Normalt ville en slik hendelse fylt nyhetsbildet i ukevis. Men sjokket over Hamas-angrepet ble raskt erstattet av et nytt sjokk. Israel slo brutalt tilbake. Så langt er det meldt om over 10.000 døde på Gaza. Enkelte bestrider tallene, men det er ingen tvil om at svært mange har mistet livet.

Begge sider bruker bildene av lidelsene i kampen om det moralske overtaket. Selv synes jeg det er vanskelig å finne noen form for moralsk overtak i denne endeløse konflikten.

Vi kan ikke slutte å snakke om 7. oktober fordi lidelsene på Gaza også er ufattelige. Lidelse er ikke er en vare på en vekt. At 1.500 ble drept 7. oktober nulles ikke ut av at 10.000 er drept på Gaza. Ingen av dem fortjente å dø for sine lederes synder.

Mener vi at en terrororganisasjon bør få styre over to millioner mennesker på Gaza?

—  

Vi i Vårt Land har mer enn en gang blitt spurt om «hvor vi står» i konflikten, «siden dere er kristne». Jeg synes det er et litt rart spørsmål på så mange vis. Jeg mener det er mer interessant hvor godt en avis skildrer en konflikt, enn hvor den «står». Men hvis jeg skal velge et ståsted vil jeg gjerne gjøre disse ordene fra den palestinske biskop emeritus Munib A. Younan til mine: «Hør på meg når jeg ber deg om ikke å være pro-Palestina eller pro-Israel. Jeg ber deg i stedet om å være for sannhet, for liv, for rettferd, for frihet, for fred og for forsoning».

Å holde Israel ansvarlig for Hamas sin ekstremisme er å frata palestinske ledere ethvert ansvar for sine egne handlinger

Hamas må også stå til ansvar

Det var lite debatt om Hamas i Norge før 7. oktober. De ble sett på som en litt vel militant og autoritær selvstyremyndighet. Etter massakren av 1.500 israelere måtte de fleste til slutt innrømme at Hamas er en terrororganisasjon.

Hvis vi mener Hamas er en terrororganisasjon må vi også ta følgene av det. Vi kan ikke nøye oss med at vi har brukt t-ordet, og ferdig med det. Da var det sagt, liksom. Hvilke konsekvenser mener vi det bør få? Mener vi at en terrororganisasjon bør få styre over to millioner mennesker på Gaza?

Hamas nekter å ta ansvar for sikkerheten til egen befolkning. De bygger ikke bomberom, gjemmer seg bak egne sivile, og sier FN har ansvaret for befolkningens sikkerhet. De bruker egen sivilbefolkning som bønder som kan ofres i et makabert sjakkspill.

Hamas har sagt helt åpent de siste ukene at de vil begå 7. oktober igjen og igjen til de når sitt mål om å fjerne Israel. Det er naivt å ikke ta dem på alvor. Hamas er en dødsmaskin som vil fortsette å drepe. De sier det rett ut selv, og de har bevist ettertrykkelig at de har både evnen og viljen.

Israelske myndigheter holdes hver dag ansvarlig for sin krigføring på Gaza. Og de må holdes ansvarlig. Kravene om å holde Hamas ansvarlig for sin terror og gisseltaking ser vi mindre til. Viljen til dette virker svak på norsk venstreside og blant mange palestinske støttespillere i Norge. Hamas sine grusomheter unnskyldes gjerne med Israels politikk. «Se hva du fikk meg til å gjøre», som det heter. Å holde Israel ansvarlig for Hamas sin ekstremisme er å frata palestinske ledere ethvert ansvar for sine egne handlinger. Hvorfor er det så få som protesterer mot lidelsene Hamas påfører eget folk? Hvor er bannerne som krever stans i Hamas sin terror?

Hvem skal stanse Hamas?

Dette er ikke et forsvar for Israels krigføring på Gaza. Lidelsene er for lengst forbi ethvert akseptabelt nivå av «collateral damage». Blodbadet er i ferd å med å destabilisere en hel region, om ikke hele verden. Grensene må åpnes for vann, mat, medisiner og drivstoff. Helsepersonell må få slippe inn.

Vi kommer likevel ikke forbi dilemmaet. Tror vi at Hamas vil bygge sykehus og bomberom når bombingen stanser, eller vil de bygge nye raketter og gisseltunneler?

Israels bombing må stanses. Men hvis det israelske angrepet stanses nå må noen andre stanse Hamas. Hvem skal gjøre det? Og hvordan? Det spørsmålet må besvares.