Israel viser grufulle videopptak som ligner scener fra en skrekkfilm

Bilder av barnebøker omgitt av kulehull i barnehagen, sammen med en tung, råtten lukt og store, stivnede blodflekker, er de synlige sporene etter en av de mest bestialske massakrene på 2000-tallet. Resten av barnehagen ser ut på samme måte. Leketøy, kjoler, barnebøker og matrester på bordet er de eneste tegnene på at det en gang var liv der det nå mest ligner scener fra en skrekkfilm.

Det var her og i resten av Kibbutz Be’eri at Hamas-terrorister gikk berserk lørdag 7. oktober og endte opp med å drepe omtrent 100 mennesker, eller en tidel av landsbyens innbyggere.

En av dem som overlevde er 70 år gamle Rami Gold. I tolv timer prøvde Gold og ti andre bevæpnede innbyggere å kjempe mot de rundt 100 Hamas-medlemmene som systematisk terroriserte kibbutzen, inntil han til slutt selv ble evakuert.

Det var imidlertid langt fra alle som var like heldige.

– De kom i konvoier, akkurat som Islamsk Stat, med maskingeværer, håndgranater og skulderbårne panservernvåpen. De fleste innbyggerne var i bombersikrede rom da de kom, på grunn av de mange rakettangrepene fra Gaza. Hamas gikk fra dør til dør og forsøkte å overtale folk til å komme ut. Hvis folk ikke kom ut, brant de ned husene for å tvinge dem ut. Deretter bestemte de hvem som skulle dø. De skjøt og drepte et barn som ble holdt i sin mors armer, sier Gold.

Han fortsetter med å si at Hamas-terroristene også hadde hamre, kniver, økser og macheter med seg, noe 55 år gamle Yossi Landau kan bekrefte.

Landau var blant de første redningsarbeiderne på stedet da militæret til slutt gjenvant kontrollen over kibbutzen.

– De angrep barn på en brutal måte med kniver foran foreldrene, sier Yossi Landau med tårer i øynene og en klump i halsen.

Ble brent levende

Det var søndag da jeg besøkte kibbutzen med representanter fra den israelske regjeringen. Under turen er sporene etter massakren etterlatt akkurat som Rami beskriver det. Hus etter hus er enten fullstendig nedbrent eller ødelagt. Frokosten står fremdeles på noen av bordene i hjemmene fra minuttene før Hamas kom.

I andre hjem kan man se at klesvasken var i ferd med å bli lagt sammen, scener fra en helt vanlig hverdag. Det er skuddhull og granatsplinter overalt. Flere hus har store hull i veggene fra rakett-drevne granater.

I et av hjemmene som er delvis nedbrent, henger en skoletaske fra knaggene mirakuløst uskadet, mens kjøkkenet på den andre siden av veggen er smeltet. På husets andre etasje er hele taket sprengt av. Det er bare murstein og aske igjen på det som en gang var et stengulv.

Det er i disse hjemmene at innbyggerne enten ble brent levende eller tvunget ut for deretter å bli torturert og henrettet på de mest bestialske måter.

– Vi fant en mor og far på knærne, sittende på gulvet med hendene bundet på ryggen. På den andre siden av rommet satt en syv år gammel gutt og en seks år gammel jente, også bundet på samme måte. Foreldrene deres ble torturert. Et øye var blitt skåret ut, fingre var kuttet av, og da det hele var over, fikk de alle en kule, forteller redningsarbeider Yossi Landau senere på en pressekonferanse.

Dagen etter sitter jeg blant over 100 internasjonale journalister i det som ligner en kinosal nord for Tel Aviv. De fleste land er representert: USA, Tyskland, Frankrike, Italia, India og så videre. De israelske myndighetene har bestemt seg for å vise en del av materialet de har samlet inn, blant annet fra Hamas’ GoPro-kameraer, overvåkningskameraer, samt bilder og videoer tatt av redningsarbeidere og bilder fra ofrenes telefoner.

Journalister hulker høylydt

Faren blir drept på stedet, og de to sønnene løper derfra tilbake hjem. Begge gråter høyt, og den ene kan ikke se ut av øynene sine.

– Jeg tror vi kommer til å dø, skriker den ene gutten.

Ved siden av dem står en Hamas-terrorist og drikker vann han har tatt fra familiens kjøleskap, mens de to barna panisk roper på faren sin.

Ved siden av meg sitter en mann fra et amerikansk medie og hulker høylydt mens vi ser filmen.

Et bilde av en massakrert baby vises på skjermen, og det går et gys gjennom journalistene. De neste bildene viser, basert på størrelsen, et barn som er brent til døde.

På opptak fra Kibbutz Be’eri, som jeg besøkte dagen før, ser vi hvordan Hamas venter på en bil som er på vei inn i kibbutzen, slik at porten kan åpne seg, og de kan trenge inn. De skyter den unge mannen som kjører bilen, så han ender opp hengende ut av vinduet. Deretter går de systematisk fra hus til hus og enten setter fyr på det eller bryter seg inn og skyter alt som beveger seg. I et av husene, som allerede er fullstendig ødelagt, ligger en liten jente gjemt under et bord. En terrorist bøyer seg ned og skyter henne med geværet sitt.

Senere i filmen hører vi et lydopptak av en telefonsamtale mellom en ung Hamas-terrorist og foreldrene sine.

– Jeg har drept ti jøder med mine egne hender, roper han nesten.

– Jeg bruker den døde jødiske kvinnens telefon nå. Sjekk hva jeg har sendt deg på WhatsApp, sier han.

– Må Gud beskytte deg, svarer moren.

En PR-krig pågår

Siden krigen begynte har Israel ført en PR-krig med Hamas for å få verdens støtte og for å rettferdiggjøre de massive angrepene mot Hamas i Gaza. Til tross for omfattende bevis, øyenvitneskildringer, rettsmedisinske undersøkelser og 1.400 likposer, pågår det fortsatt en betydelig kampanje i sosiale medier mot Israel i et forsøk på å så tvil om omfanget av det som har skjedd.

Dette er grunnen til at jeg og over 100 andre journalister har deltatt på den 45 minutter lange filmvisningen. Dette gjøres for én gang for alle å kunne rapportere nøyaktig hva som har skjedd, i tillegg til de utallige hendelsene vi allerede har sett og dekket.

Daniel Hagari, talsperson for den israelske hæren, mener det er medias plikt å formidle de overveldende bevisene Israel har lagt frem.

– Vi vil ikke vise dette til israelske medier av respekt for de pårørende til de mange ofrene, sier han.

Israel kjemper for å minne verden på hva som utløste den nåværende krigen. Mens Hamas-angrepene ble rapportert av øyenvitner til internasjonale medier, begynte Israel å bombe Hamas i Gaza. Etter omtrent fem dager ble mediedekningen gradvis mer fokusert på den humanitære katastrofen i Gaza. Men for den israelske regjeringen er denne krigen en kamp mot ren ondskap og for å sikre at ingen andre skal lide samme skjebne som ofrene i Kibbutz Be’eri og andre områder som ble angrepet av Hamas.

---

Slik arbeidet de med denne saken

Politikens journalist og 100 andre fra medier verden over ble mandag 23. oktober vist en samling av videoer og bilder fra Hamas’ massakre den 7. oktober. Premisset var at telefonene skulle legges utenfor salen, men journalistene fikk utdelt en notisblokk for å notere det de så.

Filmen er en samling av videoer fra Hamas-terroristers GoPro-kameraer, videoer og bilder tatt av israelere og redningsarbeidere, samt fra overvåkningskameraer fra byer, kibbutzer og private hjem.

Vårt Land har ikke sett videoen, men har snakket med en av de andre journalistene som var til stede på visningen. Den personen sier hen har sett det samme som Politikens journalist beskriver i denne artikkelen.

---

Denne teksten ble først publisert i den danske avisen Politiken 24. oktober, og er oversatt av Eivind Nicolai Lauritsen med bistand fra ChatGPT.