En fin ting ved å være prest, er historiene jeg får lytte til. Det er blitt mange gjennom årene. På sykehuset skapes fortellinger ved senger og i samtalerom. Fra stolen min får jeg lytte og bidra til å hjelpe dem frem. Ved å fortelle får pasienter og pårørende anledning til å bli subjekter i det som hender med dem, og bryte ut av objektiviseringen som kan skje i forbindelse med behandling. Når vi forteller forsøker vi bevisst eller ubevisst å skape sammenheng der det har oppstått brudd, og rydde i kaoset som følger av det som har hendt. Det fantes allerede en fortelling. Den hadde en fortid, en nåtid og en tenkt fremtid. Nå må den skrives om.
Offentlige fortellinger om sykdom
I 1994 kom første utgave av Arthur W Franks bok «The Wounded Storyteller», Den sårede historieforteller. Som tittelen sier, sprang boka ut av forfatterens personlige erfaringer av sykdom: Et behov for å fortelle sin historie og lytte til andres. Boka er stadig lesverdig, men særlig forordet han skrev tjue år senere til en ny utgave av boken, fanget min oppmerksomhet. Der blir det tydelig hvor mye verden har forandret seg siden første utgave. Nå tar vi med en helt annen selvfølgelighet eierskap til fortellingene våre. Til og med pasientjournalen, helsevesenets historie om oss, er i prinsippet vår egen. Mange flytter også fortellingen sin ut i offentligheten.
En side ved den utbredte historiefortellingen i offentligheten er at det går inflasjon i det. Selv om historiene er viktige for den enkelte, har de begrenset verdi for et bredt publikum.
Det florerer av fortellinger om alvorlig sykdom og død både i redaktørstyrte medier, på sosiale plattformer, i litteratur og film. Mennesker har behov for å fortelle, og de gjør det. Syke og rammede vil være subjekter i eget liv. Selv om ikke alle har tilgang til en mikrofon av størrelsen Ingebrigt Steen Jensen har når han forteller om livet med Alzheimers, eller Shabana Rehman når hun dør av kreft, trenger vi ikke lete lenge etter andre. Utallige små mikrofoner og kameraer gir oss del i menneskers historiefortelling om å leve, overleve eller dø med alvorlig sykdom.
God terapi
Og la det være sagt: Det er mye god terapi i å få anledning til å fortelle. Hadde jeg ikke trodd det, hadde jeg sparket bena under min egen virksomhet i samtalerommet. Delte sykdomshistorier kan skape opplevelse av fellesskap med andre som har lignende erfaringer. Det var også noe av Franks motivasjon for å skrive boken i første omgang. Når deling skjer i grupper eller i offentlighet, blir det som i sitt vesen skiller oss fra hverandre noe som i stedet forener kropper og mennesker i en felles sårbarhet. Det skapes interessegrupper, man får sin helt egne heiagjeng, og noen lykkes også i å sette dagsorden og få oppmerksomhet rundt diagnoser. #sjekkdeg -kampanjen er et eksempel på det, der blogggere og instagrammere setter søkelys på livmorhalskreft. Så hvorfor kjenner jeg likevel en uro over all den offentlige eksponeringen? Kanskje handler det først og fremst om alderen min. Jeg er jo langt fra født med en digital dings i hånden. Jeg innser også at fenomenet vil eksistere så lenge det generer klikk og reklameinntekter.
Inflasjon og iscenesettelse
En side ved den utbredte historiefortellingen i offentligheten er at det går inflasjon i det. Selv om historiene er viktige for den enkelte, har de begrenset verdi for et bredt publikum. Sagt litt brutalt: Du blir ikke et litterært geni av å få kreft. Noen av de fineste diktene vi har, er skrevet av poeter i krise. Men det motsatte er det sjelden å se – at man plutselig blir en stor poet fordi man opplever en krise. Menneskers opplevelse av å være originale er høyst overdrevet, noe Frank også påpeker i innledningen av 2013-utgaven av boka.
Selvsagt er erfaringer av sykdom og ulykke svært personlige, og opplevelsen av den unike erfaringen fortjener å bli lyttet til og respektert. Samtidig er erfaringene våre tett knyttet til kulturen vi lever i, og styrende for hvordan fortellingen formes, hvilke ord som brukes og hvilken mening som skapes. Dermed vil også fortellingene være ganske like, til tross for at den enkeltes historie er dypt personlig.
Jeg skal ikke dømme dem som trenger en større skare av vitner enn samtalerommet byr på, men jeg holder fast på at mange historier egner seg best der, omgitt av fagkunnskap og grenser.
En annen side ved eksponeringen av sykdom og død i offentligheten, er iscenesettelsen: Jeg blir sett, altså finnes jeg fortsatt! I noen grad driver vi alle med en form for iscenesettelse av oss selv, men en fare ved selvpresentasjonen i sosiale medier er at vi mister oss selv. Er det følgerne våre eller våre nærmeste som er viktigst når tida er begrenset? Det burde være et unødvendig spørsmål. Og de fleste blir mer nærsynte inn mot slutten av livet. En naturlig prosess som beskytter mot den brutale virkeligheten det er å skulle dø fra dem vi elsker. Når tiden er begrenset, er det synd dersom iscenesettelsen av døden kommer i veien for the real thing: Da er tiden der for å la maskene falle, og prioritere å se, og bli sett, av dem som står oss nærmest.
Omsorg og faglighet
Ved sengene fortsetter historiene å komme i en stri strøm. Spontane fortellinger om livet og døden, om å eie og miste, om det som er ødelagt og det som kanskje kan repareres. Jeg er heldig som får være der uten annen agenda enn å lytte og bevitne forsøkene på å få livet og døden til å henge sammen.
Jeg skal ikke dømme dem som trenger en større skare av vitner enn samtalerommet byr på, men jeg holder fast på at mange historier egner seg best der, omgitt av fagkunnskap og grenser.
