Vårt syn på å få barn er i endring

Fødselstallene stuper i Norge. For mange kom dette som en overraskelse etter flere tiår år med relativt høye fødselstall i Norge, ofte forklart med gode velferdsordninger.

Men nå klør forskere og politikere seg i huet. Det ser ut til at velferdsordningene har mistet sin effekt de siste ti årene. De samlede fruktbarhetstallene for 2022 ble målt til 1,41 barn per kvinne. Det er kraftig nedgang fra 1,55 året før, og det laveste som noen gang er målt i Norge.

Dagens unge foreldregenerasjon greier altså ikke å reprodusere seg selv. På et samfunnsnivå vil dette skape store utfordringer. Om få år blir arbeidsstyrken for liten til å forsørge de eldre, gi pleie til gamle og lære opp generasjonen etter. Vi vil ha for få hender i jobb.

Derfor er politikerne opptatt av de fallende fødselstallene. I 2019 ba daværende statsminister Erna Solberg de yngre om å lage flere barn. Også Frp-leder Sylvi Listhaug har kastet seg inn i debatten. Hun anbefaler flere å få seg en attpåklatt. Selv om dette er et viktig tema på samfunnsnivå, ble utspillene ikke særlig godt mottatt. Mange kvinner i fertil alder opplever et barnepress. Det er lett å forstå.

[ Snart flere eldre enn barn og unge i Norge ]

Strevet, nattevåken og gleden

Jeg diskuterte med meg selv og andre om jeg burde holde meg unna å skrive om dette. Som Erna og Siv tilhører jeg generasjonen før. Ikke minst fikk jeg selv fire barn fra 1998 til 2004.

Men jeg har erfaring med å ha mange unger gjennom år med full jobb. Jeg hadde små barn, og var samtidig vikar med usikker jobb i norsk presse. Jeg har ofte erfart hvordan det er å komme til midt i måneden med tom lønnskonto, dyrt lån og fire unger å mette. Jeg har både kjent på økonomisk usikkerhet og på mangel på søvn.

Selvsagt har mye endret seg. Men også jeg veide valg og konsekvenser opp mot hverandre. Kanskje opplevde jeg ikke det samme presset om det perfekte morslivet som mødre gjør i dag. Men det fantes også for tjue år siden, og jeg opplevde en jevn kritikk fra generasjonen før meg, av mitt valg med full jobb og mange barn. Også min generasjon levde i et krysspress av forventninger.

Kanskje er dagens press enda sterkere.

Nedgang i alle grupper

For tallenes tale er tydelige. Selv om det er variasjoner stuper de i alle utdanningsgrupper, i alle aldersgrupper, de stuper både i byen og på bygda. Fødselstallene stuper også for kvinner med innvandringsbakgrunn, og de stuper for kvinner i deltidsstillinger på samme måte som de stuper for kvinner med heltidsjobb.

Flere enn før får ikke barn. Men det som har størst effekt på barnetallene er at de som faktisk får barn, nøyer seg med ett eller to.

Egne og partnerens ønsker

Rapportene om dette temaet er mange. En forklaring som står sterkt er at kvinner utsetter første fødsel sammenlignet med før. Derfor blir det ikke tid til flere barn. I den ferske rapporten «Fallende fruktbarhet» fra Folkehelseinstituttet, blir det pekt på at gjennomsnittsalderen er 30,2 år for førstegangsfødende. For ti år siden var denne alderen 28,5 år.

En annen forklaring er at menn ikke ønsker flere enn to barn. Men en anselig andel kvinner ønsker seg derimot barn nummer tre. Disse oppgir ofte at partneren ikke vil. I rapporten Ønsker om barn – en spørreundersøkelse, fra Institutt for samfunnsforskning, blir det beskrevet slik: «De viktigste grunnene til at menn og kvinner ikke får flere barn, handler altså først og fremst om egne og partnerens ønsker.» Deretter kommer årsaker som økonomi, fysiske kostnader og boligstørrelse.

Det er også verdt å nevne at forskerne i liten grad finner klimafrykt som en årsak til at folk får færre barn.

Kravet om og friheten til å gjøre individuelle valg om barnefødsler har økt i årene etter at jeg fikk barn. Å få barn, eller antallet barn, blir i større grad veid opp mot en interessant jobb, en aktiv fritid, god økonomi, reise og andre goder i det moderne samfunnet.

Tiltakene er økonomiske

Men selv om økonomi ikke er den viktigste grunnen til fallende fødselstall, er det ofte her forslagene til tiltak kommer. Kanskje er det fordi dette er noe politikken kan gjøre noe med. Det er mulig å senke kostnadene ved å ha barn gjennom billigere SFO og barnehager, lengre foreldrepermisjon og kortere normalarbeidsdag med full lønnskompensasjon. For familier som lever rundt fattigdomsgrensa er dette åpenbart viktig, og disse er det blitt flere av i Norge de siste årene.

Men vil slike tiltak treffe det store flertallet av unge familier? Forskning.no oppsummerer det slik: «Folk ønsker seg rett og slett ikke flere barn.»

Nye holdninger til familie og barn

Flere rapporter peker på endrede holdninger til det å få barn. I rapporten Fallende fruktbarhet i Norge konkluderer forskerne slik: «Det er ganske sannsynlig at fruktbarhetsfallet er drevet fram av annet enn økonomiske forhold. Ikke minst kan det ha skjedd endringer i oppfatningene om hvor viktig barn og familie er i forhold til annet man kan bruke tid og penger på.» Guro Korsnes Kristensen, professor i kulturstudier ved NTNU er inne på det sammen: «Det kan handle om vår kulturelle forståelse av hva som er det gode liv og hvordan man ønsker å bruke tida si.»

Historisk har holdninger til å få barn vært i endring lenge. Da jeg vurderte å få barn på midten av 90-tallet spurte jeg min egen mor om hvorfor hun valgte å få barn? Hun så uforstående på meg.

Min generasjon var blant de første som i stor grad valgte om vi ville ha barn når vi levde i faste forhold. Forskere vil nok si at jeg sto i skvis mellom flere tradisjoner. Jeg er kristen. Per definisjon er jeg dermed «tradisjonell», noe som økte sjansen for flere barn. Men jeg har også en lang humaniora-utdannelse, det betyr færre barn. Selv opplevde jeg at jeg valgte.

Kravet om og friheten til å gjøre individuelle valg om barnefødsler har økt i årene etter at jeg fikk barn. Å få barn, eller antallet barn, blir i større grad veid opp mot en interessant jobb, en aktiv fritid, god økonomi, reise og andre goder i det moderne samfunnet. Det interessante er at de «individuelle» og «frie» valgene likevel er så like. Altså at frie og uavhengige valg nesten alltid havner på to barn.

Forskere peker også på at verdien av familie og barn har endret seg i takt med sekulariseringen. Ønske om selvrealisering er blitt viktigere enn de tradisjonelle familieverdiene. Fortsatt er det slik at områder der kristen tro står sterkt blir det større barneflokker. Men også her skjer det endringer.

Det gode liv

Ikke alle kan få barn eller flere barn. Ikke alle vil ha barn. Slik har det alltid vært. Men dersom vi som samfunn ønsker flere barn må vi kanskje begynne å diskutere hva som er det gode liv.

Til tross for mange våkenetter, perioder med usikker økonomi og forsakelse av ulike interessante fritidssysler kan jeg med hånda på hjertet si at jeg ikke ville valgt annerledes. Grunnen er gleden over den tiden jeg har fått med barna mine. Gleden ved å se dem vokse opp til fine voksne, som jeg gleder meg over å være samme med. For meg er det dyptfølt lykke.

Kanskje er det nettopp denne gleden vi ikke formidlet godt nok.