Et evangelium uten ord?

«Forkynn evangeliet, om nødvendig med ord» skal Frans av Assisi ha sagt. Det er vakkert. Men er det egentlig et godt råd?

Utsagnet har som sitt utgangspunkt at handlinger kan formidle noe. Når et menneske gjør noe godt, formidler det godhet, og når et menneske gjør noe vondt, formidler det ondskap. Måten vi lever på er budskap i seg selv. Når våre handlinger og ord kommer i konflikt med hverandre, mister ordene sin troverdighet. Dersom man selv er uforsonlig, men preker om tilgivelse, når ikke ordene fram.

I et leserbrev i Vårt land stod en gang dette gullkornet på trykk: «Jeg hører ikke hva du sier, for livet ditt roper så høyt!» Et slikt utsagn kan brukes utilbørlig for å undergrave andres argumenter, men det er like fullt en ganske presis beskrivelse av hva som skjer når liv og lære kommer i konflikt.

La oss se for oss en verden der vi kun prekte med våre gjerninger, ikke med våre ord

En radikalt diakonal kirke?

Lest mot denne bakgrunnen er Frans’ oppfordring en oppfordring om å leve budskapet, walk the talk, som de sier på engelsk. Alle kan mislykkes i forsøket på å nå egne idealer, og derfor skal vi også være rause med hverandre. Fordi vi er syndere, skal vi også tilgi. Men det er ikke troverdig om den som skal preke til andre ikke selv forsøker å leve etter egne bud. Det kaller vi dobbeltmoral.

Men la oss se for oss en verden der vi kun prekte med våre gjerninger, ikke med våre ord. En kirke uten preken, uten tekstlesing, med en taus forkynnelse. Det ville blitt en radikalt diakonal kirke. Både prestene og levittene ville måtte stanse i veikanten. Glemme sin messe, men huske sin neste. De som ville kommet i berøring med kirka ville ha erfart en uforbeholden omsorg og også blitt inkludert til selv å yte den. Det høres fint ut.

Men hvordan skulle de ha fortolket det som skjedde? Ville de tenkt at det hadde noe med Jesus å gjøre, eller ville det fungert som et grenseløst NAV-kontor? Vi kan fortsette å spørre, med Paulus sine ord fra Romerbrevet: «Hvordan kan de tro på en de ikke har hørt om? Og hvordan kan de høre uten at noen forkynner?»

Godhet er godt, men det er ikke sammenfallende med kristendom

Hendenes religion

For hvem skal tolke det ordløse evangelium som nettopp evangelium? Fra hvor skulle folk få vite hvorfor de kristne var så snille? At det i det hele tatt var noe som het «kristne»?

For noen er kristendommen kun godhet. Det er hele dens eksistensberettigelse. Å leve godt, å gjøre godt. Alt annet er irrelevant. Kristendommen er hjertets og hendenes religion.

Jeg liker en sånn kristendom, den berører meg dypt. Men likevel kjenner jeg meg ikke fullt hjemme i den, noe mangler. Jesus Kristus kom til verden som et ord. Han er Ordet. Gud skaper ved sine virksomme ord. Uten Ordet finnes ikke kristendom, da finnes bare godhet. Godhet er godt, men det er ikke sammenfallende med kristendom. Godhet finnes utenfor kristendommen, og det finnes mye kristendom som ikke kan kalles godhet, ja som ikke en gang har godhet som ideal.

Og vi har flere kroppsdeler enn hender og hjerte, vi har også et hode. Hodet er stedet der den fysiske virkeligheten blir fortolket og det blir mulig å trekke streker mellom tilværelsens punkter. Uten tanken kan vi ikke leve. Derfor er kristendommen også hodets religion.

Lei av ord

Mange er lei av ord og tier stille. I den populære Jakobsmessa i Oslo finnes ingen preken. Selv blir jeg ofte intenst lei av mine egne ord og får en sterk trang til å holde munn (det pleier å gå fort over). Og ja, jeg kan også få nok av andres ord. Det ligger en konstant fristelse til å forstumme i kristen formidling. Det er så vanskelig å finne ordene. Det er så lett for at det blir feil, at det blir platt. Det er så mange ting vi ikke kan si på riktig måte.

I tillegg til dette, har endringer i embetsteologien i Den norske kirke de siste åra mer og mer nedtonet forkynnelsen som bærende for kirka. Den mistilliten til ordet og ordene som prester og andre utviser når de ikke vedgår at ordets tjeneste er avgjørende, er ikke bare naiv, den er også skjebnesvanger. Vi trenger mer enn noen sinne mot til å snakke og evne til å gjøre det godt.

For mennesker er ord-vesener. Vi trenger ordene for å fortolke hva vi erfarer. Vi trenger at noe teologisk sies til oss. Vi trenger å undres, tenke og reflektere i ordene. Ordene utgjør et rom å leve i. Og ordene er i seg selv skapere av virkelighet. Når vi døper og vier, gjør vi det med ordene våre. Når vi tilgir, velsigner og dømmer, gjør vi det med ord. Ordene er blant menneskets viktigste verktøy. Det finnes også typer av godhet som vanskelig kan eksistere uten ord.

Det er ikke språket som er i krise, det er livet

Etikk og evangelium

Hver gang noen sier at ordet er i krise, får jeg lyst til å protestere. Det er ikke språket som er i krise, det er livet. Slik har det alltid vært. Livet er det som er vanskelig, det er ikke språket sin skyld at vi ikke klarer å se sammenhenger, snarere tvert imot. Ordene halser etter og forsøker å beskrive, fortolke, gjøre verden fattbar. Ordene har fått en veldig vanskelig oppgave. Men de gjør så godt de kan. Uten ordene hadde alt vært veldig mye verre.

Og uten ordene hadde ikke kirka vært kirke. Det som konstituerer kirka er forvaltningen av ord og sakrament, heter det i Den augsburgske bekjennelse. Det som konstituerer kirka er dermed ikke etikken, ikke den ordløse forkynnelsen. Etikken er avgjørende og springer ut av ordet og det skapte livet i seg selv. Men den er ikke sammenfallende med evangeliet.

Samtidig har også forkynnelsen en grense. Vel gjør ordene så godt de kan, men alle som har forsøkt å bruke dem vet at de ikke alltid strekker til. Gud er også en skjult og ikke-erkjennbar gud. Noen ganger er det viktigste vi kan gjøre å tie stille.

En kristendom uten godhet er utenkelig. Men kristendom uten ord finnes ikke. Forkynnelsen må skje med alt det vi har, med hjerte og hender – og hode. Og i det ligger det også nåde. Kristendom uten etikk blir livsfjern og selvgod. Men kristendom som ren etikk blir gjerningskristendom.