Kommentar

Togpolitikk i bakvendtland

Også i sommer sto min familie i følgende dilemma: Skal vi fly eller ta det mer klimavennlige toget til Bodø i sommerferie. Mens menneskeskapt ekstremvær herjer verden, mangler politikerne vilje til å gjøre tog like billig som fly.

Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

Da jeg og familien min skulle reise på ferie til Nord-Norge i sommer ønsket vi å ta toget. Fire av oss skulle reise kollektivt. Vi hadde mest lyst å reise med tog. Vi synes det er hyggelig å ta toget fra Oslo, via Trondheim, til Bodø. Det er fantastisk å våkne opp med utsikt til Saltfjellet. Men vi ønsket definitivt også å velge tog fordi det er mer klimavennlig.

Jeg må med skam melde at vi valgte fly. Hvorfor?

Kort fortalt sparte vi rundt 10.000 kroner. Mens fly tur-retur Bodø kostet rundt tusen kroner hver vei, kostet tog (inkludert sovekupé rundt 2.300). Jeg er ikke stolt over at vi valgte fly. Men 10.000 kroner på et feriebudsjett er mye av pengene.

Togturen kostet seks ganger så mye

Det skal ikke mange tastetrykk til før du finner nyhetssaker som bekrefter at andre også tenker slik. Nettavisen skrev i fjor denne saken: «Togturen kostet seks ganger så mye som flyturen: – Prisen er ublu.» Artikkelen slo da fast at en togtur fra Oslo til Bergen var seks ganger så dyr som en flytur. Togpassasjeren Tor Myking mener Vy har «mistet bakkekontakten».

En sak i Dagsavisen fra 2019 viste at det har vært langt høyere prisvekst på tog enn fly. Dagsavisen viste til en oversikt fra Statistisk sentralbyrå som viste at billettprisene på tog, trikk og T-bane hadde økt med 43,9 prosent fra 2003 til og med 2018. Togprisene hadde bare økt med 9,3 prosent i samme periode.

INDEKS: Kollektivtransport indeks 2008-2018 Fra SSB

Riktignok slås det fast i en fersk nyhetssak at togprisene har vokst mindre fra 2022–23. I denne siste perioden har veksten på togpriser ligget under den generelle prisveksten. Det skrev Tog24 i en artikkel 18. april i år. Likevel rokker det ikke ved det faktum at togprisene over mange år har økt sterkt sammenlignet med flyprisene.

Gammel konvensjon og distriktspolitikk

Denne prisforskjellen er ikke tilfeldig.

En av de underliggende strukturene som gjør det billigere å fly, er den såkalte Chicagokonvensjonen fra 1944. Den ble inngått mens Churchill, Stalin, og Hitler var i live. Avtalen gjør det vanskelig å innføre avgifter på internasjonal luftfart. Den gir luftfarten helt andre rammevilkår enn andre transportmidler.

En fersk Greenpeace-rapport fra i sommer viser at tog er dobbelt så dyrt som fly i Europa. Ifølge Greenpeace er noen av de mest trafikkerte flyrutene i Europa i Norge. Disse strekninger går der det også finnes tog. Men her er det også billigere å fly.

Dette handler i stor grad om politisk styring. Politikerne har penger til å prioritere det de synes er viktig. Et eksempel er fra 2020. Da skrev E24 at daværende samferdselsminister Knut Arild Hareide varslet at de ukentlige avgangene skal opprettholde et minimumstilbud for flytrafikken i Norge. Merkostnadene for flyselskapene kan bli på én milliard kroner. Regningen tar staten. Selvsagt er det prisverdig at staten bidrar til god transport i Distrikts-Norge. Poenget med å nevne dette i en artikkel om togpriser, er at dette viser at politikerne kan når de vil.

Privatisering og dyrere priser

Et annet og viktig spørsmål som har stått sentralt i debatten om prisen på tog, er privatisering. Mye kan sies om privatisering av tog. Men få vil påstå at det har gitt billigere priser. Tvert imot. Fragmenteringen av ansvar har ført til at dersom du skal ha flere togreiser på en tur går du glipp av gjennomgående rabatt. Miniprissystemene for de ulike systemene er ikke samkjørt. Hvis du skal reise fra Skien til Trondheim reiser du først med Vy til Oslo og med SJ fra Oslo til Trondheim. Du får ingen gjennomgående pris og det blir dyrt. I realiteten er dette gebyr for ikke bo i Oslo. Reiser du gjennom Oslo må du oftest bytte selskap.

I norsk togpolitikk står altså ikke distriktshensynet like sterkt som i flypolitikken.

Dessuten har Jernbanereformen ført til større fragmentering og oppsplitting. Den har ikke gitt noen besparelser. Aftenposten publiserte i vår saken: «Jernbanereformen skulle spare milliarder. Seks år senere betaler staten mer for å kjøre togpassasjerer enn før».

I flere land diskuteres nå jernbaneprivatiseringens baksider. Det er vanskelig å si om privatisering har gjort det dyrere å kjøre tog, men det er heller ingen grunn til å tro at det totalt sett har gjort det billigere å kjøre tog i Europa.

Dersom regjeringen mener alvor med sin klimapolitikk, må de snart innse at gode og konkurransedyktige priser og reisekomfort på tog er helt avgjørende

Politikere må ta ansvar

Uansett hvilken ideologi som legges grunn, og uansett om man mener jernbanen bør ha private aktører eller statlige eierskap, må politikerne som styrer dette vise langt mer handlekraft og politisk vilje enn i dag. Hvis klimavennlige tog skal være et alternativ for oss som reiser, må både pris og tilgjengelighet være konkurransedyktig med henholdsvis fly og bil.

Norsk jernbanepolitikk er styrt av Samferdselsdepartementet.

De har blant annet satt makspriser på togbilletter, men selskapene som selger billetter kan ta hvilken pris de vil på såkalte tilleggstjenester. Det betyr blant annet sovekupé, gode seter og andre ting som gjør at toget kan konkurrere med fly på lange strekninger. Dermed blir togprisene i praksis veldig mye dyrere.

Selv om selve togbillettene i Norge ikke er mye dyrere enn i andre land i Europa, finnes det svært dårlige familierabatter. Prisen på en barnebillett er alltid regnet ut fra en fullpris-voksenbillett. Norge er det eneste landet i Europa der prisen for en familie på fire, er dyrere enn fire ganger den billigste billetten.

Det er et mål at tog skal være billigere enn å kjøre bil. Reiser du kun en person er det slik. Men dersom du stapper flere personer inn i bilen på lang strekning, er det langt billigere med bil. Det er et insentiv til at en familie heller velger bort toget.

Til tross for høye priser er nattog og sovekupé populært. Men det er få av dem – og bestiller du sent, er de ofte opptatt. Da er det sjokkerende er at Samferdselsdepartementet ikke har gitt klare direktiver til Norske Tog om å skaffe flere sovevogner. Tvert imot skjer nå det motsatte. Når Norske Tog nå kjøper inn langdistansetog vil antall rene sovevognplasser blir halvert. Norske Tog regner inn behagelige stoler som en del av sovetilbudet. Dette gjør de mens politikerne sitter med hendene i fanget.

Togtilbudet for de som reiser langt innenlands blir dermed dårligere. Dette skjer samtidig som vi allerede vet at det eneste nattoget som går fra Norge til utlandet går fra Narvik til Stockholm. Vi er ikke lenger en nasjon som satser på toget – midt i klimakrisen.

Manglende politisk vilje

Dersom regjeringen mener alvor med sin klimapolitikk, må de snart innse at gode og konkurransedyktige priser og reisekomfort på tog er helt avgjørende. Dette handler rett og slett om politisk vilje. Norsk tog-politikk kan ikke kun handle om at de som driver ulike deler av togtransporten skal spare penger for staten. Det må handle om en politisk vilje og evne til å få flere reisende over fra bil og fly til tog.

Da må prisene kunne konkurrere.

Dette kan garantert gjøres på mange måter. Det er mulig å ta ned subsidieringen av flytrafikken, det er mulig å justerer opp subsidiering av togtrafikken – eller å gjøre begge deler. Det første steget må i alle fall være å gjøre rammevilkårene for fly, bil og tog like.






Berit Aalborg

Berit Aalborg

Berit Aalborg er politisk redaktør i Vårt Land, og har vært i avisa siden 2013. Hun har ansvar for alt meningsstoffet i avisa: Ledere, kommentarer, analyser, kronikker og verdidebatt. Hun er utdannet idéhistoriker og har tidligere jobbet i Nationen, Aftenposten og NRK.

Vårt Land anbefaler

1

1

1

1

Mer fra: Kommentar