Tirsdag var det klart for Kirkemøtet å vedta en felles uttalelse med tittelen «Ei heilag, allmenn kyrkje i ei uroleg tid – uttale frå Kyrkjemøtet». Hensikten med uttalelsen er å adressere viktige tema i vår samtid. Det blir formulert som noe Kirkemøtet i Trondheim samlet stiller seg bak.
Årets uttalelse peker blant annet på klimakrise, krig og fred, demokrati under press, polarisering og forsoning – og hva slags rolle kirka skal spille i møte med disse utfordringene.
Allerede mandag var uttalelsen oppe for første gang og skapte – relativt uventet – reaksjoner i plenumssalen. Flere konservative kirkepolitikere fra Bønnelista og Frimodig kirke gikk opp på talerstolen og sa de ikke kunne stille seg bak uttalelsen.
Særlig reagerte de på formuleringen om at Kirkemøtet samlet i Trondheim «støtter Bispemøtet og Kirkerådets forsoningsarbeid med personer med LHBTIQ+identitet, som kirka har påført stor skade og smerte».
Stavanger-delegat Jostein Ådna var blant dem som sa han hadde problemer med den «uforbeholdne vurderingen om å støtte Bispemøtets forsoningsarbeid». Han understreket, som flere av sine kirkepartikolleger, at han ser behovet for en forsoningsprosess, men at det er innslag i det som Bispemøtet har lagt opp til som han har problemer med å støtte.
Overraskende reaksjoner
Det var i mai i år at biskopene i Den norske kirke (DNK) meldte at de vil invitere til en gudstjeneste for å si unnskyld for «den skade og smerte kirken har påført mennesker med LHBT+ identitet». Avgjørelsen kom i etterkant av en lengre prosess der DNK har måttet gå opp historien og kirkas behandling av skeive mennesker, både i og utenfor kirka.
Når Kirkemøtet nå ønsket å komme med en felles uttalelse for å støtte opp om forsoningsarbeidet rettet mot mennesker med LHBT+-identitet, kom det overraskende på mange at ikke hele Kirkemøtet kunne vise sin støtte til det.
«Jeg burde ikke bli overraska over at enkelte får problemer når LHBT blir nevnt. Men det er tross alt snakk om kirkas forsoningsarbeid. Jeg hadde håpet på litt forståelse for at dette arbeidet er viktig, men også personlig for en del av oss», sa Møre-delegat fra Åpen folkekirke, Olav Myklebust.
Slik ble det altså ikke. Forslaget ble sendt tilbake til komiteen og måtte opp i ny plenumsdiskusjon på Kirkemøtets siste dag. En diskusjon det var knyttet stor spenning til etter forrige gjennomgang.
Strakk seg langt
Komiteen valgte å ta hensyn til flere av merknadene. I tillegg omformulerte de også den omdiskuterte setningen, slik at den ikke lenger ga uforbeholden støtte til Bispemøtet og Kirkerådets arbeid, men i stedet nøkternt konstaterte at Kirkemøtet «vil arbeide for å gjenopprette ødelagte relasjoner med mennesker med LHBT+ identitet som kirka har påført stor skade og smerte».
Både nevnte Ådna og Stavanger-delegat Therese Egebakken omfavnet det nye forslaget og takket for endringene som var blitt gjort. Enkelte tok til tårer fra talerstolen fordi de opplevde uventet støtte fra meningsmotstandere i samme bispedømme.
Det store (liberale) flertallet hadde strukket seg langt for å sørge for at Kirkemøtet kunne stå samlet om en betent, men like fullt viktig tematikk. Etter en vanskelig sak om adgang til å vektlegge samlivsform ved ansettelser søndag, var det oppløftende å se at meningsmotstanderne kunne finne sammen – også om LHBT+-tematikk.
Derfor var det også så nedslående å bli vitne til at ikke alle klarte å omfavne uttalelsen likevel.
Dette handler ikke om ulike teologiske syn, men om menneskers faktiske erfaringer.
— Elise Kruse
«Ingen skade»
Christer Sollie Nordkil, representant fra Nord-Hålogaland, ville nemlig ikke gå med på premisset om at Den norske kirke har påført mennesker med LHBT+-identitet skade. Smerte, ja. Men skade, nei, sa han fra talerstolen. Han la derfor frem et endringsforslag om å fjerne ordet «skade».
Sju medlemmer av Kirkemøtet stemte for forslaget til Nordkil. Disse sju virker altså å mene at kirka ikke har påført skeive mennesker skade.
Sju er ikke mange av 116, men det er mange nok til at det vekker uro. Ikke minst for de skeive delegatene, som opptil flere ganger har måttet tåle å bli omtalt som en sak under diskusjonene på Kirkemøtet. For dem er både smerten og skaden reell. Det uttrykte også flere av dem.
Det finnes mange fortellinger om at kirka har bidratt til å påføre skeive mennesker så stor skam og smerte at det for flere har ført til ikke bare psykiske skader, men også fysiske. Å hevde noe annet er en sterk mistillit til de fortellingene og erfaringene.
[ «Dåp i Den norske kirke er ikke den inngangen til det kristne felleskapet den kunne vært» ]
Ulik virkelighetsforståelse
Å sette seg på bakbeina og krangle om hvorvidt kirka direkte eller indirekte har påført skade, fremstår rett og slett ganske hjerterått.
For dette handler ikke om ulike teologiske syn. Det handler om menneskers faktiske erfaringer. En kirke kan tåle å være uenige om det meste. Men når virkelighetsforståelsene er så langt fra hverandre og empatien hos enkelte så fraværende, snakker vi om et mye større problem. Det kan med god grunn bli for tøft for dem som er direkte berørt, og gjøre videre samarbeid enda vanskeligere.
Hvis de konservative ønsker å få sympati for sine synspunkt, må de også vise sympati med andre. Det gjelder alle kirkepolitikere.
Flere av de konservative på Kirkemøtet virker heldigvis å forstå det. Uttalelsen ble stående. Et overveldende flertall stemte for. Kun fire stemte imot.
Men en sånn type uttalelse, som påberoper seg å komme fra et samlet kirkemøte, hadde fortjent å være enstemmig. Det er det synd og urovekkende at den ikke ble.
