Kommentar

«Det er noe motstrøms med populariteten til pastor Tim Keller»

Timothy Keller var både tradisjonell og konservativ. Likevel viste han større forståelse for moderne mennesker enn mange andre.

Det er få utenlandske forkynnere i nyere tid som har favnet like bredt blant norske kristenledere som Timothy Keller.

Da den amerikanske pastoren og teologen døde forrige uke, strømmet det på med erklæringer i sosiale medier om hva forfatterskapet hans har betydd. Selv om bare én av bøkene hans har blitt oversatt til norsk, har han blitt lest i alt fra Indremisjonsforbundet og Misjonssambandet til Pinsebevegelsen og Den norske kirke.

Det til tross for at Keller trolig var mer konservativ enn mange av tilhengerne hans. At han tilhørte et kirkesamfunn få nordmenn har et forhold til (han var presbyterianer). Og at han hadde enkelte teologiske ståsteder som mange er negative til her til lands (som kalvinist trodde han for eksempel at Gud har forutbestemt noen til å bli frelst).

Selv tror jeg kristne på tvers av teologiske skillelinjer har mye å lære av ham.

En motstrøms pastor

Det er ikke uvanlig at frontfigurer for amerikanske megakirker oppnår både status og berømmelse verden over. Keller var en bestselgende forfatter og kirken hans i New York samlet drøyt 5.000 deltakere hver søndag da han gikk av som pastor i 2017. Slikt får oppmerksomhet.

Likevel er det noe motstrøms med suksessen og populariteten han oppnådde.

De fleste megakirker er karismatiske frimenigheter med storslagen møteproduksjon og lovsang som minner om listepop. Kellers Redeemer Church har vært traust presbyteriansk med tradisjonell liturgi og salmesang. Og der andre megakirkepastorer leser to bibelvers på begynnelsen av prekenen for deretter å jabbe i vei med personlige anekdoter og enkle råd for kristenlivet, brukte Keller lang tid på utleggelse av bibeltekst, kulturanalyse og filosofi.

Innsiktsfull lytting

I samme tidsrom som Keller etablerte Reedeemer Church i New York, fra 1989 og framover, har mange kirker higet etter å gjøre seg attraktive for urbane mennesker. Noen steder har svaret vært å modernisere uttrykk og musikkstil, andre har revidert etikk og teologi i lys av ny kunnskap og innsikt.

Keller gjorde ikke noen av delene. Likevel er det nettopp unge urbane mennesker kirken hans er kjent for å tiltrekke seg. Jeg tror mye av suksessen handler om hans evne til å lytte innsiktsfullt. For selv om Keller både var tradisjonell og konservativ, viste han større forståelse for moderne mennesker og deres livsvilkår enn mange andre.

De bortkomne sønnene

For det første forstod Keller at kristne sammenhenger kan ha påført mennesker sår og vonde opplevelser.

Han fortalte at han forventet å møte massevis av sekulære mennesker uten noe forhold til tro da han kom til New York som pastor. Istedenfor møtte han folk som allerede hadde fått kristendom langt opp i halsen på hjemstedene sine. Pastoren innså at det var vanskelig for mange av dem å skille kristendom fra moralismen de hadde møtt tidligere i livet.

Til dette forkynte Keller at mannen som tok arven og reiste hjemmefra ikke var den eneste bortkomne sønnen i Jesu kjente liknelse. Den andre sønnen, den pliktoppfyllende som ble værende hjemme hos sin far, var vel så mye bortkommen i sin rettroenhet og moralisme. Evangeliet, mente Keller, handler om at vi alle er mer syndige enn vi våger å tro, men også mer elsket og akseptert i Kristus enn vi våger å håpe.

Keller var opptatt av at den kristne troen ga svar på spørsmål som faktisk er viktig for mennesker

—  Morten Marius Larsen

Håp og mening

Til tider har kirken gitt svar på spørsmål de færreste bryr seg om bortsett fra kirken selv. Keller var opptatt av at den kristne tro gir svar på spørsmål som faktisk er viktig for mennesker. Derfor kretset han stadig rundt temaer som håp, mening, frihet, identitet og rettferdighet.

Men istedenfor å stille et enkelt spørsmål som «hva er meningen med livet», for deretter å proklamere et kristent svar, brukte han tid på å forstå hvilke alternative kilder til mening, håp og tro mennesker finner i dag. Han konkluderte riktignok alltid i kristendommens favør, men reiste likevel problemstillinger som satte behovet for dypere forankring på spissen.

Hvis meningen med livet er å oppnå individuell frihet og lykke, blir lidelse kun til hinder for et meningsfullt liv, mente Keller. Men dersom hensikten er å ære Gud, kan man leve meningsfullt også når livets harde realiteter rammer, sa han.

Et rødt flagg?

Noen kristne tradisjoner ser seg selv i skarp opposisjon til kulturen, andre som en naturlig del av den. Uansett er det mye å hente hos Keller. Der andre skraper i kulturen på overflaten, enten ved å karikere den for å fremme budskapet sitt eller ved å tilpasse seg musikkstil og trender, var Keller interessert i å forstå den på dypet.

For noen vil det være et stort, rødt flagg at Keller var kalvinist, altså at han tilhørte den protestantiske tradisjonen etter reformatoren Jean Calvin. Mange forbinder nykalvinistiske strømninger med troen på at Gud på forhånd har utvalgt enkelte til frelse, og motstand mot kvinnelige ledere i kirken.

Jeg finner imidlertid lite spor av kalvinisme i bøkene hans, kanskje med unntak av et høyt syn på Guds allmakt. For meg står Keller tvert imot som et eksempel på at det går an å ha en omstridt posisjon, men likevel være samlende.

Morten Marius Larsen

Morten Marius Larsen

Morten Marius Larsen er nyhetsleder på religionsavdelingen i Vårt Land.

VL anbefaler

1

1

1

1

Annonse
Annonse

Mer fra: Kommentar