Sykefraværet blant prester er urovekkende høyt. For å være mer presis: Sykefraværet blant kvinnelige prester er urovekkende høyt. Mennene er like friske som befolkningen for øvrig. Hvorfor er det sånn?
Da jeg var sommervikar som journalist for Klassekampen i 2006, skrev jeg saker om liknende tall: Den gangen var unge, kvinnelige prester mye mer borte fra jobb enn alle andre grupper i arbeidslivet. Tallene har variert over tid, og i 2022 var de igjen steget.
Kjønnsaspekt?
På hvilken måte handler dette om kjønn? Tallene tilsier ikke at kvinner i bispedømmene med størst kvinneprestmotstand er mer sykmeldt enn sine søstre i mer progressive områder. Variasjonene mellom bispedømmene følger heller ikke entydig variasjonene i arbeidsmiljøundersøkelsen. Med andre ord er det ikke grunnlag for å slå fast at kvinner blir sykmeldt fordi kolleger eller menighet er mot kvinnelige prester, ei heller fordi de har et belastende arbeidsmiljø. Er det da fordi kvinner ofte sykmeldes i svangerskap og må være hjemme med småbarn? Vel, i så fall skulle kvinnelige lærere hatt samme tall.
[ Skyhøyt sykefravær blant kvinner i Den norske kirke ]
Kanskje kan kirkerådsdirektør Ingrid Vad Nilsen kvittere ut noe av skeivheten når hun påpeker at de kvinnelige prestene gjennomsnittlig er yngre enn de mannlige, og dermed som gruppe mer borte på grunn av svangerskap og småbarn enn sine embetsbrødre på 55 +.
Årsakene til sykefraværet er med all sannsynlighet sammensatt av flere faktorer. I Sør-Hålogaland kan det dreie seg om høyt arbeidspress på grunn av prestemangel, i Oslo kan det dreie seg om høyt arbeidspress på grunn av få fellesrådsansatte (Oslo kommunes bevilgninger til fellesrådet er lavere enn for eksempel i Trondheim). Og det skal ikke mer til enn et par kvinner som er langtidssykmeldt på grunn av kreft eller annen varig sykdom for å dra tallene kraftig opp. Like fullt fremstår tallene som høye, og de er skeivfordelt mellom kjønnene.
Det er antakelig noe med belastningen i prestejobben som kvinner er mer sårbare for enn menn. Jeg vet ikke hvorfor det slår ut ulikt for de to gruppene, men jeg tror jeg vet noe om hva belastningen handler om. For meg er det dermed ikke så relevant å spørre hvorfor kvinnelige prester er så mye syke, men hvorfor prester er det. For det er ytterst paradoksalt at vi har fått mer ordnede arbeidsforhold og høyere sykefravær samtidig. I løpet av de siste 40 årene har vilkårene rundt prestetjenesten blitt kraftig endret og tilrettelagt for å gjøre det til en mer håndterlig jobb.
Som kapellan Annette Dreyer forteller Vårt Land, er det et entydig gode at man i dag har et system for å holde arbeidstida innen arbeidsmiljølovens grenser. Like fullt er det altså vanskelig å stå i jobb.
Hvorfor er dagens prester borte fra jobb når pappa ikke var det på 70-tallet?
— Åste Dokka
Prestetjenesten da og nå
På 70- og 80-tallet var min far prest i Trøndelag. Han hadde konstant beredskap, gravferdsuke hver eneste uke, gudstjeneste hver søn- og helligdag og kontortid hver dag. Også lørdager. Hjemme hadde han fire små barn i tett alder. Han kan ikke huske at han var sykmeldt. Så hadde han også en kone, min mor, som var hjemme med oss og antakelig bar det meste av byrden i husarbeidet. Hun hadde hendene fulle, hun også, uten barnehage og med familien langt borte. Pappa forteller at de hørte om prester sørpå som hadde fått en ordning med fri én søndag i kvartalet. Det syntes de hørtes veldig spesielt ut.
Ikke alle kan yte 100% gjennom alle livsfaser. Å bli sykmeldt er dermed ikke nødvendigvis noe nederlag.
— Åste Dokka
Hvorfor er dagens prester borte fra jobb når pappa ikke var det?
Kanskje er spørsmålet feil stilt. Kanskje burde han vært sykmeldt. Kvinner går oftere til lege enn menn, og de har generelt høyere sykefravær enn menn. Ofte reagerer vi med forskrekkelse og setter inn en mengde tiltak når sykefravær viser seg å være høyt. Det er ikke dumt. Men vi må ikke glemme at belastningen i å være et vanlig menneske i jobb varierer over tid. Ikke alle kan yte 100 prosent gjennom alle livsfaser. Å bli sykmeldt er dermed ikke nødvendigvis noe nederlag, det kan være pausen som tillater en nødvendig hvile og gjøre det mulig å komme tilbake til arbeidet.
[ Kaller sykefraværet i Den norske kirke oppsiktsvekkende høyt ]
Mer krevende å være prest
Når dette er sagt, er det ikke et gode at sykefravær øker, og antakelig er det et symptom på underliggende problemer. Min personlige tese er at prestejobben har blitt mer krevende. Ja, i dag finnes det arbeidstid, gravferdsturnus og søndagsfri. Men samtidig er de samfunnsmessige vilkårene endret. De færreste prester har en hjemmeværende ektefelle, og moderne foreldreskap er mer tidkrevende enn før, både når det gjelder idealer, skole og fritid.
Men viktigere tror jeg det er at synet på presten har endret seg. En prest er ikke lenger en selvsagt autoritet. Mens jeg tror min far kunne gjøre folk svært fornøyde med bare å stille i presteskjorte til avtalt tid og ikke være en idiot, må en prest i dag stadig overbevise skeptiske tilhørere om at hun eller han er verdt å lytte til og at kirka er et viktig sted.
Oppmerksomhetsøkonomien er hardere enn noensinne, og kirkas folk må streve for å bli hørt. Mange må også jobbe for å overbevise seg selv om at de har noe viktig på hjertet og holde motet oppe både for egen del og for medarbeiderne. En moderne prest stiller høye krav til seg selv når det gjelder kvalitet, forberedelser og innovasjon. Dette kommer i tillegg til en arbeidshverdag med store og hurtige skifter, tung eksistensiell tematikk og veldig stor synlighet. Når tallene du måles på da stadig synker, uavhengig av hvor stor innsatsen din er, er det lett å bli sliten.
Prester flest strekker seg langt. Jeg tror ikke det er mulig eller ønskelig å endre det, men jeg tror det har en kostnad.
