Sangen som gir sjelen vår vinger

Hva er det med julemusikken? Jo mer vi snakker om at den misbrukes for å få folk til å kjøpe alt de ikke vil ha, desto mer tyter den fram. Ingen butikk, intet kjøpesenter uten Glade jul i adventstiden, er det greit? Kan det hende at det er greit.

Kanskje skaper julemusikken en ekte lengsel der vi løper og kaver, og er en påminnelse om noe som er «større», større enn vårt eget strev. Skulle undre meg om ikke Gud i takknemlighet kunne bruke den i takknemlighet, som alt mulig annet?

Musikk er en poetisk respons på noe som rekker ut over dagligdagen – en budbringer av liv, av lys, av helbredelse

Fra evighet av

Vi sier julemusikk og tenker at den har vært her fra den kristne evigheten av. Og det har den for så vidt. Det vi ikke tenker over, er at behovet for å sannsynliggjøre julen og julens kristne liv med julesang, har fulgt oss fra antikken til i dag.

Vi kan nesten ikke tenke oss noe mer stabilt i verden. De første sporene av musikk som hører julen til, finner vi i Roma på 300-tallet – i latinske hymner som Veni redemptor genitum (Kom, verdens redningsmann) – Ambrosius av Milano har fått æren for den, den synges fremdeles og vakkert i katolsk tradisjon. Langt senere kom Frans av Assisi og rundt ham vokste det en hærskare av populære julesanger i Europa.

[ Olav Egil Aune har hørt 14 album og står igjen med disse ]

Sang i skjul

Vi tror at engelske Carols of Christmas – som er svært populære her hos oss – kom med romantikken, for slik høres de ut, utbrodert som de er i alle typer forkledning. Det er de ikke. I 1426 omtaler den engelske presten John Awdlay 25 carols som fattige gikk fra hus til hus og sang, de danset også og leverte enkle skuespill, tablåer på trappene rundt omkring.

Men så tok puritanismen makten i England, og all feiring av jul og avsynging av julesanger ble forbudt. De gikk under jorden, folk sang dem i skjul – i hjemmene. Siden har julesangene utviklet seg over hele den kristne verden. Det er en glad sang.

[ Erling Rimehaug fant en ny ramme for troen ]

Flakkende lys

«Den som synger, ber dobbelt», sa den hellige Augustin. Glade jul i en mørk kirke, opplyst av flakkende lys kan være et øyeblikk av hvile og undring. Og så er det å synge en handling i seg selv.

Musikk er en poetisk respons på liv, noe som rekker ut over dagligtalen. Musikk er en budbringer av liv, av lys, av helbredelse – den gir sjelen vår vinger, den som uhemmet øver på en tone, bringer oksygen til mer enn lungene.

Det er dette julen i bunn og grunn handler om, vi skal øve oss på det – da blir vi en riktig juleglede for andre.

I slutten av desember igjen – kan hver en by, hver en bygd, hvert et hjem, bli et lite Betlehem

Julens viktigste

Og likevel er ikke det julens viktigste budskap, synger julesangene om. Det som gjør julesangene så evig bevegende, er at de er en feiring av godhet og enkelhet.

Historien er full av guder og konger og keisere og paver som velvillig og grusomt utøver sin makt. Mindre vanlig er det å finne en hersker som kommer rett fra en gravid mage og ligger og vrir seg i en krybbe fordi han trenger mat.

«Hva kan jeg gi ham, fattig som jeg er? Gi ham mitt hjerte.», synger Christina Rossetti i julesangen In the Bleak Midwinter, «I den dystre vinter». Tanken med å gi, er sentral i det kristne budskapet. Vi gir. Dypere sett, lengter vi etter å gi til dem vi elsker.

Og Kristi budskap er at julen forteller oss at vi er elsket først og at våre magre gaver alltid er det som ønskes mest. Det synger vi tindrende klart om i julesangen. Og om at alt håp og all frykt er samlet i oss julenatten. I slutten av desember igjen – kan hver en by, hver en bygd, hvert et hjem, bli et lite Betlehem. Syng med vidåpen munn og vidåpne ører, hemningsløst, det handler om å være til stede med åpne armer.