Kommentar

I Norge bør kirkene fremsnakke hverandre

Kirkesplittelser har svært ofte handlet om blandingen av teologi og politikk. I stedet for å være opptatt av splittelser og forskjeller, bør vi glede oss over troens mangfold.

Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

Sammen med fransiskanske munker og katolske pilegrimer gikk jeg en bønnevandring gjennom Gravkirken i Jerusalem. Prosesjonen passerte på baksiden av det store, gresk-ortodokse kirkerommet, gjennom et armensk kirkerom til Sankta Helenas kapell. Der fant hun angivelig, i år 326, restene etter Kristi kors. Deretter fortsatte vi opp til Golgata. Prosesjonen ble avsluttet med nattverd i det katolske kapellet. Munker og pilegrimer er del av en kirke der troende fra alle verdens kanter kan forenes i liturgi og tonespråk. De sang og ba på latin.

Den dagen hadde jeg satt meg på en benk for å se livet som utfolder seg i Gravkirken. Store og mange grupper fikk trådløs forklaring fra guiden på det de så – stenen hvor Jesus angivelig ble vasket etter at han ble tatt ned fra korset før han ble lagt i graven, Golgatahøyden der korset sto, og graven – der en streng gresk-ortodoks munk holdt orden på den lange køen. Noen kom enkeltvis for å se eller be, kanskje begge deler. Blant disse var kvinner med hijab. De tente lys. Var de muslimer eller kristne?

Prester, munker og nonner i ulike gevanter gikk gjennom folkemengden, noen som guider, andre for å utføre sine daglige gjøremål. De gresk-ortodokse har kontroll over de viktigste stedene, mens katolikkene, ved fransiskanerne, og Den armenske kirke har sine altere og samlingssteder. Kopterne og syrerne har mindre flater, mens etiopierne har kontroll over en annen del av kirken.

Blodsutgytelse i Gravkirken

Gravkirken som kirkeanlegg, sto først ferdig i år 335 og ble vigslet med deltagelse fra store deler av den kristne kirke. I 1009 ble det ødelagt etter ordre fra en egyptisk kalif. Kirken ble langsomt bygget opp igjen og fikk sin nåværende form i løpet av korsfarertiden. I hundrevis av år har det vært strid mellom gresk-ortodokse, fransiskanere og armenere om kontroll over de viktigste områder i kirken. Konfliktene har vært avgjort av størrelsen på bestikkelser, av kontakt med egyptiske, tyrkiske og israelske styresmakter, eller ved slåsskamper med blodsutgytelse og drap. Den osmanske, muslimske sultanen ville ikke at hans soldater måtte sikre fred i det kristne gudshuset.

Den muslimske sultanen gjorde kirken en tjeneste ved å ordne forholdene i Gravkirken. Den er kristendommens fødested og bør være et symbol på fred, enhet og forsonet mangfold mellom kristne.

—  Trond Bakkevig, gjestekommentator

I 1852 innførte han ordninger kirkene måtte rette seg etter. Datidens stormakter bekreftet i Berlin-traktaten i 1878 at status quo fra 1852 er gjeldende ordning. Alle myndigheter og de aktuelle kirkene har siden rettet seg etter dette. Hvis en kirke på noe punkt bryter avtalene, for eksempel ved feil bønnetid, går det ut over deres rettigheter i kirken.

Kirke- og stormaktspolitikk

Bak stridene i Gravkirken ligger kirkesplittelsene som begynte i år 431. Disse fortsatte i årene 451 og 1054. Den siste handler om at kirken i vest la til ordet filioque i tredje trosartikkel. De østlig-ortodokse kirkene holdt fast ved den uforandrede bekjennelsen. Tillegget sier at Helligånden også utgår fra Sønnen. Var splittelsen nødvendig? Tja, den handlet om teologi, men også om kirke- og stormaktspolitikk.

Jeg gikk ut av den katolske prosesjonen før nattverden fordi jeg ikke tilhører denne kirken. Det ville vært nok til å nekte meg nattverd. Det skjer til tross for at jeg bekjenner troen på en hellig, alminnelig, det vil si katolsk, kirke og tror at nattverdselementene virkelig er Kristi legeme og blod.

I stedet for å være opptatt av splittelser og forskjeller, bør vi glede oss over troens mangfold. Vi har samme trosbekjennelse og høytider. Vi har mye å lære av hverandre.

—  Trond Bakkevig, gjestekommentator

Kirkesplittelser har svært ofte handlet om blandingen av teologi og politikk. Det er ikke bare teologiske grunner til at den norske kirke er luthersk. Sammen med sine fyrstelige venner ble Luther ekskludert fra Den katolske kirke. Det handlet også om forholdet mellom småfyrster og stormakter. I våre dager har båndene mellom kirke og stat en annen karakter. Den katolske kirke opptrer ennå som stat, men kirkelig enhetsarbeid har enklere vilkår. Likevel er det lite sannsynlig at arbeid for kirkens enhet vil føre kirkene tilbake i en organisasjon. Jeg har liten tro på at lutheranere, anglikanere og reformerte igjen blir forent med Den katolske kirke, eller at det skjer en kollektiv tilbakevending til Moderkirken – den østlig-ortodokse kirke.

Lære av hverandre

I stedet for å være opptatt av splittelser og forskjeller, bør vi glede oss over troens mangfold. Vi har samme trosbekjennelse og høytider. Vi har mye å lære av hverandre. Vi bør snakke godt om hverandre, og lete frem så mye gjensidig anerkjennelse at vi kan gå til hverandres nattverdsbord. Vi lutheranere kan lære at troen også sitter i kroppen og at troen kan uttrykke seg ved korsing, kneling, lystenning, ikoner og prosesjoner med sang og bønn. Gjensidig læring beriker opplevelsen av hva det er å være kristen.

I Norge bør kirkene fremsnakke hverandre. Vi bør samtale om hvordan vi best kan avlegge troverdige og tillitvekkende vitnesbyrd om hva det er å være en kristen. Vi bør drøfte hvordan vi sammen kan bidra til at det i Norge er godt å være barn, vokse opp, arbeide og bli gammel. Vi kan rett og slett vise at mangfold beriker og gjør oss til bedre kirker.


Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Kommentar