Lørdagens premiere på Kristin Lavransdatter var en kraftanstrengelse for skuespillerne: Over et nesten ti timer langt strekk spilte ensemblet ut et helt livsløp og et utall ulike roller. Men også publikum fikk kjenne på utmattelsen: Jeg visste ikke at det kunne være så slitsom å gå på teater. Like fullt var opplevelsen sterk og rammende, jeg angrer ikke på at jeg tilbrakte lørdagen i mørket på Det norske teatret.
Bot og anger
Som bøkene er også teaterforestillingen om Kristin Lavransdatter gjennomsyret av religion. Ikke bare er det kirker og prester hvor man enn snur seg, men behovet for å ha sin sak i orden med Gud går som en rød og smertefull tråd gjennom hele handlingen. Så å si alle karakterer mates av sin samvittighet, ikke bare overfor hverandre (har jeg vært en god ektemann? Datter? Kone?), men også overfor sin skaper og frelser.
I Undsets forfatterskap står spørsmål om feiltrinn og anger sentralt. Nær sagt alle hennes hovedpersoner har forbrutt seg mot sentrale moralkoder, og de må bære konsekvensene. Det gjelder Jenny, fru Marta Oulie, Ida Elisabeth, Olav Audunssøn, og det gjelder ikke minst Kristin Lavransdatter.
Det er et paradoks at en forfatter som er så opptatt av Gud og Guds barmhjertighet, likevel holder sine karakterer fast i uforløste skyldskomplekser
— Åste Dokka
Syndens konsekvenser
Det er et paradoks at en forfatter som er så opptatt av Gud og Guds barmhjertighet, likevel holder sine karakterer fast i uforløste skyldskomplekser. Uansett hvor mye de ber om tilgivelse, hvor mange botshandlinger de utfører, hvor mye jord de gir til kirka, er konsekvensene harde. Slik viser Undset sitt slektskap med den naturalistiske litteraturen. For hun er på mange måter en nådeløs forfatter. Kanskje kan Gud tilgi, men Undset gjorde det ikke.
Resultatet er at karakterene er fanget i en selvsentrert fromhet, de bruker opp livet sitt på selvpining og sorg. Den ellers så ustadige Erlend får være talerør for innsikten: Å glemme er ikke nødvendigvis den største synd, sier han, men «å ruge og minnast dei syndene vi har skrifta for presten og bøtt for Gud og fått Guds forlating for (...) og ikkje er det av fromleik, Kristin, at du alltid riv opp desse gamle syndene våre». Slik ordlegger han seg i Kjersti Horns oppsetning på Det norske teatret, og han er en god fortolker av sin kone.
For selv om Kristin med stor kostnad får sin Erlend, er hun sjelden glad som hustru. Hun føder åtte sønner og er evig sliten og anklagende overfor Erlend. Livets hardhet og ubarmhjertighet virker kastet på henne, og hun søker etter en forklaring. Hvordan kunne det gå slik når de elsket hverandre så utenomjordisk sterkt?
Forklaringen er alt de ødela da de gav seg til hverandre før ekteskapet var inngått. Det båndet som binder Erlend og Kristin er først og fremst en synd, virker det som at Kristin tenker. Selvanklagen tar hun like mye ut på Erlend. Og nettopp dette uforsonte blir det egentlige problemet, særlig når hun gir det så sterk religiøs drakt. Kristin kunne valgt å ha det bedre, hun er rik og vakker, men sliter seg frivillig ut på tungt arbeid.
Erlend på sin side kommer stadig opp i nye problemer, men kan heller ikke slippe fortida. Broren hans, presten Gunnulf, sier til ham at selv om han har angret og fått Guds tilgivelse, så «skjønar du vel at spora av synda di her på jorda må du enno streve i år og dag med å slette ut». Guddommelig tilgivelse er vel og bra, men duger ikke mot syndens jordiske konsekvenser.
[ «Kristin Lavransdatter» anmeldt: Et guddommelig teatermaraton ]
Det fiktive og det faktiske
Leser man seg opp på Undsets biografi, kan det fiktive leses som et uttrykk for det faktiske. I 1909 møtte Undset kunstneren Anders Svarstad i Roma. Men Svarstad var alt gift, med Ragna Moe som han hadde tre små barn med. Da han etter tre år med Undset endelig ble skilt, ble Moe satt i en svært vanskelig økonomisk og sosial situasjon.
Også Erlend er i et forhold når han møter Kristin. Hans frille Eline Ormsdotter har to barn med ham, og begår i en dramatisk scene selvmord med både Erlend og Kristin til stede. Uavhengig av om Undset hadde noen reell skyld i Ragna Moes skjebne, må hun ha båret hennes ulykke med seg som et skår i gleden over at hun fikk Anders. Svarstads barn bodde i lange perioder hos Undset. Kanskje var det hennes botsgang å stå i mors sted for dem, slik også Kristin tar seg av stebarna Orm og Margret.
Undsets middelalder er en middelalder fra 1900-tallet
— Åste Dokka
Troverdig?
Det er vanskelig å fastslå i hvilken grad Undsets middelalderromaner gjenspeiler det faktiske livet i middelalderen. Spesielt gjelder dette tanke- og følelseslivet til karakterene hun skriver så livaktig fram. Undset sa selv sa selv i et intervju i 1909 at hun skrev «som en samtidig.» Og hvordan kunne det være annerledes? Hennes middelalder er en middelalder fra 1900-tallet. Den egentlige middelalderen er i stor grad skjult for oss.
Undsets tese om at menneskehjertet aldri forandrer seg, føles ikke veldig plausibel når man leser Undset i våre dager: De kampene hovedpersonene står i, er ikke våre kamper, og kjennes fremmede. Hvorfor er ære så viktig? Hvorfor er et sagt ord så tungtveiende og ugjenkallelig? Kanskje er samfunnet mindre kristent i dag, men vi er i alle fall bedre på mellommenneskelig tilgivelse.
