Anmeldelser

Guddommelig teatermaraton

MARATON: «Kristin Lavransdatter» har blitt en teksttro og svimlende moderne teaterforestilling på nesten ti timer.

I kompani med sin faste scenograf, Sven Haraldsson, har regissør Kjersti Horn fått en tydelig signatur. Ikke sjelden ser en oppsetning av disse to omtrent slik ut: En sølete scene. Jord, blod, søppel. Mye plast. En kameramann følger skuespillerne tett. Nærbildene av dem projiseres til stort lerret.

Forestillingen varer i veldig mange timer. Denne signaturen kler Kristin Lavransdatter overraskende godt. I skildringen av Kristins liv har Sigrid Undset en råhet som ofte er kroppslig og nær. Her er evig kjærlighet, men også keitete begjær, blodige fødsler og brystspreng.

I Horns oppsetning, som er full av sterke virkemidler og uredde skuespillere, føles Undsets unike evne til å beskrive menneskets fysiske og mentale smerte nær. Scenebildet er ustriglet og kaotisk, slik livet kan være. Her er fritt for laftede hus eller annen middelalderestetikk, uten at det noen gang blir et savn.

Kristin Lavransdatter

Nærhet

Forestillingen begynner som meta-teater, med skuespillere som i sine private, funksjonelle klær sitter ved bordet og skal ha leseprøve på Kristin Lavransdatter. Etter hvert forlater Kristin (Sara Khorami) bordet, går ut på gulvet og glir sømløst inn i fortellingen.

Bruken av kamera skaper en ekstra intimitet til det hele, fra nærbilder av tårefylte øyne til en skjelvende munnvik. Tre gigantiske filmlerreter er spent opp langs scenen, og publikum velger selv hvor fokuset skal være. Skuespillerne veksler mellom å hviske fortrolig inn i kamera, til å agere med et stort uttrykk som en teaterscene ofte krever. Dette spillet mellom nærhet og distanse gir en spennende dynamikk. Kameraet blir ført av skuespiller og videoregissør Mads Sjøgård Pettersen, som med sitt følsomme blikk spiller en avgjørende rolle for at grepet fungerer så godt.

På helsa løs

Kristin Lavransdatter består av de tre bindene Kransen, Husfrue og Korset. Å sette det i scene krever mange hjerteskjærende kutt i de over 1.000 sidene. Og det kan virke som Kjersti Horn har hatt problemer med å ‘kille noen darlings’ i møte med dette. Forestillingslengden på nesten ti timer oppleves for lang. At konsentrasjonen hos publikum glipper er en ting, men tanken om at det også går på helsa løs, føles nærliggende når en i salen besvimer midtveis i forestillingen (!)

Teater er en levende prosess, og her burde det være rom for å føye til en ekstra pause og gjøre innstramminger etter premieren. Det norske teater legger vel å merke opp til at man også kan se de tre delene hver for seg.

Ligner oss

Handlingen utspiller seg som kjent på 1300-tallet. Vi møter Kristin som er datteren til storbonden Lavrans i Gudbrandsdalen. Hun er lovet bort til Simon, men møter Erlend, og blir hodestups forelsket. Vi følger kjærlighet og forviklinger i forholdet til Erlend, prøvelser som mor, et turbulent forhold til familien og hennes sterke tro. Kristin går i kloster og dør til slutt av svartedauden.

Sigrid Undset var opptatt av å få detaljene riktig og studerte middelalderen grundig. Men hun satt også på følelsen av at de som levde i middelalderen ikke var så annerledes enn oss. «Menneskenes hjerter forandres aldeles intet i alle dager», hevdet hun. Til tross for distansen i tid og rom, er Kristin Lavransdatter et møte med mennesker som ligner oss selv.

Glitrende skuespillere

Med en imponerende stor tekstmengde under huden, får Sara Khorami frem kompleksiteten og kontrastene som skjuler seg i Kristins indre. Her står hun på scenen gjennom et helt livsløp, fra ung jente til alderdom, med en innlevelse som aldri glipper. Godt parert av Preben Hodneland i rollen som Erlend. Det er en kraftanstrengelse, ikke minst fordi regigrepet stiller så store krav til at skuespillerne klarer raske skift.

Den usjenerte erotikken føles til tider helt unødvendig

—  Kjersti Juul

Mye av Undsets billedlige måte å skrive på, der hun vekker leserens fantasi gjennom måten folk og omgivelser gjengis på, er beholdt. Det stadige vekselspillet som slik oppstår, mellom replikker skuespilleren må være til stede i, og beskrivelser fra fortellerens mer distanserte perspektiv, skaper en virkningsfull dramatikk – men også mye komikk. Her er Kristoffer Olsen i rollen som Simon et skue i seg selv, som når han med beskrivelsene av sitt lite tilforlatelig ytre, lurer inn mye latter mellom linjene.

---

Teater

Kristin Lavransdatter

Av Sigrid Undset

Dramatisering: Kjersti Horn og Kristian Lykkeslet Strømskag

Regi: Kjersti Horn

Scenografi: Sven Haraldsson

Det Norske Teatret, Hovedscenen

---

Usjenert erotikk

Middelalderen var en tid der gudstroen ikke var noe spørsmål, men en selvfølge. Kristin opplever en grunnleggende konflikt mellom gudstro og lyster. Selv om begjæret ikke kan tøyles, er målet å leve et godt, kristent liv. Å strebe etter de gode verdiene. Undset gikk ikke av banen for råe beskrivelser av selvforakt, kjærlighet, svik og skam. Samtidig behersket hun antydningens kunst til fulle.

Som leser fornemmer du hvor hett det kan komme til å bli mellom Kristin og Erlend. Hun maler frem lidenskapen og lengslene i Kristin og bygger opp til et møte, der det ikke blir nødvendig å beskrive selve seksualakten. Det skjer allerede i hodet på leseren. På teaterscenen velger derimot Horn å vise det seksuelle både eksplisitt og ofte. Den usjenerte erotikken føles til tider helt unødvendig. Hvorfor ølbokser jekkes opp og drikkes fra begynnelse til slutt, forblir også noe uvisst for denne anmelder.

Teksttro

Noe av forestillingens store styrke, er at den er så tro mot Sigrid Undsets fantastiske tekst. I kontrast til det moderne scenespråket, er teksten beholdt i sin helt originale form. Det gir publikum en privilegert følelse av å bli tatt med inn mellom bokpermene og få klassikeren levendegjort.

Kristin Lavransdatter

En vegg av plast er spent opp mellom scene og sal. Den er fullstendig gjennomsiktig og synes bare så vidt, men gir likevel et skjær av noe drømmeaktig. Som om det kapsler skuespillerne inn i historien, fanger dem i en fortelling vi får ta del i. De få scenografiske elementene på selve scenen, blir brukt effektivt. Plasten på scenegulvet rives opp og skaper ly for regnet, blir til hus, seng eller som dekke over en grav. Jord inngår i livets kamp, fra å hele et sykt barn til skitne slåsskamper. Mens blodet får flomme under fødsel så vel som ved drap. Ikke i form av usynlige teaterblod-ampuller, men skuespillere som heller bøttevis av blod over hverandre.

Slik stiller forestillingen krav til publikum, til innlevelse og evnen til å inngå en kontrakt med skuespillerne på scenen. Her er ingen wow-effekter eller visuell reise for å hjelpe til med innlevelsen, men en glitrende god fortelling som ligger til grunn. Et unikt nærportrett av et kvinneliv, formidlet av et knallsterkt ensemble.


Les mer om mer disse temaene:

Kjersti Juul

Kjersti Juul

Kjersti Juul er scenekunstanmelder i Vårt Land. Har du tips eller innspill til Kjersti, send en e-post til post@kjerstijuul.no.

Vårt Land anbefaler

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Anmeldelser