Ærlige visjoner

Det var tidebønn og rolig stemning i Fjellkirka på Skjærgårds, leser jeg i Vårt Land. Det minnet meg om min opplevelse i Fjellkirka for 14 år siden – for øvrig eneste gangen jeg har vært på Skjærgårds.

Jeg var bedt om å snakke om min bok Når Gud blir borte. Jeg husker jeg spurte festivalledelsen om de virkelig mente det var et tema å ta opp på en ungdomsfestival. Skal ikke ungdom oppmuntres og oppglødes på en slik festival? Er det ikke demotiverende å få høre om når kristenlivet ikke fungerer? Men de mente det var noen som trengte å høre det.

Overraskende respons

«Jeg har også vært beruset av følelsen av Guds nærvær. Det siste jeg skal formidle er at Gud ikke ønsker at vi skal være glade. Men det kom en tid da lovsangene var motbydelige og kvalme, da jeg skydde kristne forsamlinger som pesten, da det gjorde godt å høre skjærende falsk musikk med hatske ord», står det i manuset jeg fortsatt har til det jeg sa til ungdommene i Fjellkirka.

Hvilket rom er det i realiteten for å være kritisk når visjonene er store, lederne er overbevisende og den felles entusiasmen preger miljøet.

—  Erling Rimehaug

Det var overraskende mange som kom for å høre på. Så mange at jeg valgte å gi dem mobilnummeret mitt og si at de kunne sende meg en sms hvis de ville spørre om noe etterpå. Responsen overrasket meg. De fortalte om hvor fælt det er å stå midt i lovsangsbruset og føle seg utenfor. Om hvor vanskelig det var å snakke om følelsen av ikke å være god nok kristen. Om å slite seg ut med alle kravene de satte til seg selv.

Unge som mistet seg selv og troen

Noen år senere eksploderte slike erfaringer i offentligheten da Rut Helen Gjævert laget TV-programmet «Frelst». Det åpnet for at flere kom fram med sine fortellinger. Unge fortalte om hvordan de hadde mistet seg selv – noen hadde også mistet troen. Ledere med store visjoner og stor overtalelsesevne hadde ikke hatt vilje eller forståelse til å se hva de gjorde med unge mennesker. Det hadde ikke vært rom for motforestillinger eller kritikk. Og enda mindre for tvil og vanskelige spørsmål.

Men hva er lærdommen av det? Skal ledere la være å inspirere unge mennesker til innsats? En Greta Thunberg som satser alt på kamp for miljøet, eller en idrettsperson som satser for fullt på å bli best heies fram av alle. Skal det ikke være plass for å satse alt på den kristne troen og Guds rike på jorden?

Entusiastisk fellesskap

The Send, som ble arrangert i Oslo tidligere i sommer, satte i gang en debatt om utfordrende og karismatisk forkynnelse for unge mennesker. Jeg opplever at det meste av debatten traff på siden. De fleste er vel egentlig enige i at forkynnelse bør utfordre og inspirere til handling. Å satse for fullt for noe man tror på, er i utgangspunktet verdifullt.

[ Villige til å gi alt for Jesus ]

«Jeg tror de fleste ønsker å være en del av et entusiastisk fellesskap som vil gjøre verden, eller lokalsamfunnet, litt bedre», skrev Karl Inge Tangen i en gjestekommentar i Vårt Land sist uke, der han slo et slag for karismatisk lederskap. Samtidig la han et ansvar på medarbeidere for å vise lojalitet mot saken. Men han presiserte at lojaliteten må være kritisk. Det må være et visst rom for avstand og refleksjon, skrev han.

Rom for å være kritisk

Og det er vel her vi nærmer oss det denne debatten egentlig burde handle om. Det er ikke for eller mot visjoner, begeistring og full innsats, som er spørsmålet. Det er hvilket rom det i realiteten er for å være kritisk når visjonene er store, lederne er overbevisende og den felles entusiasmen preger miljøet.

«Mange jeg har vært i kontakt med, både gjennom debatt og forskning, opplever at det rommet som Tangen etterspør ikke eksisterer. For mange har det tatt lang tid å få tilstrekkelig avstand til å tenke kritisk. Tanken er god, men for mange blir ideen om et ansvarlig medarbeiderskap i karismatiske miljøer en utopi», skrev Hans Eskil Vigdel i et svar til Tangen.

Altfor ofte har det i praksis vist seg at man må fri seg fra det karismatiske lederskapet og komme ut av det lojale miljøet for å kunne snakke sant og kritisk om det man opplever.

Ansvaret må ligge hos lederne

I boken Jeg lever ikke lenger selv forteller Kristine Hovda hvordan hun og vennene tok til seg den karismatiske forkynnelsen de hørte og gjorde den til sin egen utfordring. De drev seg selv fram og avviste advarslene fra bekymrede voksne som syntes de ble for intense og ensporede.

[ Selvsagt ønsker misjonsorganisasjonene å påvirke. Men hvordan? ]

Men det går ikke an å skylde på de unge for at de driver entusiasmen for langt. Det er bare lederne som kan ha ansvaret for å skape et miljø der motforestillinger hele tiden oppmuntres, og der det er rom for å oppleve ting ulikt og ta ulike valg. Ikke minst må det være en kultur for at kritikk av ledelsen ikke oppfattes som illojalitet. Og det må være rom for ikke å være entusiastisk og aktiv, uten at man dermed betraktes som mindre verdifull for fellesskapet.

Hvis vi ikke kan snakke sant om hvordan vi har det, så blir kristendommen til et fengsel

—  Erling Rimehaug

Det er ikke nok med erklæringer om at man ønsker åpenhet og kritikk. Det må modelleres, praktiseres og oppmuntres, for kreftene som drar i motsatt retning er så sterke.

Ærlighet er svaret

«Det er ikke sant at kristne er glade bestandig. Det er ikke sant at vi nødvendigvis finner meningen med livet når vi finner Jesus. Det er ikke sant at vi alltid opplever at Gud er trofast. Hvis vi ikke kan snakke sant om hvordan vi har det, så blir kristendommen til et fengsel», sa jeg i Fjellkirka på Skjærgårds.

Det var noen der som opplevde det befriende å høre. Jeg tror ærlighet kanskje er det som kan gjøre det mulig med visjonært lederskap som ikke overkjører mennesker.