De farlige ytterpunktene

Terroren 22. juli satte Norge i sjokk. I tiden som fulgte kom rosetogene, ønsket om ta vare på demokratiet og et uttalt mål om at vi som nasjon ikke skulle synke ned på terrorens nivå. Som nasjon skulle vi sørge for at det var rettsstaten som svarte på terroren og hatet. Kanskje ble mange av oss forledet til å tro at den norske reaksjonen skulle føre til et vendepunkt. At hatet kunne snus med kjærlighet og demokrati.

Økt støtte til ekstreme holdninger

I ettertid vet vi at terroren 22. juli i Norge bidro til mer hat, den forsterket kulturkrigen og konspirasjonene. I boka Kulturkrig – Det ytre høyre og normaliseringen av det ekstreme skriver forfatter Carline Tromp at uttalt aksept for 22-juli-terroren er liten på ytre høyre fløy, men at det er noen få og viktige unntak. Men hun skriver at holdningene som lå bak terroren er blitt mer vanlige: «Tabuet mot å uttrykke støtte til terroristens ideer så ut til å avta over tid. En undersøkelse fra 2021 viste at rundt åtte prosent av de spurte tilsluttet seg det forskerne kalte et ytre høyre-narrativ (...). Tonen var særlig hard i miljøet rundt Sian. Aktivisten Fanny Bråten skrev i 2015 på Facebook at landet var «tryggere med Breivik enn med muslimen», og åpnet for å slippe ham ut av fengsel slik at «vi får ryddet opp i elendigheten».

Vårt Land var den første riksavisen som laget en større reportasje om oppblomstringen av det kraftige Ap-hatet etter 22. juli. I artikkelen Et kokende hat i 2017 sto det blant annet: «Det florerer av konspirasjonsteorier om Arbeiderpartiet på internett. De ekstreme forestillingene fikk ny oppmerksomhet med Breivik, men de bygger på gammelt hat. Nå advarer flere forskere partiet og samfunnet om å ta hatet på alvor».

Det som setter hatet og angrep mot skeive i en særlig alvorstung ramme er at deres miljøer ser ut til å bli angrepet fra flere kanter. Både islamister og høyreradikale har skeive som en del av sitt uttalte fiendebilde

I fjor skrev AUF-leder Astrid Willa Eide Hoem kronikken «Vi sa aldri mer. Likevel lot vi det skje igjen» – i Vårt Lands kronikkserie «10 år siden terroren 22. juli». Hun skrev: «Hvorfor har vi måttet stå alene når hetsen har kommet i kommentarfelt, når konspirasjonsteoriene har florert og beskyldningene haglet i mediene? De siste ti årene har stillheten vært øredøvende. Og i stillheten forsvant sannheten. Sannheten om hvem det var et angrep på. Sannheten om hvem som sto midt i det. Sannheten om at en høyreekstrem terrorist skjøt oss fordi vi var AUF-ere».

[ Hjelper lærere med å snakke om 22. juli: – Jeg har blitt tatt imot med masse undring ]

I den samme kronikk-serien tok flere ungdomspolitikere et oppgjør med sine egne moderpartier for feighet og mangel på tydelig støtte og solidaritet med et AUF og Ap som ble så hardt rammet av terror. Flere ba AUF om unnskyldning, og flere beklaget at norske politikere hadde uttalt at AUF og Ap «trakk 22. juli-kortet».

Men det som er alvorlig er at hatet, truslene og trakasseringen av unge mennesker i AUF fikk vokse seg så sterkt uten at samfunnet reagerte tilstrekkelig. AUF-erne ble stående alene. Resten av samfunnet forsto ikke alvoret før hatet hadde fått gro seg sterkt og farlig. Derfor ble det heller ikke tatt tilstrekkelige grep fra samfunnet rundt.

Hatet mot skeive

For to uker siden rammet en ny masseskyting Norge. Selv om gjerningsmannen har nektet å forklare seg, er det mye som tyder på at drapene og drapsforsøkene var målrettet terror mot skeive og Pride-feiringa. Denne gangen hadde gjerningsmannen tilknytning til et radikalisert islamistisk miljø. En annen gruppe som deltar i kulturkrigen både i Norge og internasjonalt. PST omtalte masseskytingen som «ekstrem, islamistisk terrorisme».

Det sjokkerende er at i dagene som fulgte, blusset hatpratet på nett voldsomt opp. I Vårt Land valgte vi å stenge kommentarfeltene på flere av nyhetssakene om masseskytingen fordi netthat og hets florerte. Noen sto fram med fullt navn, andre via anonyme eller falske profiler, som måtte kastes ut. Enkelte blandet tro og Gud inn i sitt eget nedrige hatprat.

[ Den norske kirke: En grusom hendelse midt i Pride-feiringen ]

Det som setter hatet og angrep mot skeive i en særlig alvorstung ramme er at deres miljøer ser ut til å bli angrepet fra flere kanter. Både islamister og høyreradikale har skeive som en del av sitt uttalte fiendebilde.

I 2016, etter skytingen i Orlando på en nattklubb for homofile, skrev seniorforsker på Harvard Kennedy School, Ayaan Hirsi Ali at «fremveksten av moderne islamsk ekstremisme har forverret en institusjonalisert muslimsk homofobi». I etterkant av skytingen ved London Pub i Oslo har PST slått fast at skeive er en del av fiendebildet til ekstreme islamister. De påfølgende dagene ble det uttalt fra PST at denne påstanden var styrket.

I PSTs trusselvurdering for 2022 blir det slått fast at også for høyreekstremistene er skeive en del av fiendebildet. Her nevnes særlig de som er radikalisert av «akselerasjonistisk tankegods», der ideen om at en rasekrig er nært forestående, og at det haster med å fremskynde en samfunnskollaps mens hvite fremdeles er i demografisk flertall i Vesten. For å komme dit kan terror, vold og statsfiendtlig aktivisme bli tatt i bruk, slik vi så 22. juli. PST skriver dessuten at det fortsatt vurderes som mulig at høyreekstreme vil forsøke å gjennomføre terrorhandlinger i 2022.

[ Vårt Land: Masseskyting og frykt ]

Et dystert bilde

At nesten hver tiende nordmann tror på et ytre-høyre-narrativ og at en gruppe islamister er aktive i Norge tegner et dystert bilde. På yttersiden i disse miljøene finnes det noen som har vilje til både vold, terror og drap. Det er disse PST er mest bekymret for.

Men de er også bekymret for de ikke-voldelige radikaliserte miljøene. PST skriver blant annet at «møter og samlinger, samt nettsider og digitale grupper for høyreradikale, kan fungere som en inngang til høyreekstremisme. Den høyreradikale aktiviteten er legitim i et demokrati, men det er en utfordring at enkelte radikaliseres på slike arenaer». PST er altså bekymret for at den høyreradikale aktiviteten kan bidra til høyreekstremisme. Når det gjelder ekstrem islamisme peker PST på at omfanget i Norge fortsatt er lite, men at transnasjonale, digitale nettverk stadig får yngre deltagere, helt ned i 12-årsalderen.

Men hvor går veien videre fra dette dystre bildet?

Interessant nok forteller tidligere redaksjonssjef i Resett, Lars Akerhaug, i NRKs Sommerprat i P2, at han gikk med et sterkt ubehag over alle konspirasjonene og hatpratet han bidro til å slippe fram. Da var det en ting som gjorde ham utrolig godt. Det var mennesker i hans nærhet som snakket skikkelig med ham om jobben hans. De utfordret ham på en vennlig og respektfull måte, uten å anklage eller konfrontere. Kanskje bør vi alle tenke på dette dersom vi møter folk med ytterliggående holdninger i våre miljøer.

Samtidig er enkeltpersoners innsats langt fra nok. Derfor er det viktig at regjeringen i starten av juni satte ned en ekstremismekommisjon. Denne skal analysere årsaker til radikalisering og ekstremisme og se på ulike tiltak for å forebygge. Men den blir også bedt om å se tiltak for de som allerede er radikaliserte. De vil åpenbart også se på særlig utsatte og sårbare grupper som faller utenfor, og vurdere tiltak for de som trenger behandling for psykiatriske utfordringer.

Ingen sitter på oppskriften til å skape et samfunn uten kulturkrig og hat eller ekstremisme og vold. Det eneste vi vet er at disse strømningene kan bli farlige dersom vi ikke gjør noe.

[ Berit Aalborg: Ord som avler vold ]