Fra kontoret mitt ser jeg sårene etter bomba i regjeringskvartalet. Når vi samles på Utøya med AUF-erne ser vi sporene etter skuddene. Blant vennene mine ser vi arr i huden etter kulene som trengte inn. I meg, og i mange rundt meg, finnes det sår som aldri vil gro.
De siste ti årene i AUF er historien om de vi mista den dagen, om hver enkelt som overlevde, om berørte familier. Personlige reiser. Men også om en organisasjon som var ramma av terror og som skulle bygges opp igjen. Den felles reisen.
AUF skulle fortsette
På Sundvolden kvelden 22. juli husker jeg at jeg tenkte “hvem skal være AUF nå?”. For jeg trodde ikke at det var mulig at det skulle være oss. Det var for mange drepte. For mange skadde. Vi var traumatiserte. Vi var 14, 16 og 23 år. Det var ikke mulig at vi skulle klare å drive en politisk ungdomsorganisasjon videre. Den jobben måtte noen andre ta. Noen andre måtte ta rollen som AUF.
Det var for mange drepte. For mange skadde. Vi var traumatiserte. Vi var 14, 16 og 23 år.
— Astrid Willa Eide Hoem
23. juli sa tidligere AUF-leder Eskil Pedersen ordene som skulle bli en rettesnor, et håp og en drøm om at AUF kunne fortsette. Han sa at vi skulle tilbake på Utøya igjen. Hva det konkret betydde, det tror jeg ingen visste den dagen. Heller ikke i de mange dagene som fulgte. Men for mange av oss var det et tydelig signal: AUF skulle ikke la seg true til taushet, vi skulle ikke la oss skremme. Vi skulle fortsette.
Å ta tilbake Utøya handlet også om å gjenreise AUF. Utøya er AUFs hjem. Det er der vi hører hjemme. I generasjoner har AUF-ere tatt ferga over. Hatt leirer. Diskutert politikk. Det er en øy fri for folk som forteller deg at drømmene dine er for store. Eller visjonene dine umulige. Her kan du drømme så stort du bare vil. Og drømmene kan bli AUFs politikk, Arbeiderpartiets politikk og i mange tilfeller også Norges politikk.
AUF skulle ikke la seg true til taushet, vi skulle ikke la oss skremme. Vi skulle fortsette.
— Astrid Willa Eide Hoem
Eie sin egen historie
Disse ti årene har også handlet om å finne et språk i egen organisasjon for å snakke om terroren. Hvordan vi som hadde kjent frykten på kroppen skulle klare å snakke om det. Hvordan nye medlemmer skulle behandle et traume som ikke var deres, men som samtidig var det. Hvordan AUF som organisasjon skulle klare å eie sin egen historie.
[ Unge Høyre: Frps velgere forsvinner ikke av å bli kalt rasister ]
Ti år etter terroren har vi gjenreist Utøya. Vi har funnet et språk. Vi har reist organisasjonen vår. De samme ungdommene som ble skutt etter for ti år siden har gjort jobben. Skulder til skulder med nye AUF-ere som har kommet inn. Det har ikke vært en enkel jobb. Det har vært beintøft. Men det har vært viktig. Og det har vist seg å være riktig.
Måtte håndtere terroren alene
Det er dette jeg har tenkt på hver gang beskyldningene har kommet. Anklagene om at AUF har dratt 22. juli-kortet eller slått politisk mynt. Jeg har tenkt på disse ti årene. Den reisen AUF har hatt siden den regntunge julidagen. Tenkt på hvor alene vi har stått. I tunge beslutninger, i vonde diskusjoner, i umulige avveininger – så har AUF, Utøya og berørte måttet håndtere terroren alene. Hvordan har ingen sett det? Hvordan kan noen i stedet tenke at en kan dra fordel av den aller verste dagen i så mange menneskers liv?
Hvordan kan noen i stedet tenke at en kan dra fordel av den aller verste dagen i så mange menneskers liv?
— Astrid Willa Eide Hoem
Hvorfor har vi måttet stå alene når hetsen har kommet i kommentarfelt, når konspirasjonsteoriene har florert og beskyldningene haglet i mediene? De siste ti årene har stillheten vært øredøvende. Og i stillheten forsvant sannheten. Sannheten om hvem det var et angrep på. Sannheten om hvem som sto midt i det. Sannheten om at en høyreekstrem terrorist skjøt oss fordi vi var AUF-ere.
[ Rød Ungdom: Noen former for retorikk bidrar til å normalisere rasisme ]
Vi gikk fra å være sentrum for kuleskuddene, til å bli skjøvet ut til statistroller i debattene etterpå. Det skulle være verdig, men har i stedet føltes fortvilende ensomt og urettferdig.
Vi lot det skje igjen
I tiden etter 22. juli sa vi mer demokrati, mer åpenhet, men aldri mer naivitet. I møte med høyreekstreme krefter har vi glemt den siste delen. Den om “aldri mer naivitet”. Vi har latt de få ta en større del av den offentlige debatten, på bekostning av andre.
Vi har snudd oss andre veien når de har hetset, hatet og spredd konspirasjonsteorier. Vi har latt det skje igjen. 10. August 2019 angrep nok en høyreekstrem terrorist landet vårt. Han drepte Johanne og angrep Al-Noor-moskeen.
Vi har latt det skje igjen. 10. August 2019 angrep nok en høyreekstrem terrorist landet vårt. Han drepte Johanne og angrep Al-Noor-moskeen.
— Astrid Willa Eide Hoem
I dagene etter angrepet på Al-Noor-moskeen tenkte jeg; nå skjer det. Nå kommer oppgjøret med de ekstreme kreftene som vi har venta på. I stedet fikk vi en debatt om håndhilsing. Nå har vi ikke lengre tid til å vente.
Det kan ikke skje igjen
Vi har ikke lengre råd til å være stille. Vi må ta de tøffe diskusjonene. Også når det er ubehagelig å stå i. For ønsket vårt er så enkelt, men også så vanskelig: Dette kan ikke skje igjen.
Den siste tiden har flere, og spesielt blant ungdomspartiene, tatt til orde for at de vil bryte stillheten. At de vil ta del i det politiske oppgjøret etter 22. juli. Til det vil jeg si – tusen takk.
Ønsket vårt er så enkelt, men også så vanskelig: Dette kan ikke skje igjen.
— Astrid Willa Eide Hoem
Til de av dere som beklager for at dere ikke har tatt til orde før: Vi setter pris på at dere gjør det nå. For vi trenger dere. Vi trenger at hver og en av dere løfter stemmen sammen med oss. Hver eneste dag. Hele året.
Vi trenger at du husker med oss. Men vi trenger også at du hever stemmen din sammen med oss.
I dagene etter 22. juli var løftet vårt: Aldri glemme. I år må vi fornye det løftet. Aldri glemme,
– men også aldri tie.