Hvis Gud selv hadde kommet på besøk i et av kirkesamfunnene som diskuterer samlivssyn, ville det kommet et klart svar? Eller ville svaret åpnet andre perspektiver?
Det er spennende å tenke tanken når spørsmål om livsførsel og etikk har blitt store og langvarige strider i kirkesamfunn etter kirkesamfunn.
Veivalg langt bakover
Det er forståelig at kirker har et behov for å avklare spørsmål om ekteskapssyn og hvem som kan vies i kirkesamfunnet, slik vi har sett i Den norske kirke, og i det siste i Frikirken og Metodistkirken. Det er også legitimt å ta oppgjør med forkynnelse og praksis som for noen har vært smertefull.
At disse debattene må tas og ofte blir såre og dyptgripende, kan bygge på veivalg som kirkene i vest gjorde langt bakover i historien.
Kanskje er det vel så mye å hente på å åpne seg for det guddommelige i livet og se hva som skjer
— Turid Sylte
Den ortodokse kirken har holdt mer på at troen mest av alt handler om å tilhøre kirken som Kristi kropp og å være i kontakt med Gud, og mindre om at alt i livet må være på plass. Livet er noe det jobbes med dag etter dag for å bli mer lik Gud, gjennom å slippe det guddommelige inn. Da handler det mer om en livslang prosess.
Selv om det i ortodokse kirker er ulike meninger om livsførsel, kan det se ut som slike spørsmål blir løst mer pragmatisk og lokalt.
I de tidlige hundreårene, før skismaet mellom øst og vest i kristenheten, handlet store kirkemøter om å avklare hvem Gud er. Etter hvert som kontakten mellom øst og vest ble svekket, gjorde kirken i vest kirkelære og livsførsel til en mer sentral del. I mange lutherske kirkesamfunn har det også vært lagt stor vekt på rett lære, mens ortodokse søker rett tilbedelse.
Lete dypere etter årsaker
Høsten 2018 stod Den katolske kirke midt i en av sine vondeste runder om overgrepssaker. En storjury i USA hadde satt på kartet at det ikke bare dreide om de mange seksuelle overgrepene som var avdekket, som var ille nok. Rapporten beskrev også en systematisk tildekking av det som hadde foregått, «en manual for å holde sannheten skjult».
Biskoper og prester hadde dekket over og beskyttet hverandre, i den tro at de dermed best også beskyttet kirken.
I oktober i fjor kom en undersøkelseskommisjon med en rapport om overgrep i Den katolske kirke i Frankrike. Katolikk og teologiprofessor Werner G. Jeanrond sa da til Vårt Land at Den katolske kirke er nødt til å finne dypere svar på hva som har gjort det store omfanget av seksuelle overgrep mulig. Han understreket at spørsmålene måtte jobbes med teologisk, fordi det handler om både maktstrukturen med presteskapets opphøyde plass og en lojalitet oppover, og også synet på seksualitet, synd og frelse. Alt dette mener han springer ut av teologisk tenkning. Jeanrond ser en total misforståelse av hva seksualitet er, og mener at også vektleggingen av menneskets syndighet kan ha spilt inn.
Ifølge Jeanrond har arbeidet med å finne de teologiske systemårsakene til overgrepskrisen bare så vidt begynt. I den grad synet på seksualitet har vært preget av kirkefaderen Augustin (354-430), understreker han at det også har preget den lutherske kirken og dens dynamikk mellom synd og frelse. «Derfor er det mye å gjøre opp med, også der», sa Jeanrond.
[ Katolsk teolog: – Problemet er makststrukturen og en total misforståelse av seksualitet ]
Det personlige møtet
I sin bok fra tidlig 1990-tall skriver Peter Halldorf om arven fra kirkefaderen Augustin. Han mener Augustin «må ta på seg en del av skylden for den usunne seksualfiendtlighet som gjennom historien har belastet kristendommen», selv om Halldorf også beskriver Augustin som en gigant på flere vis.
Halldorf skriver at det kan være fristende for kirken å gjøre moralsk opprustning av samfunnet til en hovedoppgave. Men han understreker at det ikke er moralske pekefingre som er metoden Jesus tar i bruk når han møter mennesker som har en livsstil som ikke oppfyller idealene. «Hans behandling av dem som har forstuet seg på etikken, blant alle dem som ikke har lykkes i å leve opp til idealene, blir besværlig for en kirke på marsj for moralen», skriver Halldorf.
Ifølge Halldorf introduserer ikke kristendommen etiske spilleregler som tidligere var ukjente. Han mener at en kirke «som i mangel på åndelig kraft profilerer seg som moralens voktere», vil oppleve at dette slår tilbake mot det egentlige budskapet som kirken har om nåde og frigjøring. Halldorf understreker at et kristent liv er noe som blir født «i menneskets personlige møte med Kristus, som vokser og fornyes gjennom troens mysterium».
[ Frikirkens synodemøte: Kraftverkets samlivsforslag ble nedstemt ]
Det guddommelige
Å lage et dekkende sett regler for livet til mennesker i ulike kulturer og livssituasjoner, er ingen enkel oppgave. Kanskje er det derfor ikke så lett å finne ferdige svar ved å finlese bibeltekster heller.
Faren er stor for at diskusjonene om etiske spørsmål stjeler kraft i kirker og trossamfunn. Mennesker på innsiden kan føle seg fordømt, og fellesskapet kan lide og skrante. For noen kan stridighetene true selve troen. Det er også kirkens rolle som moralens vokter som har fått mange til å skygge unna kirken, selv om de har en tro og lengsel etter en himmel over livet.
Kanskje er det vel så mye å hente på å åpne seg for det guddommelige i livet og se hva som skjer.
