Kommentar

Vedums hamskifte

Det er en voldsom kontrast mellom Trygve Slagsvold Vedum som motstrømsgeneral, og Vedum som finansminister. Velgerflukten kan skyldes at velgerne ikke kjenner ham igjen.

l

På slutten av denne uka hadde Støre-regjeringen sittet i 100 dager. De har fått en uvanlig tøff start med økt koronasmitte, høye strømpriser og fare for krig i Ukraina. Alt dette gjør at Ap og Sp i liten grad har fått vise fram egne prosjekter.

Men det som også har kommet litt i skyggen, er hvilket profilmessig hamskifte Trygve Slagsvold Vedum har gjennomgått fra opposisjon til regjering.

Det er få politikere som har fått oppleve en så spektakulær suksess som Trygve Slagsvold Vedum. Et drøyt halvår før Vedum ble partileder, fikk Sp 5,5 prosent ved stortingsvalget i 2013. Rundt juletider i 2019 lå partiet på over 20 prosent på flere målinger. En TV2-måling på denne tiden ga dem 22,1 prosent. De var Norges største parti. Alt Vedum tok i, så ut til å bli til gull.

Men selv om partiet i månedene før valget falt kraftig og endte opp på 13,5 prosent, har Vedum likevel maktet å løfte partiet voldsomt i sin ledertid.

En etterlengtet motstemme

Suksessen skyldes i all hovedsak Vedum selv. Han la en enkel, stram og svært slagkraftig plan. Hans hovedbudskap var at folk skal få del i det gode liv der de bor. Med dette utgangspunktet, kjørte han en beintøff linje mot en rekke store reformer som han mente har sentraliserende effekt. Han sa nei til kommune- og fylkessammenslåinger, nedlegging av sykehus, fødestuer og politistasjoner. Han kjempet for offentlige virksomheter med arbeidsplasser utenfor de store byene. Et eksempel er kamp mot forslaget til kutt i antall domstoler.

Vedums framtoning og metode er også en viktig grunn til at han ble populær. Han fartet land og strand for å snakke med folk med kaffekoppen i hånda. Han lyttet og brakte videre det folk utenfor de store byene strevde med. Han ga dem en røst. Slik ble ihan en etterlengtet og hyllet motstemme.

Vedums problem er forventningene til ham selv og Sp, noe som han har bygget opp i opposisjon.

—  Berit Aalborg

Brox: «Hva skjer i Nord-Norge?»

Vedum blir ofte kalt en populist i nedlatende ordelag og blir sammenlignet med Trump. Dette er historieløst. Derimot ligger han tett på en lang tradisjon med distrikts- og venstrepopulisme i Norge, som særlig var synlig fra slutten av 60-tallet og utover 70-tallet. En tradisjonen med dype røtter både i tiden med nasjonsbygging og kampen mellom bønder og embetsmenn.

Det viktigste kampskriftet for denne strømningen på 70-tallet er boka til Ottar Brox fra 1966: Hva skjer i Nord-Norge – en studie av norsk utkantpolitikk. Brox kom selv fra Torsken i Troms, ble sosiolog og senere SV-politiker. Svært forenklet gikk han til kamp mot den teknokratiske samfunnsplanleggingen som overså folks ønske om å bo på hjemplassen. Hans bok ble brukt til kamp mot datidens «elite» og deres omstillinger og sentralisering — mot sentrale politikere som mente fiskerne i Nord-Norge ikke forsto sitt eget beste, fordi de ikke ville flytte.

Brox blir regnet som den som introduserte populismebegrepet i Norge. Han så det som en hedersbetegnelse. Denne strømningen fantes i flere politiske partier utover 70-tallet.

Vedums prosjekt og retorikk har store likhetstrekk med denne strømningen. Begge tar utgangspunkt i grasrota i distriktene – og begge bringer fram deres synspunkter på en måte de kjenner seg igjen i. En forskjell er at Vedums kamp i større grad vender seg mot den globale og nasjonale liberalismen som er langt mer synlig i dag.

Vedum i maktens korridorer

Vedums posisjon som opposisjonsleder har gjort overgang til rollen som finansminister stor. Da han ble utnevnt, pekte mange på at både SV-leder Kristin Halvorsen og Frp-leder Siv Jensen maktet spranget fra et slags protestparti til denne rollen.

Men Kristin Halvorsen var i større grad en internasjonalist, en politiker med en profil man kunne sett for seg i både Ap eller Høyre, under gitte omstendigheter. Siv Jensen tilhører det vi grovt sett kan kalle liberalistfløyen i Frp. Riktignok har hun jevnlig benyttet populistiske grep, men hennes identitet som politiker ble ikke grunnleggende rokket ved da hun gikk inn i rollen som finansminister.

Avstanden fra Vedums grasrotprofil til rollen som finansminister er større. Nå skal han skjøtte den strukturelle, økonomiske planleggingen der mange linjer allerede ligger fast. Dette er hans problem, selv om mange mener politikeren Trygve Slagsvold Vedum kan fylle denne rollen. Han er både svært strategisk og har tung politisk erfaring.

Vedums problem er forventningene til ham selv og Sp, noe som han har bygget opp i opposisjon. Mange har oppfattet ham slik at de tunge reformer kan reversere raskt. At gamle fylker ville gjenoppstå, at nærpolitiet ville komme tilbake til de fleste småsteder, at nærsykehusene ville beholdes eller at Vedum var garantist mot nedleggelsen av Andøya flystasjon. Noen trodde også at strømkabler til utlandet kunne strupes.

De forsto ikke at han kun kan justere en del av dette. Men han kan ikke gjøre alt det mange oppfattet at han lovet.

Dessuten savner flere velgere måten distriktsgeneralen snakket på. Etter at han ble finansminister begynte han å ta flere forbehold og gi flere byråkratiske politikersvar. Han ble likere andre politikere med makt. For mange velgere er dette en skuffelse.

Vedum og Arnstad

Men hvorfor valgte Vedum nettopp finansministerjobben? Ut fra det vi vet, krevde Støre det til slutt. Vedum hadde åpenbart sett for seg en friere rolle i regjeringen, der han i større grad kunne flagge Sps primærstandpunkter. Det ble også vurdert at Sp ga finansministerjobben Marit Arnstad, som lettere ville gått inn i den. Men åpenbart mente Vedum at hun hun var nødvendig å ha som parlamentarisk leder for et parti i en mindretallsregjering.

Det er langt fra sikkert at disse valgene var strategisk smarte. Mye tyder på at Sps tidligere velgere, som elsket Vedum som distriktsgeneral, ikke kjenner ham igjen. De synkende gallupene kan tyde på det.

Kanskje håper Vedum at regjeringens resultater og tiden vil jobbe i hans favør. Eller kanskje vil han en dag be om en rokering i regjeringen. Kanskje er det for tidlig og vil framstå som et nederlag — men det er ingen tvil om at enkelte i hans eget parti vil se ham i en annen rolle.





Berit Aalborg

Berit Aalborg

Berit Aalborg er politisk redaktør i Vårt Land, og har vært i avisa siden 2013. Hun har ansvar for alt meningsstoffet i avisa: Leder- og kommentarstoff og verdidebatt.

Annonse
Annonse

Mer fra: Kommentar