Kommentar

Inn i skapet med deg

RELIGIONSUTØVELSE: Noen liker ikke homofile som kysser på gata, andre misliker kristen forkynnelse i radio. Ja, det er en urettferdig sammenligning. Men vi må snakke om den utbredte sosiale aksepten for å møte religionsutøvelse med illiberale holdninger.

Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

Mange blir sikkert provosert av den første setningen i avsnittet over. Det bør du bli, for det er en dypt urettferdig sammenligning. Kristne møter motstand og fordømmelse i dag, men det blekner mot den den volden, og den skepsisen og mobbingen homofile dessverre så altfor ofte blir utsatt for.

Det stemmer riktignok at nordmenn med «kristen» CV opplever diskriminering i jobbmarkedet, og at 54 prosent av befolkningen oppgir å være skeptisk til personer med sterk kristen tro. Og denne uken fikk vi vite at hatvold mot kristne vokser faretruende raskt i Europa. Men det er neppe dekning for å hevde at kristne opplever utbredt forfølgelse på linje med minoriteter i Norge. Å ha en annen legning eller hudfarge enn majoriteten er nok fortsatt en tyngre bør å bære.

Sosial aksept

Hunden ligger begravet litt lenger borte. Det å møte religion med illberale holdninger og krav om å holde seg litt mer i skapet er langt mer sosialt akseptert. Diskriminering, negativ sosial kontroll og undertrykkelse utøves som regel av personer som ser på seg selv som i det godes tjeneste, og som bare prøver å fremme gode verdier. Slike holdninger er ikke alltid så lett å få øye på hos seg selv og sine nærmeste.

Mange som er for et religiøst mangfold, vil samtidig ha seg frabedt å bli møtt med religiøs utøvelse i offentligheten. Det dreier seg ikke om retten til å kritisere religion, men aksepten for å kreve å slippe å utsettes for religion.

Krav om skam

Forrige uke hadde jeg gleden av å dele ut Petter Dass-prisen til NRK Morgenandakten. Prisen deles ut av Vårt Land for å ha satt kristen tro på den offentlige dagsorden på en engasjerende måte. «Shame on you @vaartland» tordnet Jens Brun-Pedersen, tidligere pressesjef i Human-Etisk Forbud (HEF), på Twitter. Forbundets kommunikasjonsjef, Marit Øimoen, uttalte at programmet burde legges ned «fordi forkynnelse hører ikke hjemme i statskanalen».

Før jeg fortsetter har jeg behov for å understreke at HEF svært ofte har gode og prinsipielle standpunkter rundt religionsfrihet og livsynssåpenhet. De er ingen «omvendte mørkemenn». Men angrepene på NRKs morgenandakt er med på å synliggjøre en blindsone i den moderne religionsliberaliteten.

Ja til forkynnelse

Argumentene mot Morgenandakten er litt varierende, men koker i bunn og grunn ned til at dette er noe man helst ikke vil bli utsatt for av NRK. Det vises til at evangelisering ikke er journalistikk, og dermed ikke hører hjemme i NRK. Det kan høres prinsipielt ut, men det er feil. Aviser og rikskringkastere har i alle år publisert mye innhold som ikke er journalistikk, som for eksempel Brun-Pedersens «Jeopardy».

Andre argumenterer ut ifra et mangfoldsperspektiv. Det er jo bare kristne andaktsholdere, og da bør programmet fjernes. Men hvis man argumenter med mangfold, så er det besynderlig å kreve et program fjernet. Da minsker man jo mangfoldet. Kravet fra HEF burde være et bredere tilbud av forkynnelse i NRK. Selv om jeg ikke ville blitt en fast lytter sliter jeg med å se noen prinsipielle eller presseetiske argumenter mot at NRK skulle sende en fast fredagsbønn for muslimer.

Krav om scenenekt

Så kommer argumentet om at dette er «forkynnelse», og at det er «reklame». Det holder heller ikke mål. Morgenandakten i dag bærer mer preg av refleksjon enn misjon, og det er et strengt redigert program, der NRK selv velger gjestene.

Men hva er egentlig det prinsipielle problemet med forkynnelse i mediene? I bunn og grunn er ikke forkynnelse noe annet enn å si at «jeg har dette synet, og synes du bør ha det». Det skiller seg ikke fra de tallrike faste spaltene norske toppolitikere og andre har i norske aviser i dag. Faste spalter, gjerne med en klar ideologisk profil, er helt uproblematisk så lenge det er redaksjonen som bestemmer format og gjester, og sørger for at innholdet er i tråd med god presseskikk. Hvorfor skal norske trossamfunn nektes slike scener?

Dere eksisterer, og det er greit, men må dere på død og liv vise det så tydelig? Har dere ikke et litt romslig skap?

—  

Da kommer statsargumentet. Ja, NRK er statsfinansiert. Men også Vårt Land, VG, Dagbladet, og Aftenposten mottar store direkte eller indirekte subsidier. Men i likhet med NRK, har vi en lovfestet uavhengighet der det er slått fast at det bare er sjefredaktøren som har ansvar for innholdet. NRK Dagsrevyen er ikke en statlig ytring, like lite som Maskorama, eller morgenandaktene er det.

Da gjenstår bare kravet om at folk skal slippe å uforvarende bli utsatt for forkynnelse til frokost. Det er grunnleggende illiberalt.

Religion er en identitet

Det er i dag stor aksept for et religiøst mangfold, men mange vil helst slippe å bli utsatt for at dette mangfoldet puster, ånder og leves ut i fellesskapsarenaer. Det protesteres mot lysende kors på kirker, mot bønnerop og kirkeklokker, skolegudstjenester og radiogudstjenester, kors rundt halsen på tv, og misjonering på dørene. Klepp kommune ønsker nå å stanse kulturstøtte til konservative kristne organisasjoner. Støtten er viktig for mye kristent barne- og ungdomsarbeid. Dermed straffes kristne barn for voksne kristne sin teologi.

Man er åpen for at religion eksisterer, og det er flott at krig og fred og religion og sånt diskuteres på Dagsnytt 18, men all denne utøvelsen opp i ansiktet vårt, vil vi ha oss frabedt. Litt som holdningen mange dessverre har til homofile. Dere eksisterer, og det er greit, men må dere på død og liv vise det så tydelig? Har dere ikke et litt romslig skap?

«Noen framstiller religion som et valg på linje med politiske valg, eller klesstil og kosthold. At det er selvvalgt, og at man derfor må «tåle steken». For meg er det en grunnleggende identitet. Jeg vokste opp med statskirken i morsmelka, og det var med på å forme meg som menneske. I noen år valgte jeg litt ubevisst vekk denne delen av meg selv, men etter hvert skjønte jeg at det er det jeg er. Jeg er kristen, og det er en grunnleggende del av min identitet. Det har aldri vært et valg.

Penis-argumentet

For noen år siden gikk følgende sitat sin seiersgang i sosiale medier: «Å ha en religion er som å ha en penis. Det er helt OK å ha en, og å være stolt av den, men det er ikke greit å vifte med den i andres ansikter». Sitatet er både veldig godt, og helt forferdelig, på en gang. Det er godt fordi det sier noe om at friheten til å leve ut sin religiøse identitet er som alle andre goder: Det nytes best med moderasjon og omtanke for andre.

Men sitatet er også selvmotsigende og fordomsfullt. For det første er sitatet i seg selv en måte for sekulære å vifte sin egen livsynspenis i ansiktet på andre. Hvis det er galt med misjon, hvordan kan du argumentere for at folk bør forlate kirken? Og sitatet feiler alle klassiske diskrimineringstester. Bare prøv selv. «Å ha en/et handikap/legning/politisk syn/hudfarge/kjønnsidentitet er som å ha en penis» ....

Men sitatet viser sprengkraften i det religiøse. Det oppleves ofte som farligere og mer kontroversielt enn andre ytringer. Motstanden mot deltagelse i skolegudstjenester (For ordens skyld: Ingen bør tvinges) høres av og til ut som de dårligste argumentene mot Pride. Man frykter at det man opplever som et skadelig verdisyn kan smitte over på sårbare sjeler.

Religion oppleves ofte som farligere og mer kontroversielt enn andre ytringer

Viktig melding: Lytt på radio

Mange mener religion ikke skal ha noen særstilling i samfunnet. Religion bør behandles på lik linje som andre menneskelige aktiviteter. Da kan man ikke i neste øyeblikk ta til orde for negativ særbehandling. Man kan ikke kreve et særskilt vern mot å bli utsatt for andres religiøse utøvelse.

I et moderne, liberalt og likestilt samfunn må vi ære åpne for at religion til tider leves ut i fellesskapet. En ting er å reagere følelsesmessig på å se en annen hudfarge i tv-ruta, eller se to likekjønnede kysse på gata, eller høre en andakt i statsradioen. Vi mennesker fødes med mange reaksjoner og tanker vi ikke kan styre. Problemet er når vi sosialt aksepterer denne typen krav om beskyttelse fra det vi opplever som fremmed óg utfordrende.

Det er selvsagt lov å være kritisk til både religion, religiøse standpunkter og religionsutøvelse, men ikke krev at vi skal leve ut vår identitet i skapet.

Og husk å lytte på NRK Morgenandakten. Kanskje du lærer noe nytt?

Les mer om mer disse temaene:

Bjørn Kristoffer Bore

Bjørn Kristoffer Bore

Vårt Land anbefaler

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Kommentar