Kommentar

Ikke la menn være menn

Det må bli slutt på dårlige sex-metaforer, dyneløfting og ekskluderende guttastemning i norske menigheter.

Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

Jeg skulket seksualundervisningen da jeg var konfirmant. Jeg sa jeg var syk så jeg skulle slippe å gå. Grunnen: Pappa var presten. Jeg aner ikke hva de andre lærte den dagen, men for min egen del husker jeg at jeg tenkte at jeg uansett ikke dro i kirka for å lære om sex.

Det var nok enkelt å tenke for en 14 år gammel prestedatter. Nå, 15 år senere, skjønner jeg selvsagt verdien av at også kirka skal være et sted å snakke om seksualitet og kjønn. Jeg synes det er beundringsverdig når jeg ser menigheter og ansatte som går inn i temaet på en verdig og ikke-moraliserende måte, og som klarer å formidle at sex først og fremst handler om relasjoner – ikke prestasjoner.

Men alt er ikke like bra.

Brune epleskrotter og brente fyrstikker

I et modig og ærlig innlegg i Vårt Land før helgen fortalte Kristne Banggren Gripsgård om metaforen om epleskrotten: At mange jenter i frikirkelige sammenhenger har blitt fortalt at de er som epler. Hver gang de har sex utenfor ekteskapet, er det som om noen tar en bit av eplet – helt til bare epleskrotten er igjen til en fremtidig ektemann.

Epleskrotten gjorde meg oppmerksom på flere andre metaforer som skal forklare hvorfor man bør vente med sex til ekteskapet. De som har sex utenfor ekteskapet, har blitt sammenliknet med brente fyrstikker og roser uten kronblader. Det har blitt sagt at sexen er som «limet» mellom to papirark, og når de rives fra hverandre går noe i stykker.

Skal man tro kommentarfeltene på Facebook blir de ikke bare fortalt i frikirkelige sammenhenger, flere har også hørt dem i Den norske kirke. Menighetspedagog Ida Pettersen Sandvik skriver også i Vårt Land at det virker som det er kvinner som blir mest svekket og skamfulle på bekostning av metaforbruken.

Pastorer er ikke sexeksperter. Den som leder bønnen i kirka di, skal ikke nødvendigvis få lede synet ditt på kjønn og seksualitet.

—  Elise Kruse, religionsredaktør

Hellig manndom

Det er ikke så veldig vanskelig å forestille seg. For selv om intensjonen bak denne metaforbruken kan være god, slår det som Gripsgård og Sandvik påpeker helt feil ut. Metaforer og forkynnelse som dette skaper skam rundt egen kropp – og selv om vi ikke vet hvor utbredt det er i dag, vet vi at skam rundt seksualitet fortsatt er et problem i mange kirkelige sammenhenger.

Et verstingeksempel er den amerikanske menigheten Mars Hill, som denne høsten er blitt gjenstand for Christianity Today-podkasten The Rise and Fall of Mars Hill. Podkasten forteller om den høyst kontroversielle amerikanske pastoren Mark Driscoll og hans menighet Mars Hill, som endte opp med å kollapse i 2014.

Måten Driscoll prekte om kjønn og seksualitet ødela mange menneskers liv. Han prekte blant annet at kvinnens ansvar er å tilfredsstille ektemannen seksuelt slik at han ikke ender opp med å være utro. Driscoll fremstår sykelig opptatt av manndom og mandighet, og er særlig opptatt av å skape møteplasser kun for menn der de kan «være i fred fra konene sine». Veldig mange menn elsket det.

Menn som vil stå sammen

Det er langt fra Mars Hill til Norge. Likevel er det noe av Driscolls tankegang som har rotfeste også her. Sånn som måten han snakker om menn på. Som en utsatt gruppe, som må verne om sin maskulinitet for å overleve i det moderne samfunn.

Såkalte «mannsgrupper» finnes nemlig i et stort antall menigheter også i Norge. Samlinger kun for menn. Der menn skal få lov til å være menn, gjerne med referanse til Paulus’ første brev til korinterne: «Våk! Stå faste i troen! Vær mandige! Vær sterke!»

12.-14. november arrangerer for eksempel pinsepastor Stephan Christiansen og menigheten hans Jesus Church konferansen «Guds Mann» i Oslo. I en videosnutt på Facebook gir Christiansen oss et raskt innblikk i hva mennene som møter opp i november har i vente. I videoen kommer pinsepastoren kjørende i bilen sin, ruller ned vinduet, legger armen i vinduskarmen og utbryter: «Broder, åssen er det med deg? Nå er det snart tid for oss gutta å treffes igjen».

Så slår han gjentatte ganger i bildøra mens han gjentar, nesten som et mantra: «Vi kara trenger å møtes. Vi trenger å stå sammen».

Uheldig kjønnssegregering

Kanskje har han rett. Kanskje trenger menn å møtes sammen alene uten kvinner – og kanskje trenger kvinner det samme. Jeg blir likevel bekymret for hva slags effekt den type kjønnssegregering i menighetssammenheng kan ha. Gammeldagse, i stor grad diskriminerende kjønnsroller, får gjennom mange av disse treffene leve videre i beste velgående.

På jentegruppene skal det sys, perles og byttes klær. På guttegruppene skal det hamres, snekres og løftes vekter. Etter hvert som man blir eldre blir disse gruppene også arenaer for å snakke om sjekking og dating. Også bibel- og cellegrupper blir delt mellom kjønnene, ofte fordi man tenker det vil være lettere å være åpen og ærlig om troa si da. Men også fordi man vil unngå at gruppene blir sjekkearenaer i stedet for trosarenaer.

Retorikken som impliserer at menn skal være menn, innebærer ofte et spesifikt bilde på hva en mann skal være. Da er man samtidig blind for den enorme variasjonen som finnes blant ulike menn. I sånne settinger ligger forholdene perfekt til rette for at kjønnsstereotypiene får blomstre i fred. Når menn får være menn, blir det lettere å la seg rive med av myter om kjønn som har null rot i virkeligheten.

Dette er ikke eksklusivt for kirkelige sammenhenger. «Jazzing med gutta» er sikkert mer utbredt på Blindern enn i bibelgruppa. Og det er mye man kunne sagt om hvor misforstått kvinners seksualitet er i mange mannssammenhenger.

Når menn får være menn, blir det lettere å la seg rive med av myter om kjønn som har null rot i virkeligheten.

—  Elise Kruse, religionsredaktør

Pastorer, ikke sexologer

Det er likevel noe spesielt ved at dette kjønnsfokuset får prege så mange menigheter rundt omkring her til lands. Dersom det stemmer at metaforene om epleskrotter og fyrstikker fortsatt lever i flere sammenhenger, er det lett å se for seg at de fort får bein å gå på i disse gruppene.

Og metaforene får selvsagt ekstra tyngde om de kommer fra talerstolen. En pastor eller bønneleder blir gjerne sett på som en som «snakker sant om livet». En som vet bedre enn de fleste.

Da er det verdt å minnes den amerikanske teologen Rachel Held Evans sine ord: Pastorer er ikke sexeksperter. Den som leder bønnen i kirka di, skal ikke nødvendigvis få lede synet ditt på kjønn og seksualitet. Prester og pastorer spiller en viktig rolle i å forkynne Bibelens rammer for seksualitet slik de tolker dem, men det er mye å be om at de også skal godkjenne det som skjer hjemme mellom deg og partneren din.

Kirka skal være et sted å snakke om seksualitet og kjønn. Men det skal ikke være et sted for dyneløfting og utdaterte kjønnsstereotypier. Med andre ord: Det er fortsatt en jobb å gjøre.


Elise Kruse

Elise Kruse

Elise Kruse er religions- og featureredaktør i Vårt Land. Hun har jobbet som journalist siden 2012, og har to bachelorgrader, i journalistikk og sammenliknende politikk, i tillegg til en mastergrad i menneskerettigheter med spesielt fokus på religionsfrihet.

Vårt Land anbefaler

1

1

1

1

Mer fra: Kommentar