Kommentar

Trenger vi en egen utviklingsminister?

BÆREKRAFT: Det pågår en viktig og nødvendig debatt om fremtidens bistand. Den bør også gjenspeiles i den pågående regjeringskabalen.

Mellom 2013 og 2018, i Erna Solbergs første år som regjeringssjef, hadde ikke Norge en egen bistands- eller utviklingsminister. Mange som har et sterkt engasjement for utviklingsfeltet, tolket dette som et tegn på at Høyre/FrP-regjeringen nedprioriterte dette politikkområdet. Og slik var fasiten også, selv om bevilgningene var noenlunde stabile. Daværende utenriksminister Børge Brende vil nok ikke være enig i den beskrivelsen. Han skulle også ivareta dette feltet, men i sum ble dette seks år der utviklingspolitikk kom i skyggen av Norges utenrikspolitiske agenda.

Og mens norsk utenrikspolitikk handler om å sørge for vårt lands interesser, skal utviklingspolitikk faktisk løse andre lands problemer. Altså er de to politikkområdene av natur helt ulike. Med til historien hører også med at man for første gang hadde en regjeringspartner med et uttalt mål å kutte kraftig i bistandsbevilgningene. Samarbeidspartnere på borgerlig side sørget for at så ikke skjedde.

Globale utfordringer

Målet har vært å kunne jobbe med utvikling av det som kan kalles globale fellesgoder på tvers av departementene. Utvikling er jo i bunn og grunn ikke bare ansvar for ett departement; det finnes internasjonale utfordringer i andre ministres porteføljer, som klima, migrasjon, havforvaltning, skogforvaltning, skatteavtaler og ikke minst vaksiner og global helse.

Da Venstre kom med i regjeringen i 2018, ble utviklingsministerposten gjenopprettet. Fagmiljøene roet seg. Ting var på stell.

1-prosentmålet – at bistand skal ha minst 1 prosent av det totale statsbudsjettet – opprinnelig et Ap-initiativ fra 2017, ble ikke lenger utfordret av et FrP på vingen.

Nå forhandles om en ny regjeringsplattform mellom Ap og Sp. Det vil også ende opp i en kamp om statsrådsposter. Og selv om begge disse partiene har en solid tradisjon i arbeidet med internasjonal solidaritet, er det lite som tilsier at taburetten som utviklingsminister er den det blir tøffest kamp om.

Og så er spørsmålet om det i det hele tatt trengs en slik taburett?

Pandemi-påminnelse

Akkurat nå står verden midt i noen globale utfordringer som krever nytenkning. Bistand i dag er noe ganske annet enn bistand i 1983, da Norge fikk sin første bistandsminister. I dag trues verdens fattigste av klimaforandringer. Skatteavtaler i teknologiens tidsalder har bidratt til en enda kraftigere skjevfordeling mellom fattige og rike. Havet forsøples og truer livsgrunnlaget til de mest sårbare. Pandemien som er på hell her i landet, er fortsatt en dødelig fare i land i sør.

Covid-19-viruset har satt alt på spissen: Det vil kreve internasjonal bistand på 60 til 70 milliarder dollar fra 2020 til 2022 for å sørge for utvikling og fordeling av vaksiner til hele verden. Dette er det dobbelte av hele det globale utviklingsbudsjettet på helseområdet i samme periode. Det fortalte John-Arne Røttingen, som er utnevnt til global helseambassadør i Utenriksdepartementet, under et seminar i regi av Norad onsdag denne uken.

Pådriver-makt

Norge, som er en stormakt i verden når det gjelder utviklingspolitikk, må nå tenke klokt om egen rolle. Vi er et lite land, men står for 3 prosent av bevilgningene til bistand i verden. Dit vi går, vil også andre følge etter. Derfor har det norske bistandsmiljøet et ekstra stort ansvar for å følge med når store globale endringer truer på nye måter.

Tenkearbeidet er allerede i gang i Norad, som forvalter nær halve utviklingsbudsjettet. Under Bård Vegar Solhjells ledelse legges en strategi fram mot 2030. Onsdagens seminar hadde temaet «fra u-hjelp til globale investeringer».

Støre og Vedum kan gjerne skru opp ambisjonsnivået flere hakk og gjøre utviklingsministeren til en pådriverrolle, ikke bare en slags utvidet statssekretær for gode tiltak.

—  Veslemøy Østrem, nyhetsredaktør

I dag bruker Norge rundt 20 prosent av bistandsmidlene til det som kan karakteriseres som «globale fellesgoder», mye av dette til klimaprosjekter. Resten går til mer tradisjonell humanitær hjelp og direkte fattigdomsbekjempelse.

Poenget ble formulert slik fra Bård Vegar Solhjell:

Hvis man bidrar med mer penger til et utdanningsprosjekt i Etiopia enn i Ghana, vil det føre til mest utvikling i Etiopia. Men hvis man bidrar til å redusere klimautslipp, vil det bidra over hele verden.

Minister for bærekraftig utvikling

Noe av diskusjonen Norad inviterer til handler om budsjettering – hvor man henter pengene fra. Men diskusjonen åpner også et rom for å diskutere hva bistand skal være. Fattigdomsreduksjon er selvsagt fortsatt det primære målet for alt utviklingsarbeid. Men grunnene for fattigdom og nød er i endring. Og da må vi også åpne opp for at klassisk bistand ikke er det eneste som fører verden framover.

Vi tåler også en diskusjon om selve utviklingsminister-posten. Det er gode grunner til at det ikke er utenriksministeren i en kommende regjering som skal ha ansvar for politikkområdet.

Men Støre og Vedum kan gjerne skru opp ambisjonsnivået flere hakk og gjøre utviklingsministeren til en pådriverrolle, ikke bare en slags utvidet statssekretær for gode tiltak. Ved å utnevne en minister for bærekraftig utvikling som får et utvidet mandat til å jobbe på tvers, kan verdens rikeste land bli en mer innovativ og fremtidsrettet aktør på dette feltet.

Både helseministeren, klimaministeren og ikke minst finansministeren kan i dag snakke seg varme om internasjonalt ansvar, men peke på bistandsministerens konto for å få løst oppgavene. En ny «på tvers»-minister kunne styrket jobben for verdens fattigste, ikke bare dagens utsatte, men også de som vil miste livsgrunnlaget og tvinges på flukt når klimaforandringene forandrer verden de neste tiårene.

Veslemøy Østrem

Veslemøy Østrem

VL anbefaler

1

1

Annonse
Annonse

Mer fra: Kommentar