«Det skal lite til før du får halleluja i KrF, vettu.»
Setningen kom fra nestleder Olaug Bollestad til NRK på valgkvelden. På dette tidspunktet var det fortsatt håp om at KrF ville greie sperregrensen.
Den samme setningen dokumenterte et av partiets største problemer. Språket. Kulturen. Imaget. Det som gjør at KrF oppleves som så uendelig langt borte fra vanlige, sekulære mennesker.
I NRKs program Sjukt mange spørsmål ble partilederne spurt om hvem de ville spise taco med en kveld. Rødts Bjørnar Moxnes og SVs Audun Lysbakken måtte velge mellom Ropstad og Listhaug. At de ikke var lysten på en tacokveld med Listhaug er forståelig, de er tross alt uenige om nesten alt.
Det var mer spesielt at de absolutt ikke ønsket en hyggekveld med Ropstad. Ikke om de ble tvunget engang.
Rare, men ikke på en kul måte
At KrF i grunnleggende politiske spørsmål står mye nærmere de to venstrepartiene enn Frp gjør, hjalp ikke. Det handlet heller ikke om Ropstad som person, han er en hyggelig mann og verken gutteromsadressen eller skattesaken var kjent på dette tidspunktet.
Det handlet om at Moxnes og Lysbakken snakket til sine egne velgere: relativt unge, moderne, til dels urbane mennesker. Disse menneskene opplever at KrF er på en helt annen planet enn dem selv. KrF er rare, men ikke på en kul måte. Det ville vært krise å bli assosiert med dem.
Jeg har ingen behov for å strø salt i KrF-sårene. Personlig bet jeg negler på partiets vegne på valgkvelden fordi jeg ønsker at KrFs verdier skal stå sterkest mulig i norsk politikk.
[ Ropstad er ikke lenger KrF-leder ]
Mangelen på identifikasjon
Men den uskyldige selvironiske halleluja-setningen til Bollestad valgkvelden var ett av hundrevis av eksempler på avstanden til folk flest. Ikke alle forstår hvor fremmed dette språket er i vanlige ører.
Selvsagt ønsker vi oss folk som kan le av seg selv, men bare hvis vi kan identifisere oss med dem. Vi ler når folk innrømmer at de spiller Candy Crush på do, men hvis innrømmelsene blir kleinere blir vi stresset på deres vegne. Vi synes synd på dem i stedet.
Folk synes synd på mennesker som sier halleluja også. De vil ikke være en del av en sånn gjeng.
Folk synes synd på mennesker som sier halleluja.
Dette er selvsagt ikke bare KrFs problem. Det er hele lavkirkelighetens problem. Selv om de dypest sett er ganske like folk flest, noe mennesker gjerne er, gir språket, kulturen og imaget inntrykk av det motsatte.
Å ikke henge med
Hva handler det om?
En jeg kjenner pleide å påstå at hun kunne se på lang avstand om folk gikk på bedehuset eller i en frimenighet. De ble avslørt på den praktiske klesstilen og den utdaterte frisyren. Kom de nærmere hørte hun det på måten de snakket på: Ikke bare tonefallet, men også perspektivene, måten å si ting på. Dette var mennesker som ikke «hengte med».
Så hva er problemet? Er det ikke bare bra at vi er forskjellige? Og hvorfor skal vi «henge med» på alt som folk flest driver med? Folk som «henger med» har ikke nødvendigvis så rike liv.
Det hendte Jesus påpekte akkurat det: At folk var for lite opptatt av det som var viktig.
Det interessante er at den anklagen var sterkest når han henvendte seg til tilsynelatende dypt religiøse. Han kalte dem «kalkede graver». Livet deres så prektig ut på utsiden, men det var ingen sammenheng mellom fasade og innhold.
Å gjennomskue den kristelige væremåten bør være viktig for kristne også, enten de driver med politikk, forkynnelse eller er vanlige hverdagskristne. Væremåten er nemlig ikke spesielt kristelig. Den er bare annerledes. Når du snakker til vanlige mennesker er den et hinder.
[ Edel-Marie Haukland: «KrF er ikke et kristent fellesskap» ]
Et vanlig menneske
Det handler ikke om innholdet: den religiøse tematikken, eller de kristne verdiene. Det går helt fint å formidle slike ting på måter som fungerer.
Det er derfor pinsepastor Øystein Gjerme er bedre på prekestolen enn mange prester i Den norske kirke – som også har egen, ofte fremmedgjørende sjargong. Gjerme snakker som et vanlig menneske, i et vanlig tonefall, uten rare kristne fremmedord.
Han forklarer pinsekulturen for tilhørerne som om han selv står på utsiden. Det virker ikke ekskluderende i det hele tatt, selv om publikum vet at han befinner seg midt i suppen. Språket – og da tenker jeg ikke bare på ordene – gjør det mulig for flere å identifisere seg med ham.
Om han har lært kommunikasjon av sekulære, vet jeg ikke, men stilen er blitt en del av ham. Han trenger ikke gjøre seg til, det er derfor han kommuniserer så bra.
Det finnes folk som Gjerme i KrF også. Men de er tilsynelatende i mindretall. De færreste verken ønsker eller trenger å kommunisere som ham, derfor er de seg selv i stedet. Det vil si: den de er blitt gjennom et liv på innsiden av et trygt kristelig miljø.
Det må de selvsagt få lov til. Å få være seg selv er en kjerneverdi i samfunnet. «Rom for deg» er et av Den norske kirkes slagord. Det skulle tatt seg ut at KrF nektet folk å være seg selv. De har selvsagt ikke råd til å avvise mennesker som vil engasjere seg for verdiene de kjemper for.
Det ligger i kristendommens DNA å identifisere seg med folk flest.
Kristendommens DNA
Men når KrF velger ledere, lokalt eller sentralt, bør de være svært bevisst på hvem de velger. Det er ikke nok at de er flinke, engasjerte, eller bruker ord som «grunnfjellet» kan identifisere seg med. De må finne ledere som ligner mer på Jesus. Som unngår å skape avstand.
Det var Jesus god på. Uten å anstrenge seg. Kanskje fordi han ikke bare hang med disipler, men med tollere og syndere.
Dette høres ut som et råd til KrF. I virkeligheten er det et råd til alle kristne som henger med hverandre.
Det gjelder i Den norske kirke: Avstanden fra de fremste benkeradene – der dåpsfølget sitter – til prekestolen er noen ganger flere kilometer.
Det gjelder i kristne TV-kanaler. Det som skjer på skjermen er noen ganger så fremmed at det hindrer evangeliet i stedet for å fremme det.
Det gjelder når engasjerte kristne er sammen med andre – særlig hvis de kristne er i flertall: Da bygger de murer av kristelig væremåte. De murene er så massive at ingen får lyst til å lete etter en åpen dør.
Det ligger i kristendommens DNA å identifisere seg med folk flest. Å være der de er. Vi vet det så godt, vi har hørt det tusen ganger før. Likevel greier vi ikke å endre oss.
Kanskje er ikke kristne så opptatt av å ligne på Jesus likevel?
