Kommentar

Tunisias perfekte storm

I desember 2010 brøt den arabiske opprørsvåren ut i det nordafrikanske landet Tunisia, det eneste landet der protestene skulle føre til mer demokrati. Nå står også denne demokrati-gevinsten i fare.

En tunisisk politimann jager vekk demonstranter langs gatene i Tunis søndag. Foto: Hassene Dridi / AP / NTB

President Kais Saied anklages for statskupp etter at han forrige søndag suspenderte nasjonalforsamlingen og sparket statsministeren. Selv hevder den tidligere professoren i grunnlovsrett at han bare har tatt i bruk grunnlovens artikkel 80, som gir presidenten utvidete fullmakter når statens grunnleggende interesser står på spill.

Saied (63) har uansett betydelig støtte i en befolkning på rundt 11 millioner. Han fikk nesten tre av fire stemmer under presidentvalget i 2019, da han stilte som en partipolitisk uavhengig og elitekritisk populist. Valgskredet var en protest mot de etablerte partiene, og uttrykte sterk folkelig misnøye med gjennomgripende korrupsjon, svak økonomisk utvikling og en ungdomsledighet på opp mot 40 prosent.

Tunisia føyer seg dessverre inn i rekken av land der korrupsjon, fattigdom, svak økonomisk vekst og store forskjeller har ført til svekket oppslutning om demokratiet. Landet står nå på et demokratisk vippepunkt.

—  Geir Ove Fonn, kommentator

Økt presidentmakt

Tunisia har ikke fått på plass en grunnlovsdomstol som kan avgjøre om presidentens handlinger er i tråd med konstitusjonen, men Saied prøver åpenbart å øke presidentens makt, og han vil endre valgordningen. Det blir nå avgjørende for den demokratiske utviklingen at suspensjonen av nasjonalforsamlingen begrenser seg til de 30 dagene artikkel 80 åpner for, at en ny statsminister etter hvert blir utpekt, og at myndighetene ikke fortsetter å angripe landets medieinstitusjoner. Det er særdeles urovekkende signaler at det Qatar-baserte mediehuset Al Jazeeras redaksjon i hovedstaden ble stormet av politiet og stengt for en uke siden, og at myndighetene deretter gav sjefen for den statlige TV-kanalen Wataniya sparken.

Tunisia regnes som den eneste demokratiske suksesshistorien etter den arabiske våren. Det var her opprørsvåren startet, 17. desember 2010. Da antente den 26 år gamle gateselgeren Mohamed Bouazizi seg selv, etter at lokale tjenestemenn konfiskerte varene hans og krevde bestikkelser for at han fortsatt skulle få drive sin beskjedne frukt- og grønnsakbod. Det desperate selvmordet ble filmet og deretter spredd via Al Jazeera, noe som antente en bølge av lignende protester mot fattigdom og autoritær undertrykkelse over store deler av den arabiske verden.

Tunisisk demokrati-suksess

Den arabiske frihetsvåren endte i det store og hele tragisk, med borgerkrigen i Syria som det verste utslaget. Bare Tunisia gjennomførte vedvarende demokratiske reformer, etter at landets president gjennom 23 år, Zine El Ben Ali, ble kastet og rømte landet i januar 2011. Imidlertid har et titalls regjeringer det siste tiåret mislykkes i å bekjempe korrupsjon og skape økonomisk vekst og nye jobber, med det resultat at stadig flere har mistet troen på det forlokkende demokratiet som ble innført i 2011.

På mange måter er det den «perfekte storm» som nå har rammet Tunisia. Ved valget for to år siden fikk ingen partier eller koalisjoner flertall, noe som har skapt en ustabil politisk situasjon, og regjeringen til statsminister Hichem Mechhici har i særdeleshet mislykkes i å håndtere koronapandemien. Tunisia er nå blant verdens hardest rammede av covid-19, både i smitte og dødelighet, med et fullstendig overbelastet helsevesen og kun 7–8 prosent vaksinerte. Samtidig sank økonomien i fjor med nærmere 9 prosent, mye på grunn av fullstendig svikt i den viktige turistnæringen.

Konflikt med islamistparti

I tillegg til politisk fragmentering og helsekrise, er fattigdommen og arbeidsledigheten økende. Mange tunisiere støtter derfor presidentens maktgrep, med store demonstrasjoner forut for sparkingen av statsministeren og suspensjonen av parlamentet. Mange anklager det islamistiske partiet Ennahda, en nær slektning av det Egypt-baserte Muslimske brorskapet, for landets dårlige utvikling, selv om partiet har framstått som moderat og som en avgjørende medspiller i den positive demokratiske utviklingen i Tunisia siden 2011.

Tunisia føyer seg dessverre inn i rekken av land der korrupsjon, fattigdom, svak økonomisk vekst og store forskjeller har ført til svekket oppslutning om demokratiet.

—  Geir Ove Fonn, kommentator

Både Ennahda og andre frykter nå at president Kais Saied vil følge sin politiske støttespiller i Egypt, president Abdel Fattah al-Sisi, som har ført Egypt i sterkt autoritær retning etter at han fikk ryddet Det muslimske brorskapet og president Mohammed Morsi av veien gjennom militærkuppet i juli 2013. Tunisia er uansett del av et regionalt maktspill der land som Egypt, Saudi-Arabia og De forente arabiske emirater intenst ønsker å begrense Brorskapets makt og innflytelse, mens Tyrkia og Qatar og på motsatt side er støttespillere til Ennahda/Brorskapet.

IMF med strenge krav

Bak den politiske maktkampen spiller også Det internasjonale pengefondet (IMF) en vesentlig rolle, med sine omstridte lånebetingelser og krav om omstillinger og utgiftskutt i offentlig sektor, til landet som i fjor slet med et budsjettunderskudd på over 11 prosent av BNP.

Tunisia føyer seg dessverre inn i rekken av land der korrupsjon, fattigdom, svak økonomisk vekst og store forskjeller har ført til svekket oppslutning om demokratiet. Landet står nå på et demokratisk vippepunkt, men det er håpefullt at presidenten signaliserer samtaler med Den tunisiske kvartetten for nasjonal dialog, en sivilsamfunnsbevegelse som fikk Nobels fredspris i 2015, etter å ha bidratt avgjørende til at demokratiseringsprosessen ikke brøt sammen etter politiske drap og omfattende sosial uro sommeren 2013.


Enkelte av artiklene i Vårt Land er forbeholdt abonnenter. Vi jobber hver dag for å levere dagsaktuelle nyheter og god journalistikk. Bli abonnent og få tilgang til alt innholdet vårt. Er du allerede abonnent? Takk for at du støtter oss så vi kan fortsette å levere kvalitetsjournalistikk hver dag!

Annonse
Annonse

Mer fra: Kommentar