Kommentar

Våren som frøs til bitter vinter

Det startet med en tunisisk fruktselger som i desperasjon antente seg selv 17. desember 2010. En måned senere stod store deler av den arabiske verden i brann. Protestene runget, diktatorer falt, og millioner av arabere øynet håp om frihet og demokrati.

29. januar 2011 samlet tusenvis av demonstranter seg i Egypts hovedstad Kairo, med krav om regimeskifte og sosiale og økonomiske reformer. Noen uker tidligere utløste en desperat fruktselger i Tunisia den arabiske opprørsvåren, etter å ha antent seg selv.

Den amerikanske meteorologen Edward Lorenz regnes som opphavsmann til begrepet sommerfugleffekten, da han i et foredrag i 1972 formulerte at «vingeslagene fra en sommerfugl i Brasil kan utløse en tornado i Texas». Effekten er knyttet til såkalte kaotiske systemer, der ganske små endringer i forholdene på et visst tidspunkt, kan forplante seg og gi uforutsett store virkninger senere.

Det var et slikt blaff av en hendelse, foran administrasjonsbygningen i byen Sidi Bouzid i Tunisia 17. desember 2010, som skulle utløse den voldsomme protestbølgen som i løpet av de neste månedene kom til å ryste herskerne i den arabiske verden. Gateselgeren Mohamed Bouazizi hadde tidligere på dagen blitt ydmyket av lokale tjenestemenn, som konfiskerte varene hans og krevde bestikkelser for at han fortsatt skulle få drive sin beskjedne frukt- og grønnsaksbod.

Slapp løs oppdemmet frustrasjon

Hardt brannskadet etter å ha tømt over seg bensin og tent på, døde 26-åringen på nyåret for 10 år siden. Men før det hadde videoen av de første protestene fra familien spredd seg som en brann via Facebook, videre til den arabiske nyhetskanalen al-Jazeera, og ansporet protester mot myndighetene i flere arabiske land. Mellom 14. og 21. januar 2011 satte også unge menn i Algerie, Syria og Egypt fyr på seg selv i desperat protest. Plutselig boblet frustrasjonen over i en arabisk verden preget av mangel på demokrati og ytringsfrihet, omfattende korrupsjon og høy arbeidsledighet, økonomisk og sosial urettferdighet.

I starten bar den arabiske opprørsvåren i seg kimen til demokratisk reform, i en region dominert av militærstøttede, diktatoriske herskere. I Tunisia innså landets president gjennom 23 år, Zine El Ben Ali, allerede 14. januar 2011 at slaget var tapt, og forlot Tunisia for eksil i Saudi-Arabia. Etter masseprotester i Egypt var det 11. februar slutt for Hosni Mubarak, som hadde styrt landet i 30 år, og i april varslet Jemens president Ali Abdullah Saleh at han ville gå av innen en måned. I oktober 2011 kulminerte et Nato-ledet angrep på Libya - der opprøret hadde utløst borgerkrig - med at landets hersker gjennom 42 år, Muammar Gaddafi, ble tatt til fange og drept.

Tragedien i Assads Syria

Men om forhåpningene i startfasen var store, ble tilbakeslagene desto større. Syria er det mest tragiske eksempelet, med en blodig borgerkrig som har ført til rundt en halv million drepte, og der ekstremister fra IS en tid styrte over store landområder og et islamistisk kalifat. Mer enn 12 millioner syrere, langt over halvparten av befolkningen, er på flukt enten internt i Syria eller utenfor landets grenser.

Syria er i dag et ødelagt land, der ikke minst en generasjon barn og ungdom er frarøvet sine framtidsmuligheter. Og fortsatt sitter Bashar al-Assad ved makten, politisk og militært støttet av Russland og Iran, mer enn 20 år etter at han overtok makten etter farens 30-årige presidentperiode.

Veien fram mot mer åpne og liberale arabiske samfunn synes lang og tornefull, 10 år etter den håpefulle opprørsvåren.

—  Geir Ove Fonn

Mubarak falt, Morsi sviktet

Ille har det gått også for det viktigste og mest folkerike landet i regionen, Egypt. Da opprøret brøt løs 25. januar for 10 år siden, var demonstrantenes krav «brød, frihet og sosial rettferdighet», og president Mubarak ble raskt presset fra makten. Så fulgte en ødeleggende maktkamp mellom den mektige hæren og Det muslimske brorskapet.

Islamistene høstet en enorm seier da Brorskapet vant det egyptiske parlamentsvalget i januar 2012, og deretter presidentvalget. Utviklingen under president Mohammed Morsi ble imidlertid en stor skuffelse, med islamistisk maktkonsentrasjon og null interesse for de liberale verdiene mange av opprørerne hadde kjempet for.

Brorskapet skuslet dermed bort muligheten for økt frihet og demokratisk reform som opprøret hadde skapt, og allerede i juli 2013 ble Morsi avsatt av hæren i et kupp, etter langvarige gateprotester. I mai året etter vant general og tidligere forsvarsminister Abdel Fatah al-Sisi presidentmakten, med mistenkelige 97 prosent av stemmene. Under hans fortsatte styre er Egypt blitt minst like undertrykkende som under Mubarak, der titusenvis av islamister og andre regimekritikere sitter fengslet, blant dem sekulære aktivister, journalister, advokater og akademikere.

Krig i Jemen og Libya

Også Libya herjes av vanstyre og innblanding fra andre makter, med voldelig konflikt mellom to konkurrerende administrasjoner. En skjør våpenhvile ble inngått i oktober i fjor, men skepsisen er stor til at opprørsgeneralen Khalifa Haftar har reell fredsvilje.

Også i lutfattige Jemen lyktes opprørerne i å jage en langvarig diktator fra presidentmakten, men landet er i dag preget av en internasjonalisert borgerkrig, med ekstreme humanitære lidelser.

Bare i Tunisia har den arabiske våren båret visse demokratiske frukter. Landet har fått en grunnlov, med frie valg og et noenlunde velfungerende parlamentarisk system. Tunisiere flest er likevel skuffet, ettersom levekår og økonomi knapt har bedret seg. Arbeidsledigheten er på minst 15 prosent, inflasjonen tærer på lave lønninger, og den store ulikheten består.

Startet fra svakt utgangspunkt

Grunnene er mange til at den arabiske våren slo feil. Viktige landegrenser i Midtøsten ble tegnet av briter og franskmenn i oppgjøret etter første verdenskrig, da det osmanske riket gikk i oppløsning. I et geopolitisk maktspill har eksterne aktører støttet hver sine av regionens diktatorer, og landene selv har i liten grad etablert demokratiske grunnprinsipper, sterke sivilsamfunn og uavhengige institusjoner. Skillet mellom religion og stat er ofte lite avklart, samtidig som tilliten mellom styrende og styrte er minimal i land der korrupsjon nærmest er en institusjonalisert del av hverdagen.

Den arabiske våren gav en oppvoksende generasjon dyrekjøpt erfaring med de styrende elitenes brutale vilje til å slå ned kritiske røster, for å beholde makt og privilegier. De erfarte imidlertid også at motkrefter kan organisere seg, og at viljen til frihet er levende i store deler av befolkningen. Vi så i 2019 oppmuntrende tegn til det, da protestene under «den arabiske våren 2.0» førte til at presidentene Abdelaziz Bouteflika i Algerie og Omar al-Bashir i Sudan ble kastet, samtidig som sekterisk politisk makt er blitt utfordret i Irak og Libanon.

Veien fram mot mer åpne og liberale arabiske samfunn synes like fullt lang og tornefull, 10 år etter den håpefulle opprørsvåren.

Enkelte av artiklene i Vårt Land er forbeholdt abonnenter. Vi jobber hver dag for å levere dagsaktuelle nyheter og god journalistikk. Bli abonnent og få tilgang til alt innholdet vårt. Er du allerede abonnent? Takk for at du støtter oss så vi kan fortsette å levere kvalitetsjournalistikk hver dag!

Annonse
Annonse

Mer fra: Kommentar