Juristene vil redde planeten og menneskeheten

For to uker siden snakket VG-kommentatorene Anders Giæver og Hanne Skartveit om likhetene mellom det grønne skiftet og røykeforbudet i podkasten Giæver og gjengen.

Før 1988 var det tillatt å røyke overalt, også i banken. Da kom første begrensning. I 2004 kom «røykeloven» som forbød røyking på serveringssteder.

Kanskje er det juristene som må snu tankesettet vårt – og lette oss for byrdene ved levesettet vi har.

—  Turid Sylte, journalist i Vårt Land

Begrensning på livsførselen

Skartveit og Giæver fortalte om tiden da de begge jobbet i Arbeiderbladet, der det ble røyket i møter og på kontorene. Kommentatorene som senere forflyttet seg til VG, humret og leste opp lederkommentarer fra VG som tok avstand fra det foreslåtte røykeforbudet. Avisen advarte mot «å legge så sterke begrensninger på nordmenns livsførsel».

Nå mener Skartveit at røykeforbudet åpenbart var et fremskritt. Giæver leste opp fra en artikkel der VG erkjente å ha tatt feil:

«Vi har ingen problemer med å se at disse lovene har hatt store positive effekter for samfunnet, og at de har forandret mentaliteten hos mange».

Livsstilsendringen vi gruer for, kan vise seg å bli både lettelse og framskritt.

—  Turid Sylte, journalist i Vårt Land

Letter byrder

Tidligere i vår møttes en rekke nobelprisvinnere og noen andre vitenskapsfolk i Stockholm under overskriften «Vår planet, vår fremtid». Med utgangspunkt i Alfred Nobels testamente som sier at prisene skal gå til forskere som «har gjort menneskeheten den største nytte», ville de komme med en oppfordring. Menneskeheten står midt i en rekke kriser: global pandemi, ulikhetskrise, økologisk krise, klimakrise og informasjonskrise.

«Disse overnasjonale krisene er knyttet sammen og truer de enorme vinningene vi har oppnådd gjennom menneskelige framskritt», sier de.

Prisvinnerne uttaler også at menneskeheten må endre tankesett for å lykkes med de sårt tiltrengte omleggingene. De siterer Marie Curie, som fikk fysikkprisen i 1903 og kjemiprisen i 1911:

«Vitenskap er basis for framgangen som letter livets byrder og minsker dets lidelse».

En missing link

For tiden trenger vi mye kunnskap om hvordan vi kan leve uten byrdene dagens levesett påfører livsvilkårene. Dårlig luft. Stress. Bekymringer for katastrofe der framme. Miljøgift i maten. Vakre omgivelser som blir borte. Skamfølelse. Dette er bare noen få jeg kommer på i farten.

Prisvinnerne beskriver tiden fram til 2030 som et avgjørende tiår. Bare i år foregår viktige toppmøter om klima, biodiversitet, matsystemer, ørkenspredning og havet. Men prisvinnerne erkjenner at det er for svak sammenheng mellom det akutte behovet for å svare på krisene, og det de folkevalgte våger å gjøre.

Kan det være juss som må til?

Fortsette med olje

Fredag la olje- og energiminister Tina Bru fram regjeringens stortingsmelding «Energi for arbeid». Hun sa at hovedlinjene i oljepolitikken ligger fast. Det blir fortsatt utlyst nye letelisenser.

Det er ikke godt å si hvordan norsk oljepolitikk blir vurdert i ettertiden og en ikke-så-fjern framtid. Det virker som regjeringen anser det som for inngripende i arbeids- og næringsliv å styre mot en mer tydelig nedtrapping. Selv om politikere i både Høyre og Ap nå sier soleklart at utslippskutt skal skje på norsk jord, velger de ikke å planlegge for at det skal skje ved å vedta å ta ned oljeproduksjonen, som er vår største utslippspost.

[ Energiforsker Mark Lewis: – Sperren for å droppe olje er psykologisk, ikke økonomisk ]

À la folkemord

Imens er et internasjonalt, uavhengig ekspertpanel i innspurten på et forslag til hvordan «ecocide» kan bli en del av internasjonal strafferett.

En av to ledere for panelet er menneskerettsjuristen Philippe Sands. Han er mest kjent for å ha skrevet bestselgeren Tilbake til Lemberg, der han forteller både om sin egen bestefar og to av juristene som under Nürnbergprosessene fikk inn begrepene «folkemord» og «forbrytelser mot menneskeheten». Dette bidro til å skape en internasjonal strafferett der verdenssamfunnet kan gripe inn når stater forbryter seg mot egen befolkning.

I opptakten til andre verdenskrig så flere at det manglet lovverk som gjorde det mulig å blande seg inn i hva en stat gjorde overfor egne innbyggere. Da folkemordkonvensjonen kom i 1948, ble den et første steg.

I dag kan Den internasjonale straffedomstolen føre saker mot stater på fire områder: folkemord, forbrytelser mot menneskeheten, krigsforbrytelser og aggresjonsforbrytelser.

Som femte område på denne listen mener Sands at det er grunn til å føye til «ecocide», naturutryddelse. Det kan bli spennende å se hvordan det vil påvirke hvordan vi tenker om det å påføre planeten og våre livsvilkår alvorlig skade.

I et intervju med den nederlandske avisen Volkskrant sier Sands at utfordringen er å finne passende nivå for å definere noe som ecocide. Legges lista for lavt, slik at svært mye omfattes, vil statene sette seg på bakbeina. Legges den for høyt, blir det ingen saker. Sands tror den type saker kan skjerpe blikket for hvilke konsekvenser handlinger påfører økosystemene.

[ Philippe Sands: – Flere jøder ble deportert fra Norge enn noe annet land - ut fra størrelsen på befolkningen ]

Hva vi sier om noen år

Det norske klimasøksmålet endte med tap, men flere rettssaker har den siste tiden stilt strengere krav til stater og selskaper om å forholde seg til målene satt i Paris-avtalen.

En av de siste er dommen mot oljeselskapet Royal Dutch Shell i tingretten i Haag. Innen 2030 må Shell kutte 45 prosent av sine utslipp – inkludert utslippene der deres olje og gass blir brukt. Klimaendringer utover Paris-målene truer retten til liv, privatliv og hjem, ifølge dommen.

Det kan hende at mange av oss om noen år vil si som VG: «Vi har ingen problemer med å se at disse lovene har hatt store positive effekter for samfunnet, og at de har forandret mentaliteten hos mange». Det blir spennende å se.