Abort er blitt vårens store samtaletema. Etter at SV lanserte sitt radikale vedtak om å flytte grensen for selvbestemt abort fram til 22. svangerskapsuke, har vi fått mye å reflektere over.
Det kan virke som alle og enhver nå er fortrolig med fosterets utvikling gjennom svangerskapsukene. Vi er godt orientert om på arbeidet i abortnemndene. Fosterets rettsvern diskuteres rundt middagsbordet.
Desto mer paradoksalt blir det når vi tenker over hvor lite åpenhet det faktisk er rundt abort.
I fjor viste TV 2-programmet Norge bak fasaden en episode om abort i Norge. Tallene redaksjonen presenterte er uventede og svært oppsiktsvekkende: Fire av ti norske kvinner tar abort i løpet av livet.
Mest sannsynlig er kvinner i din omgangskrets del av abortstatistikken. Det kan være din datter, din søster, din mor, en kollega eller en venninne. Men vet du om henne? Antakelig ikke.
Kvinner forteller ikke
Til tross for at vi snakker om abort på inn- og utpust for tiden, er temaet svært tabubelagt for dem det gjelder: De aller fleste norske kvinner snakker ikke åpent om svangerskapsavbruddet sitt.
Det finnes studier som underbygger dette, den seneste fra 2019. I doktorgradsarbeidet til Marianne Kjelsvik (NTNU) intervjuet hun 13 kvinner som var usikre på om de skulle ta abort. Kjelsvik oppdaget at kvinnene var svært forsiktige med hvem de snakket med om den mulige aborten.
Hvorfor er det mange av oss som ikke vet om aborten en datter har tatt?
— Dana Wanounou
Da kvinnene ble spurt om det var noen de gjerne skulle ha snakket med, men vegret seg, svarte flere «moren min», har Kjelsvik forklart til Forskning.no.
Til gjengjeld opplevde flere av kvinnene som faktisk fortalte om aborten til mor, at også mødrene åpnet opp om sin egen aborthistorie.
Hva kommer det av at kvinner opplever det så vanskelig å snakke om et av livets mest krevende valg? Hvorfor er det mange som ikke vet om aborten en datter har tatt?
[ Overlege: «Hva om abortnemnda virker mot sin hensikt?» ]
Føler på skam
En norsk studie fra 2005 kan gi oss en pekepinn. Her intervjuet forskerne 80 kvinner ved Sykehuset Buskerud som nettopp hadde tatt abort. Studien fulgte kvinnene over fem år. Og uansett hvor man står i abortsaken bør funnene være urovekkende:
Gjennom hele femårsperioden følte flere av kvinnene på skyld og skam for å ha tatt abort – til tross for at mange også følte lettelse. I tillegg slet de betydelig mer enn befolkningen forøvrig med angst og depresjon gjennom hele perioden studien varte. Lignende funn har man fra en studie i England.
Norge bak fasaden avdekket noen av de samme holdningene. «Mange kvinner holder sin aborthistorie hemmelig for omverdenen», kunne programleder Janne Amble konstatere – som selv har tatt abort, men vegret seg for å være åpen om det.
Det eksisterer antakelig et stort behov der ute for å forsone seg med svangerskapsavbruddet sitt.
— Dana Wanounou
I 2018 fylte den norske abortloven 40 år. Mye har skjedd med samfunnets holdninger til kvinners frihet siden 1978. Likevel holder nåtidas kvinner på den samme hemmeligheten som våre bestemødre.
Hva kommer det av? De tidligere nevnte studiene sier ikke hvorfor kvinner føler på skam og skyld. Men det «abortskammen» kan antyde, er at selv om abort er fullt lovlig, føler kvinner at de har gjort noe som strider mot samfunnsmoralen.
Trangt rom i abortdebatten
I løpet av de tre siste årene har vi hatt to runder med abortdebatt i Norge. Selv om de fleste maner til å ta abortdebatten med «innestemme», mangler det ikke på retorikk som kan få kvinner til å føle seg som bødler.
Til tider har det ikke vært pent. I kommentarfeltene brukes ord som «drap» og «mord». Også noen politikere har brukt sterke og følelsesladde virkemidler for å få fram sine poeng. Slikt vil garantert føre til abortskam hos mange.
Men også kvinnebevegelsen har sviktet. Kvinnens rett til å bestemme over egen kropp er selve fundamentet i kampen for fri abort. Dersom fosteret blir tillagt for avgjørende verdi, går det naturlig nok på bekostning av kvinnens autonomi. Slik er det blitt gitt mindre plass til erkjennelsen av at en abort innebærer å avbryte utviklingen av nytt liv.
I frykt for å svikte kvinnekampen, skammer kanskje noen kvinner seg for å føle sånn.
— Dana Wanounou
Og selv om abortforkjempere ikke ser seg tjent med å gi dette perspektivet for mye oppmerksomhet, kan det svært godt hende at de kvinnene som tar abort tenker en hel del på det. Det er unektelig et grunnleggende etisk dilemma å ta stilling til. Men i frykt for å svikte kvinnekampen, skammer kanskje noen kvinner seg for å føle sånn.
Mon tro om abortskam også handler om å ikke nå opp til samfunnets idealisering av den perfekte mor. Strider abort mot våre forestillinger om kvinnens naturgitte egenskaper som selvoppofrende omsorgsperson? Mot vår idé av kvinner som kjærlige og pliktoppfyllende? Mot våre forventninger til kvinners seksuelle renhet?
[ Therese Utgård Aas: «Kjempar vi kristne for fosteret eller eige samvit?» ]
Ære være presten
Det eksisterer antakelig et stort behov der ute for å forsone seg med svangerskapsavbruddet sitt. Kvinnene det gjelder har tatt et stort og eksistensielt valg. Og der noen er klar til å gå videre med det samme, vil andre ha behov for å bearbeide opplevelsen.
Heldigvis finnes det helsetjenester som er klare til å snakke med kvinner som trenger det. Enda bedre ville det vært om vi kunne snakket med hverandre. Og vi bør ta samtalen om reaksjonene mange kvinner får etter abort, uten at det går på bekostning av kvinners auotonomi. For selv om vi tenker ulikt om abort, er vi alle tjent med åpenhet fremfor tabuer.
På fredag sto en sterk tekst på trykk i denne avisen. Sykehusprest Aud Irene Svartvasmo fortalte åpent om den gangen hun som 17-åring tok abort.
Ære være henne for at hun forteller. Hun er helt sikkert ikke den eneste presten som har tatt abort. Men det at nettopp hun står fram, åpner rommet.
Kanskje er det en kvinne der ute som vil føle litt mindre skam av å vite at en prest har gjort det samme som henne selv. Og som nå tør å fortelle moren sin om det.
[ MF-forsker: Abortpress og abortmotstand er to sider av samme sak ]
